Judith Halberstam: En annen motstand

«We either die free chicken, or we die trying», sier frihetsforkjemperen Ginger. «Are those the only choices», spør naive og mindre kampvillige Babs.

Scenen utspiller seg i animasjonsfilmen Chicken Run som ifølge den britiske, USA-baserte queerteoretikeren Judith Halberstam er en eksplisitt feministisk og revolusjonær film.

– Ginger er den typiske feministen; heroisk og kampvillig. Babs lar seg ikke uten videre mobilisere til Gingers kamp, der å handle eller å dø er de eneste alternativene. Men det er Babs som påpeker absurditeten i betingelsene og stiller spørsmål ved dem. Kanskje er hun den beste feministiske guiden?

Halberstam stilte spørsmålet da hun nylig holdt innlegg i Bergen i anledning SKOKs tiårsjubileum. Hun mener Babs’ opposisjon mot vilkårene også må forstås som motstand, som politikk.

Innlegget hadde tittelen Unbecoming, et begrep Halberstam bruker om strategier som ved første øyekast har preg av underkastelse, passivitet, selvutslettelse eller masochisme. Forskeren mener det også finnes et feministisk potensial ved disse strategiene.

– Motstand av denne typen tar ofte en passiv form, noe som har blitt en «no no» for feminister. Feminin passivitet, i form av for eksempel taushet, oppofrelse eller til og med masochisme blir gjerne oppfattet som antifeminisme. Men unbecoming kan også representere en feminisme vi burde være interessert i. En motstand som ikke ser ut som motstand, hevder Halberstam.

Halberstam mener at feminismens vektlegging av kvinnelig aktivitet har gjort at passivitet har unnsluppet undersøkelse og teoretisering. Og ingen begreper bør forbli uutforsket, ifølge engelskprofessoren, som er leder for Center for Feminist Research ved University of Southern California.

Frihetskamp som binder

Halberstam har latt seg inspirere av den svarte amerikanske feministen og teoretikeren Sadiya Hartmann, som har skrevet om opphevelse av slaveriet og vilkårene for de frigitte slavene. Hartmann stiller spørsmålet: Kan man virkelig bli fri når ens frihet er definert av de som engang holdt deg fanget? Blir ikke friheten da bare en fortsettelse av fangenskapet? Hun beskriver hvordan noen av eksslavene nektet å benytte seg av det som ble regnet som selve kjernen av friheten: eiendomsretten. I stedet valgte de å streife rundt, til tross for forakten det vakte hos de tidligere slaveeierne. De hadde ingen makt, men de var fri, ifølge Hartmann. Halberstam mener at selv om Hartmanns analyse ikke uten videre lar seg overføre fra en kontekst til en annen, bør feminister interessere seg for politiske strategier av denne typen.

– Kanskje er unbecoming, i form av utmelding og ikke-mestring, en bedre fluktrute enn de som leder til anerkjennelse, suksess og tilfredsstillelse? Idet vi søker å mestre, binder vi oss også til dominansformene, argumenterer hun.

– Den andre typen strategier, som jeg kaller radikal passivitet eller negativ passivitet, har som sin store styrke i at de unnslipper rammene. De er nok mer symbolsk grensesprengende enn materielt. Men kanskje er vi for opptatt av materielle endringer, sier Halberstam, som også har hatt nytte av nyere arbeider innenfor queerteori, som knytter passivitet sammen med begjær.

– Jeg vil hevde at vi allerede opplever former for begjær som knytter seg til utslettelse framfor mestring. Det er ikke et originalt poeng, men viktig å understreke, fordi feminismen yter motstand mot det, hevder hun.

