«Renhet har med selvrespekt å gjøre», sier 20 år gamle «Despina». Hver eneste morgen starter hun dagen med en tidkrevende seanse i dusjen. Hun går over hele kroppen og pleier den del for del: Skrubber huden, fjerner hår på armer og bein, vasker ansiktet med antikvisemiddel, vasker, balsamerer og kurer hodehåret. Såpass må til for at Despina skal føle seg ren og sikre sin selvrespekt.
Å være «ren» synes viktig for alle de tolv greske kvinnene Marte Lintoft har intervjuet til sin masteroppgave Lukket, ren og pen. Forhold til kropp og kvinneidealer hos tre generasjoner greske kvinner. Men 80-åringene, 50-åringene og 20-åringene har nokså ulike begreper om renhet, forteller Lintoft.
– For kvinnene fra de to eldste generasjonene handlet renhet i første rekke om jomfruelighet. Sex før ekteskapet var utelukket, og døtre måtte vokte seg for å besudle familiens rykte med usømmelig oppførsel, sier Lintoft. Som i så mange andre patriarkalske samfunn, gjaldt det andre regler for menn. De burde ha «øvd seg litt» før de giftet seg.
– Å skrubbe gulv og å fjerne kroppshår er begge praksiser som kan tolkes som et forsøk på å opprettholde eller gjenopprette renhet.
Skinnende hus, ren kvinne
Bestemorgenerasjonen snakker også om renhet i en helt annen sammenheng, nemlig rengjøring: Kvinnene forteller at de som husmødre satte sin ære i å holde huset plettfritt. Ikke minst når det kom gjester; Ingen ville ha rykte på seg for å ha det skittent hjemme.
– Kvinnene snakket stolt til meg om at deres hus var det reneste i nabolaget, forteller Lintoft.
Hun mener det er en sammenheng mellom bestemødrenes opptatthet av rene gulv og barnebarnas omstendelige renselsesritualer i dusjen; Begge deler handler om et indre behov for renhet og et ønske om å vise fram sin renhet til verden utenfor. Til sin analyse har hun brukt antropologen Jorun Solheims teori om den åpne kvinnekroppen. Ifølge Solheim ligger det i vestlig kultur en forestilling om at kvinnekroppen – i motsetning til mannskroppen – er uten klare grenser. Kvinners kropp kan «invaderes» av noe fremmed, enten gjennom samleie eller graviditet, og denne åpenheten forstås som en form for urenhet. Så lenge kvinnen er jomfru er hun fremdeles lukket – og ren. En ikke-jomfru derimot, er uren.
– Å skrubbe gulv og å fjerne kroppshår er begge praksiser som kan tolkes som et forsøk på å opprettholde eller gjenopprette renhet, sier Lintoft.
– Er ikke kvinnenes ønske om å innfri idealer for henholdsvis skjønnhet og hushold en mer sannsynlig forklaring på at de er så opptatt av disse tingene?
– Jeg ser i grunnen ingen motsetning mellom de to tolkningene. Vi forholder oss til både uuttalte, åpne idealer for for eksempel kvinnelighet, og til mer symbolske og uartikulerte forestillinger samtidig. Begge nivåene har betydning for hvordan vi tenker, snakker og handler, sier Lintoft.
Revolusjonert femininitet
Det greske samfunnet har gjennomgått store endringer i rekordfart i løpet av de tre generasjonene Lintoft har studert. Ikke minst når det gjelder kvinners handlingsrom og forventninger. En av de mest synlige forandringene er unge kvinners påkledning og sminke i forhold for bare en generasjon siden.
«Den største forskjellen på den gang og nå er at da kledde vi på oss, nå kler de av seg. Hvis vi hadde gått rundt slik de gjør i dag, hadde vi fått juling», sier Xanthi, som var ung på 1940-tallet. Også Lintoft har blitt slått av kontrasten mellom den tradisjonelle «svartkledde greske konen» og unge greske kvinner i miniskjørt.
Forskjellene er også store når det kommer til seksualmoral. Det er definitivt slutt på dagene da kyssing på gata ble sett på som usømmelig.
