Hva forteller sportssidene om hvilke menn som er privilegerte i Norge? Fredrik Langeland har i sin masteroppgave i kulturvitenskap undersøkt maskulinitetskonstruksjoner i Dagbladets SportMagasinet.
Han mener den hegemoniske maskuliniteten i magasinet er en hvit, heteroseksuell kropp, som fremstilles som usårbar og i kontroll. I forlengelsen av dette spør Langeland hvordan den rådende maskulinitetskonstruksjonen opprettholder sin maktposisjon.
– Det kulturelle nedfeller seg i både bildene og teksten. SportMagasinet er tilsynelatende noe helt annet enn resten av avisen. Man kan derfor spørre seg hva det er som er så viktig her? Hvorfor får sporten så stor plass, spør han.
Langelands baserer sin analyse på teorien om hegemonisk maskulinitet i det vestlige samfunn. Begrepet har han hentet fra den australske maskulinitetforskeren Raewyn Connell (har også publisert under navnet Bob Connell). Ifølge Connell viser det hegemoniske til det som oppfattes som naturlig og som dermed blir allment akseptert i et samfunn. Det maskuline består av ulike former for maskulinitet hvor den hegemoniske maskuliniteten troner øverst i en hierarkisk maktstruktur.
Konstruert usynlighet
– Den hegemoniske maskuliniteten er naturlig å forholde seg til og å se, men den er vanskelig å angripe, sier Langeland. Den hegemoniske maskuline kroppen opprettholder en illusjon om at den er autentisk; den fremstår som verken iscenesatt eller konstruert. Slik blir den også vanskelig å se og kritisere. På den måten beholder denne maskuliniteten sin overordnede posisjon.
Ett av Langelands eksempler er et portrett av roeren Olaf Tufte. Her møter SportMagasinet Tufte hjemme på gården. Han er blant annet avbildet på tunet, hvor han bærer en stubbe til opphugging. Gjennomgående refereres det til det naturlige og selvfølgelige i Tuftes liv og arbeid. Han arbeider hardt og er en jordnær type. Langeland påpeker at portrettet er fritt for betegnelser som beskriver eller antyder at Tufte poserer eller iscenesetter seg selv på noen måte. I stedet fokuseres det på arbeidet han utfører og den handlekraften han fremviser, noe Langeland mener representerer den maskuline normaliteten.
– Denne kroppen fremstilles som det naturlig gitte, som en umerket kropp. For eksempel poengteres det at Tufte er og gjør sånn og sånn. På den måten konstrueres hans maskulinitet, men på en slik måte at den fremstår som naturlig gitt, sier Langeland.
Stereotypier
For at den hegemoniske maskuliniteten skal framstå som autentisk, må andre maskuliniteter fremstå som kontraster til denne, forklarer Langeland.
– For å kunne avdekke denne konstruerte maskuliniteten er det derfor nødvendig å se hvilke andre maskuliniteter den står i motsetningsforhold til og som den setter seg over, understreker Langeland.
Blant annet framstilles svarte menns maskulinitet gjerne som en motsetning til den hvite mannens maskulinitet. Dette kommer spesielt til uttrykk i sporten, mener Langeland og trekker frem blant annet John Carew og Mike Tyson som eksempler på dette.
– Det er først når man ser de ulike representasjonene av kropp i forhold til hverandre at den hvite, heterofile mannens maskulinitet synliggjøres.
Ifølge Langeland er det en utbredt feminisering og seksualisering av den svarte mannen. I de nevnte eksemplene omtales mennene som om de i større grad poserer og gjør seg til for fotografen og journalisten. John Carew er intervjuet i et tyrkisk bad. Han omtales som både gutt og mann, som sjenert, men også selvsikker. Gjennomgående er det en utpreget visuell og sensuell fremstilling av Carew, mener Langeland, som oppfatter dette som en måte å feminisere fotballspilleren.
Hvorfor er Røkke en helt?
Langeland understreker at maskulinitetskonstruksjoner ikke kan forstås og analyseres isolert, men må ses i forhold til blant annet etnisitet, seksualitet og nasjonalitet.
