Pensjonister uønsket

Om gruvearbeideren Richard fra Sulitjelma sies det at han døde med pipa i hånden, i en stol foran vinduet med utsikt til den forurensede dalen hvor han hadde arbeidet hele livet. Det er en historie etterkommerne hans er stolte av å kunne fortelle. Men hvorfor er de det?

– Det henger sammen med bestemte historiske og geografiske forhold i dette området, sier professor Bjørg Evjen fra Universitetet i Tromsø.

Evjen har forsket på industrialiseringen i nordområdene i perioden 1875-1900. I Sulitjelma dukket historien om Richard opp flere ganger, og Evjen delte historien med deltakerne på symposiet Gender and ageing som nylig ble avholdt ved Universitetet i Tromsø.

– Det har vært gjort lite forskning i skjæringsfeltet industrialisering og aldring i nordområdene, spesielt i Norge, understreker Evjen.

Et samfunn for unge menn

Når industri etableres i et område hvor det er liten eller ingen bosetting fra før, får prosessen to typiske faser, forklarer Evjen. Først får man en periode med storstilt migrasjon inn i området. Etter 10-20 år har man et etablert, moderne industrisamfunn.

– I de tidlige periodene av industrialiseringen er det typisk nok en overvekt av unge menn i området, og et fåtall unge kvinner. Et nytt industrisamfunn har få eldre mennesker, forklarer Evjen.

– Sulitjelma ligger oppe i fjellene, og det betyr mye her i nord, fordi det vanlige er å bo langs kysten. Klimaet er hardere i fjellene, og terrenget er vanskelig. I dette området fant man kobber, og fra det vokste industrien fram, sier Evjen.

I Sulitjelma sørget gruveselskapet for alle deler av livet for de ansatte, og de ble godt tatt vare på. Vel og merke så lenge de var i arbeidsfør alder.

– Når man gikk over i pensjonistenes rekker ble det annerledes. En del av lønna til alle arbeiderne ble holdt tilbake for å bygge pensjonistboliger nede ved kysten, og her skulle pensjonistene bo enten de hadde lyst eller ikke, forteller Evjen.

«De kan like godt skyte meg!»

Boligene i gruveområdet var også eid av selskapet, og det fantes bare få privateide boliger for gruvearbeidere eller funksjonærer. Sulitjelma var et område for unge, hardt arbeidende menn og de unge familiene deres. En av disse var Richard, født i 1871. Som ung var han med på oppstarten av industrialisering i Sulitjelma.

– Da han etter et helt liv i gruvene ble pensjonist, var han ikke interessert i å flytte. «Hvis de tvinger meg til å reise herfra, kan de like godt skyte meg!», sa han. Richard hadde flere barn som også bodde i Sulitjelma. Men selskapet godtok ikke, med enkelte unntak, at man huset en pensjonert arbeider i huset sitt. Selv ikke en forelder, forteller Evjen.

Richard ga seg imidlertid ikke, og han fikk til slutt lov til å bo i et gammelt hus i området. Stoltheten etterkommerne forteller denne historien med vitner om hvor uvanlig dette var, og hvilken kamp han må ha ført.

– Jeg fant en liste fra denne perioden over personer som oppholdt seg i området, men som ble definert som «fremmede». På denne lista står Richards navn, til tross for at han hadde bodd i området i femti år, sier Evjen.

I Sulitjelma var det altså slik at industrialiseringens fase to, det etablerte industrisamfunnet, ikke inkluderte eldre mennesker.

– Barn som vokste opp her så nærmest aldri eldre. En av mine informanter forteller om sjokket første gang hun så et gammelt menneske: Hvitt hår og så mange rynker! sier Evjen.

Livet ved kysten

Hva skjedde så med de som godtok, eller til og med ønsket å flytte ned til kysten?

– Pensjonistene fra Sulitjelma flyttet ned i «pensjonistgettoer» nede i Fauske, og her kom det til en kulturkollisjon med lokalbefolkningen, forteller Evjen.

Særlig mennene hadde problemer med å tilpasse seg pensjonistlivet, og dette strakk seg utover de vanlige overgangsproblemene som kan oppstå når man går ut av arbeidslivet.

– De møtte en ny type samfunn: Et samfunn som ikke var styrt og kontrollert av gruveselskapet. Jeg har blitt fortalt av en rekke informanter at disse mennene lå på sofaen, slitne etter et langt liv i gruvene, og ventet på at noen ville komme og slå gresset, skuffe snøen og male gjerdet. De var vant til at gruveselskapet sørget for alt sånt. Fauskeværingene syntes disse mennene var rare, sier Evjen.

Kvinnene derimot ser ut til å ha klart seg bedre. De fortsatte sitt dagligliv med stell av mann og hus, og passet dermed mye bedre inn i samfunnet.

I dag lever den første generasjonen pensjonister livet ut i Sulitjelma, etter at et aldershjem sto klart i 1992.

Alene med isbjørnene

Enda hardere vilkår for familie og alderdom fant Evjen i gruvesamfunnet på Svalbard.

– Fram til 1975 var den eneste måten å komme til Longyearbyen på å reise med båt, og det tok tre dager. Etter andre verdenskrig var det en økende forbindelse med fly, men helårlig først fra 1975. Når isen la seg om vinteren var man isolert der oppe, forteller hun.

Kullgruvearbeiderne fikk ikke lov til å ta med seg familien til Svalbard, det var det bare kontorarbeiderne som kunne gjøre. Resultatet ble et samfunn med svært få kvinner. Og verken gruvearbeidere eller funksjonærer fikk bli når de ble pensjonister.

– Men ønsket de å bli? Ja, det gjorde de faktisk, mange fant det trygt og godt å bo et sted hvor alt ble ordnet for dem. På grunn av det harde klimaet var husene gode og maten bra. Jeg har intervjuet mange som sa at de ville elsket å bli der, men de fikk altså ikke lov, forteller Evjen.

Men også herfra finnes en historie om en pensjonist som fikk bli: Denne gangen en ugift kvinnelig sykepleier.

– Hun kjøpte seg en liten hytte i et avsides område, og bodde der «blant isbjørnene». Hun var en svært modig kvinne! smiler Evjen.

Hun forteller at denne behandlingen av pensjonister ikke er spesiell for disse to avsidesliggende områdene.

– Forskning i sirkumpolare områder viser at det var helt vanlig at eldre ikke hadde adgang i visse områder. Gruveselskapene ønsket rett og slett ikke å bære kostnaden av disse menneskene. Men Longyearbyen er allikevel spesiell, for her varte denne praksisen i over 100 år, sier professoren.