– Aten, der jeg har gjennomført studien min, slår meg som en veldig seksualisert by. Dagens unge kvinner, i motsetning til forrige generasjon, er forventet å uttrykke en seksualitet, gjennom å ha lite klær, tung sminke og kanskje utfordrende oppførsel, sier Lintoft.
Fra ferm til sylslank
Også når det gjelder kroppsidealer, skiller de unge kvinnenes virkelighet seg sterkt fra bestemorgenerasjonens ungdom. I 1940-tallets Hellas skulle en kvinne ha frodige former og brede hofter for maksimal fruktbarhet. Ingen av bestemødrene så mye som vurderte å slanke seg. Flere av dem var unge under krigen, og bekymret seg langt mer for å stille sulten enn for å holde seg slanke. Xanthi sier dette om saken:
«De tynne kvinnene ble kalt beinrangler og sykelige. Magre kvinner ble knyttet til fattigdom og dårlig helse. Dem var det ingen som ville ha. De ble ikke så lett gift.»
Mellomgenerasjonen, som var unge i 1970-årene, forteller om slankepress og tynnhet som ideal. I deres samtid vokste også slankeindustrien og såkalte skjønnhetsinstitutter fram:
«Jeg husker at jeg var 49 kilo og dro til Body Line. Og de sa, selv om vekta mi var langt under normalen, at jeg burde prøve meg på deres spesialdiett. Jeg var slank, hadde ikke noe appelsinhud eller noe, men de prøvde å overtale meg», forteller «Irini». «Fotoula» møtte slankepresset i eget hjem.
«På ett tidspunkt sa mannen min at ’hvis jeg hadde hatt et fotoapparat og kunne tatt bilde av deg, så du kunne se hvordan du ser ut bakfra’». Fatoula sier kommentaren fikk henne til «å våkne», hun slanket seg nesten 30 kilo, og gledet seg over å se hvor stolt og fornøyd det gjorde ektemannen.
Maten er en fiende, en frister og forræder, som de samtidig nyter og har vanskelig for å holde seg unna.
Kampen mot kroppen
Ønsket om å være slank er ikke noe mindre hos de yngste kvinnene, ifølge Lintoft:
– Kvinnene forteller om et knallhardt regime, der det å bli og holde seg slank er ekstremt viktig. De bruker gjerne krigsmetaforer som «kampen mot kiloene» eller å «forsone seg med kroppen». Maten er en fiende, en frister og forræder, som de samtidig nyter og har vanskelig for å holde seg unna, forteller Lintoft.
Men der mødregenerasjonen peker på samfunnets idealer eller ektemannens ønsker for å forklare hvorfor de så gjerne ville være tynne, fastholder flere av 20-åringene at de slanker seg for sin egen skyld.
– Kvinnene avviser at de blir påvirket av ytre faktorer, og hevder at slankingen er et personlig valg, tatt på basis av et personlig ønske om å være tynn, sier Lintoft. Hun tolker dette som et uttrykk for at kvinnene er påvirket av moderne individualisme, som vektlegger personlig autonomi og uavhengighet. Det blir viktig å nedtone betydningen av ytre krav. Lintoft har samtidig inntrykk av at 20-åringene faktisk bærer i seg sterk indre trang til å kontrollere seg selv og kroppen sin, som ingen av de eldre kvinnene forteller om. Hun ser en sterk kontrast mellom de unge greske kvinnenes idealer og det stereotype bildet av middelhavskvinnen; en frodig dame som lager og serverer mat.
– Det blir nærliggende å tolke besattheten av å være slank som en slags avvisning av denne stereotype kvinneligheten. Jeg har registrert, ikke bare hos de unge informantene, men hos mange unge greske kvinner jeg har møtt, en mer eller mindre artikulert forakt for mor og mødregenerasjonen, sier Lintoft.
Marte Lintoft: Lukket, ren og pen. Forhold til kropp og kvinneidealer hos tre generasjoner greske kvinner. Masteroppgave i tverrfaglige kulturstudier, NTNU, 2009.