– Man skal passe seg for at maskulinitetsforskningen blir et hermetisk fagfelt. Man må alliere seg med alle mulige andre forskningsfelt for å utvikle nye perspektiver og begreper som kan bidra til å produsere nyanserte og interessante analyser av maskuliniteten i samfunnet vårt.
– Vi er ved et veiskille i den offentlige debatten om maskulinitet i Norge. Det er viktig å finne ut av hvilke verdier gutter og menn har og hvorfor disse maskuline verdiene finnes. Vi må se nærmere på de paradoksene som nedfeller seg i kulturen. For eksempel at Kjell Inge Røkke idealiseres og beundres, samtidig som vi stusser over at gutter dropper ut av skolen, sier Langeland.
Heroisk maskulinitet
Langeland påpeker også at endringer i definisjonen av det maskuline ikke nødvendigvis gir endringer i maktforholdet. Fremstillingen av amerikaneren Lance Armstrongs idrettskarriere, fra lovende sykkelritter til alvorlig syk kreftpasient og veien tilbake som en av verdens beste syklister, er et eksempel på dette.
Langeland analyserer SportsMagasinets fremstilling av Armstrong som et uttrykk for hvordan den maskuline kroppen forstås som sårbar, men likevel i kontroll. Den hegemoniske maskuliniteten gjeninntar sin posisjon selv om den i representasjonen av den syke og sårbare kroppen avviker fra den tidligere versjonen av det maskuline. I SportMagasinets portrett, som i hovedsak er basert på Lance Armstrongs selvbiografi ”It’s not about the Bike”, fremstilles Armstrongs liv og karriere som en heroisk kamp mot kreften og veien tilbake til toppen.
– I det tilsynelatende apolitiske feltet sporten, konstrueres det her en heroisk maskulinitet. Lance Armstrong i USA etter 11. september kan ses som et eksempel på dette. Man skaper en fortelling som kan tilføre nasjonen noe man trenger i en vanskelig tid, sier Langeland.
Langeland fremhever at Lance Armstrong i amerikanske medier har blitt omfavnet av flere høyt profilerte politikere. Ett av bildene som blir gjengitt i Sportmagasinet er Lance Armstrong sammen med president Bush hvor han mottar en hedersbevisning for sin idrettskarriere. Armstrong har av amerikansk presse derfor blitt beskyldt for å være en brikke i Bush sin politiske strategi.
Slik mener han at politikk og sport flettes sammen og konstruerer en form for maskulinitet som gavner den hvite, heterofile mannen og hans maktposisjon.
– Mannen er ikke et offer
Ifølge Langeland bør diskusjonen om maskulinitet først og fremst trekkes opp mot en kritisk og nyansert forskning som har maktperspektivet som hovedfokus, slik at debatten om ”mannsrollen” ikke blir dominert av reaksjonære stemmer. Han mener at det alt for ofte blir enten eller i diskusjonene om maskulinitet, og at man ikke evner å se de mer komplekse maskulinitetsformasjonene.
– Å erklære den norske mannen som offer er å tippe over. Man må spørre seg: Hvordan kan de som er privilegerte bli et offer? Hvis man har etablert en posisjon som offer, kan man dessuten begynner å kreve en rett til å bedrive identitetspolitikk for å forbedre sin posisjon. Analysene av denne situasjonen må komme først, skal vi unngå en reaksjonær holdning. Det er viktig å se på hvordan den hegemoniske maskulinitet faktisk kan tjene på å fremstå som svak, sårbar og i en offerposisjon. Og det er helt nødvendig å sette et søkelys på enkelte menns aggressive holdninger mot feminisme som kommer frem i kjølvannet av denne debatten, sier Langeland og legger til:
– Jeg synes det har vokst frem en holdning de siste årene der mange vil tilbake til en tid hvor mannens situasjon ikke ble problematisert. En slik reaksjonær holdning må møtes med et maktkritisk perspektiv i analysen av maskuliniteter.
Langeland, Fredrik: Harde kropper. En kulturvitenskapelig analyse av maskulinitetskonstruksjoner i Dagbladets SportMagasinet. Masteroppgave i kulturvitenskap, Universitetet i Bergen, 2007.