Jelineks opprører

Hovedpersonen Erika fra Elfriede Jelineks Pianolærerinnen er ett av Halberstams eksempler på motstand gjennom negasjon og masochisme. Erika er en ugift kvinne som bor sammen med moren sin i etterkrigs-Wien og gir pianotimer. Med moren deler Erika en fantasi om musikk, høykultur og Østerrikes kulturelle overlegenhet. Hun lykkes ikke som konsertpianist, men hun og moren har likevel besluttet at Erika må dedikere sitt liv til å spille musikken som Østerrike har produsert. Erika er sterkt frustrert og lever ut sin seksualitet gjennom porno og kikking. Til slutt inngår hun et forhold til en ung mann som blir veldig forelsket i henne, men i stedet for en romanse gir Jelinek leserne en fortelling om vold, fornedrelse og destruksjon. Erika krever av den forelskede unge mannen at han utgjør sadisten i en sadomasochistisk kontrakt som til slutt ødelegger han helt. Romanens siste scene viser Erika som skjærer seg selv med glass og vandrer blødende rundt i Wiens gater.

– Hun kutter seg ikke nok til å ta livet av seg, ingenting så grandiost. Det ville vært mer av en heroisk gest. Erikas motstand kommer snarere til uttrykk som masochistisk passivitet, forklarer Halberstam. Hun mener Erikas selvdestruksjon må forstås som opposisjon mot den nasjonalistiske fascismen som preget hennes tid.

– Ikke så mye fascismen som utviklet politisk system, men den fascismen som er bygd inn i henne, som emosjonell respons, som kjærlighet til den østerrikske musikken og kjærligheten til moren. Jeg mener denne boka gir et uhyre interessant eksempel på radikal passivitet, sier Halberstam.

Radikal passivitet

Yoko Onos kunst er et annet eksempel på unbecoming feministisk motstand Halberstam trekker fram.

– Jeg var på en diger messe for feministisk kunst for noen år siden. Blant bilder av vaginaer, avbildninger av kvinnelig fellesskap og andre mer tradisjonelle feministiske uttrykk, fant jeg et hjørne der blant annet Onos Cut piece fra 1965 ble vist. Jeg ble stående og se i flere timer, forteller Halberstam.

Cut piece viser Yoko Ono sittende på gulvet på en scene, mens publikum, for det meste menn, kommer opp og klipper av henne biter av klærne. Til slutt kommer det en ung mann som med en viss aggressivitet klipper av henne bh-en. Ono sitter uten å røre seg gjennom hele seansen, inntil hun løfter hendene for å dekke seg når bh-en faller.

– Det er 1965, USA er i krig med Vietnam. Ono sitter der som selve symbolet på en bestemt form for asiatiskhet, som blir forbundet med passivitet. Jeg måtte spørre meg selv: Hva er feminismen i dette, og hvorfor er den så i strid med den andre feministiske kunsten?

– Svaret ligger i den radikale passiviteten. Ved å sitte der helt stille og passiv, tegner hun ut en aggressiv seksuell relasjon mellom kvinner og menn som mange påstår ikke eksisterer. Hun legger seg selv ut som agn, og bringer fram rasemessige og seksuelle relasjoner som ikke snakkes om, sier Halberstam.

Et annet språk om makt

Halberstam er klar over at tankene hennes kan oppfattes som både provoserende og utilgjengelige.

– Man kan godt si: Det høres jo bra ut, men det finnes ingen måte å overføre dette til den virkelige verden. Og de har rett: Radikal passivitet er ingen umiddelbar form for feminisme. Men jeg mener at det å forstå tilsynelatende passivitet som noe annet enn fravær av handling kan sette oss i stand til å tenke på feminisme på en annen måte, der underkastelse, sårbarhet og oppofrelse kan forstås som en antiliberal handling, som en slags anarkistisk gest av ren opposisjon. Radikal passivitet kan forsyne oss med et annet språk om makt, sier Halberstam, og trekker avslutningsvis igjen parallellene til de frigitte slavene:

– Hvis friheten blir tilbudt som en form for kontrakt med kapitalen, kan ikke null eiendom og omstreiferi være en form for frihet som eierne ikke kunne forestille seg?