Nordisk kjønnsforskning gjør opp status

Ti år har gått siden antologien Is There a Nordic Feminism? kom ut, med Drude von der Fehr, Anna Jonasdóttir og Bente Rosenbeck som redaktører.

Nå planlegges en ny antologi, i kjølvannet av konferansen Kjønnsrelasjoner og endringsprosesser: Nordisk feminisme og kjønnsforskning 2008, som nylig ble avholdt i Karlstad.

Og fortsatt er altså spørsmålet om man kan snakke om en egen nordisk feministisk forskning?

Feil spørsmål

Spørsmålet ble stående ubesvart i den første antologien. Men kanskje er det feil spørsmål å stille? For faktum er jo at det snakkes om nordisk kvinne- og kjønnsforskning som et etablert felt. Se bare på NORA, det engelskspråklige vitenskapelige tidsskriftet som dekker kjønnsforskningen i Norden. Eller se på dets utgiver, NIKK – Nordisk institutt for kunnskap om kjønn. Eller ta en titt på mengden av konferanser, seminarer, nettverk og forskningsprosjekter som har ordet «nordisk» i sin tittel.

– Nordisk feministisk forskning er et felt som har blitt institusjonalisert gjennom de siste tiårene. Nettopp derfor er det modent for en ny type debatt.

Det sier Cristina Grenholm, professor ved Centrum för genusforskning ved Karlstads universitet,  og vert for konferansen om nordisk feminisme og kjønnsforskning. Hun innrømmer imidlertid gjerne at begrepet «nordisk» kan være problematisk.

– «Nordisk kjønnsforskning» er en kontekst som vi som kjønnsforskere i Norden lever og jobber i, og som favner land som har en rekke fellestrekk. Samtidig er det lett å se at de forskjellene som likevel finnes mellom de nordiske landene gjerne forsvinner når man refererer til Norden internasjonalt, og alt skal omfattes av begrepet «nordisk», sier Grenholm.

Et forestilt fellesskap

Spørsmålet blir dermed: Hva snakker vi egentlig om når vi snakker om nordisk feministisk forskning? Hvem kjenner seg hjemme i dette som innen samfunnsvitenskapen betegnes som et «forestilt fellesskap», og hva kjennetegner den kunnskapsproduksjonen som foregår på feltet?

Cristina Grenholm trekker fram tre karakteristikker av den forskningen som finner sted i Norden akkurat nå:

– Vi ser et stadig større mangfold og en kompleksitet av metoder og teorier, en sterk interesse for å studere egen historie med et kritisk og konstruktivt blikk, men samtidig et mer diffust formulert mål, konstaterer hun.

En rekke initiativ og prosjekter vitner nettopp om et ønske om og en vilje til å gjøre opp status for kjønnsforskningen i Norden så langt. Ett eksempel er altså planene om en ny antologi om nordisk feministisk forskning, inspirert av nettopp Is There a Nordic Feminism?.

Forrige gang kom initiativet fra forlaget UCL Press i Storbritannia, og den nordiske boken var del av en serie med nedslag i ulike nasjonale og regionale kjønnsforskningsområder i Europa. Denne gangen er det Centrum för genusforskning ved Karlstad universitet som i samarbeid med NIKK skal samle det de ønsker skal bli et bredt, men spisset utvalg av nordiske tekster, blant annet fra konferansen i Karlstad.

En åpen og inkluderende kvinneforskning?

Et annet prosjekt som skal bale med disse spørsmålene på en enda større skala, er Translating and Constructing Gender Studies in the Nordic Region 1975-2005. Prosjektet ledes av historiker Ulla Manns ved Södertörn högskola i Stockholm, som i sitt delstudie ser på hvordan den nordiske kvinne- og kjønnsforskningen ble etablert i årene 1975-1990. Spesielt ser hun på hvilke rom som ble etablert, og hvilke erfaringer som fikk ta plass.

Kvinne- og kjønnsforskningen vokste ut av 1970-tallets feministiske bevegelse, og Manns diskuterer blant annet hvorvidt den dominerende posisjonen som heteroseksuelt identifiserte kvinner hadde i kvinnebevegelsen ble overført til det nye forskningsfeltet. I 1985 hadde Kvinnovetenskaplig tidskrift (KVT) et temanummer med Lesbiskhet som tittel, der man påpekte usynligheten og den manglende interessen for lesbiskhet innen kvinneforskningen. Manns’ intervjuer med et utvalg lesbiskidentifiserte kjønnsforskere fra både Norge, Sverige og Danmark vitner om at flere hadde opplevd homofobe holdninger i sitt eget forskningsmiljø på denne tiden.

Fem år senere var Manns selv redaktør for et tilsvarende temanummer av KVT, og igjen opplevde redaksjonen at det var vanskelig å finne nordiske skribenter. Først i 1998, da KVT kom med et temanummer om seksualitet med idehistoriker Pia Laskar som redaktør, virket tiden og kvinne- og kjønnsforskningen moden for temaet lesbiskhet. Dette var interessant nok samtidig med at den såkalte queerforskningen så smått hadde begynt å vokse fram i Sverige, poengterer Manns.

Norden i verden

Kulturantropolog Ulrika Dahl fra Södertörn högskola er også med i dette forskningsprosjektet. Hennes delstudie har tittelen «A Joint Canon? Transitions and Translations in Nordic Women’s and Gender Studies, 1990-2005». Her diskuterer Dahl hvilke fortellinger og ideer som konstituerer begrepet «nordisk» innen kvinne- og kjønnsforskning.

– Vi er inne i en tid der vi i høyeste grad diskuterer hvem som tilhører den nordiske regionen. Dels handler det om vårt forhold til EU og diskusjonen rundt en europeisk identitet. Samtidig ser vi et sterkt ønske om et større fellesskap med områdene rundt Østersjøen, konstaterer Dahl. Forskningsprosjektet hun og Ulla Manns, sammen med Marianne Liljeström fra  Åbo (Turku) universitet, jobber på, er da også finansiert av Østersjøstiftelsen, som støtter forskningen og undervisningen som finner sted ved Södertörn högskola.

– Det er spesielt interessant å se på det «nordiske» i lys av den rekonfigureringen av det historiske som nå skjer i fortellingen om fellesskapet mellom de baltiske statene og de nordiske landene. Samtidig er forestillingen om «den nordiske kvinnen» – utdannet, frigjort og likestilt – en helt annen enn fortellingen om «den baltiske kvinnen» – hun som importeres til Norden som sex-slave og som må reddes, påpeker Ulrika Dahl. Hun advarer mot tendensen innen kjønnsforskningen til å forholde seg til begreper som «nordisk» som noe a priori, noe alle er enige om hva innebærer.

– «Nordisk» er noe vi produserer sammen, og derfor må vi også være bevisste på hva slags historier om «det nordiske» vi forteller.