Russiske mødre ønskes

Høsten 1999 reiste mer en tretti russere fra den lille bygda Teriberka i Murmansk i Russland til Båtsfjord i Finnmark. Alle var rekruttert til å jobbe i fiskeindustrien i Norge, og de fleste av dem var kvinner. Marit Aure fra Institutt for planlegging og lokalsamfunnsforskning, UiT har i sin doktoravhandling studert arbeidsmigrasjonen mellom de to bygdene, og hva som preget den.

– Det finnes en del stereotype forestillinger om arbeidsimmigranter, også innenfor forskningsfeltet. Mine informanter viser at det ikke er en ensartet fattig og rådvill gruppe. Mange er velutdannet, høyt ansett hjemme, og i godt arbeid. På samme måte som nordmenn som jobber en stund utenfor Norge, er også disse nysgjerrige på arbeidserfaring fra utlandet, de er eventyrlystne, og ønsker forandring for en tid. Det er selvfølgelig også en gullkantet mulighet å kunne tjene mye penger på kort tid, for å leve bedre når de returnerer til Russland, forteller hun.

Ulike aktører involvert

For bedre å forstå arbeidsmigrasjon, har Aure intervjuet både bedriftsledere, organisasjoner, migrantene, og deres venner og familie. Hva skjer, tenkes, gjøres og oppleves blant de ulike aktørene? Hun har også ønsket å ta mer inn av de emosjonelle opplevelsene, og har derfor intervjuet flere familiemedlemmer og venner – selv om ikke de selv har jobbet i Norge. Sentralt i analysen står spørsmålet om hvilken betydning kjønn, sosial status og etnisitet har hatt for migrasjonen.

– Arbeidsmigrasjon inngår i å konstruere stereotypier av både menn, kvinner, russere og migrasjon. Bedriftslederne har ønsker og spesifikasjoner, men virkeligheten samsvarer ikke alltid med forestillingene, mener hun.

Ønskeliste

Arbeidsmigrasjonen mellom Teriberka og Båtsfjord ble initiert gjennom et norsk-russisk samarbeid startet av en fiskeforedlingsfabrikk i Båtsfjord. Rekrutteringen av russiske arbeidere ble gjort gjennom organiserte mellomledd. Men ønskene om hvem som skulle få jobb i Norge var svært forskjellige i de to landene.

Prosjektlederen i Båtsfjord ønsket russiske kvinner, blant annet fordi arbeidet som skulle gjøres – filetering – ble ansett for å passe bedre til kvinner enn til menn. Lederen fra Teriberka fokuserte på de økonomiske mulighetene arbeidet i Norge innebar, og mente menn i 50-årsalderen var de mest aktuelle fordi de tradisjonelt innehar rollen som hovedforsørgere.

– Norske bedriftseiere har primært ønsket å hyre kvinner, gjerne voksne damer med arbeidserfaring som har «rast fra seg» – også for å kunne beskytte dem mot rykter om promiskuitet og stereotypier som kunne ramme yngre kvinner, forteller Aure.  

Bedriftseierne ønsket også at kvinnene skulle være mødre, med den begrunnelse at de ville være mer omsorgsfulle, pliktoppfyllende og ha de rette verdiene.

Kompromisset ble noen menn og flest kvinner i første opptaksrunde, men deretter kun kvinner i andre runde. Resultatet var en feminisering av migrasjonen. Aure påpeker i sin avhandling hvordan kulturelle forestillinger om blant annet kjønn, alder, utdanning og etnisitet styrte seleksjonen av arbeidere. Hun mener migrasjonsorganisasjoner konstruerer og «gjør» kvinner og menn til arbeidsmigranter gjennom bestemte forestillinger om arbeid, kjønn og nasjonalitet når de forholder seg til slike «bestillingslister» som bedriftslederne i Norge hadde.

Devalueres

Den korte avstanden mellom Teriberka og Båtsfjord gjør det mulig å dra tilbake til hjemmet for besøk og ferier. I utgangspunktet er de to bygdene tilsynelatende like med tanke på klima og kultur. Likevel er det konflikter og misforståelser på arbeidsplassen og i bygda, som påvirker russernes trivsel i Norge.

Lovverket i Norge åpner kun for at arbeidstillatelse kan gis for ufaglært og midlertidig arbeid. Russerne i Båtsfjord har derfor ikke hatt noen mulighet til å avansere i stillingene sine, få jobber som samsvarer med deres utdanning eller skifte jobb. Aure forteller at dette har bidratt til at russerne føler at de blir sett på som mindre verdt, de har følt seg devaluert.

– Russerne føler seg forskjellsbehandlet. De har lavere ansiennitet i Norge og mindre erfaring, og har dermed færre goder å dra nytte av. Akkordlønn belønner ikke deres stabile arbeidskraft, så lenge de har mindre erfaring, sier Aure.

Hun forteller at mange av russerne mener dette handler om nasjonalitet, og at de føler seg diskriminert siden de får lavere lønn.

Ønsker seg hjem igjen

Utstrakt bruk av midlertidig arbeidstillatelse fører til en «ghettofisering», mener Aure. Russerne i Båtsfjord deltar ikke i samfunnslivet, men er der kun som arbeidskraft. Arbeidsimmigrantene forholder seg mest til hverandre, og får dermed heller ikke oppklart misforståelser knyttet til for eksempel lønns- og arbeidsforhold.

Samtidig er det et faktum at ikke alle ønsker å flytte til Norge.

– Norge er ikke et mål og en drøm for alle. Flere ønsker bare å tjene en del penger for å komme seg over en kneik, og deretter fortsette livet hjemme. De bodde i Norge fra et halvt til tre og et halvt år, men fokuset er for de fleste rettet mot livet hjemmet i Russland. De lærer ikke språket og deltar ikke i livet og miljøet rundt seg.

Aures studie bryter delvis med tidligere migrasjonsforskning, som har konkludert med at midlertidige arbeidsmigranter blir permanent i landet.

– Man har et uttrykk, som også har vært bekreftet av forskning, om at «ingenting er så permanent som midlertidige arbeidsmigranter». Men under bestemte betingelser reiser faktisk midlertidige arbeidsmigranter hjem igjen, sier hun.

– Spørsmålet er hvem som vinner og taper på det? Kanskje kan vi slett ikke dekke mangelen på arbeidskraft gjennom midlertidige tillatelser og kanskje skaper det problemer i det norske samfunnet hvis mange innbyggere ikke er engasjert i og vil delta i samfunnet? Ikke alle synes Norge er best, slår Marit Aure fast.