- Pinlig og bekymringsfullt

– Norske kjønnsforskere har en stereotyp og utdatert forståelse av moderne biologi. Biologifiendtligheten gjør at de går glipp av viktige innsikter og viktig kunnskap, som faktisk kunne styrket deres prosjekt, framfor å true det, sier Tone Bleie, professor i offentlig planlegging og kulturforståelse ved Universitetet i Tromsø.

Bleie innledet nylig på seminaret Biologiens forståelser av kjønn. Den «farlige» alliansen mellom darwinisme og feministisk teori på Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. I sin innledning uttrykte hun stor bekymring for norsk kjønnsforsknings kunnskapsgrunnlag.

– Enkelte kjønnsforskere som uttaler seg offentlig om biologiske kjønnsforskjeller framstår som de rene analfabeter. Det er både pinlig og bekymringsfullt. I stedet for å øyeblikkelig rykke ut i flokk og rope «ulv», bør vi holde «vårt hus» i orden og være redelige og vitenskapelige i den offentlige debatten, sier Bleie.

«Farlig møte»

Selv gjorde antropologen Bleie en kraftanstrengelse for å sette seg inn i nyere kognisjonsforskning og sosiobiologi allerede på 1990-tallet.

– Denne første fasen var svært kritisk, fordi jeg slet med en rekke fordommer og selve tenkemåtene var jo svært ulike de jeg hadde innlært som samfunnsforsker, forteller Bleie.

Det var blant annet etter å ha fullført antologiprosjektet Carved Flesh-Cast Selves, som var et bidrag til «kroppens antropologi», at Bleie ble overbevist om at feltet trengte teoretisk fornyelse.

– Jeg innså at alle de ulike bestrebelsene på å overkomme skillet mellom sosialt og biologisk kjønn led av vesentlige svakheter.            

Erkjennelsen inspirerte Bleie til å utforske det hun opplevde som tabubelagte felt innen den feministiske samfunnsforskningen; nydarwinistisk influerte teorier om kvinner og menn og forskjellen mellom dem.

– Dette «farlige» møtet ble etter hvert langt mer givende og interessant enn jeg hadde kunnet forestille meg, forteller Bleie, som regner seg som fem-darwinist. I det legger hun at hun anerkjenner evolusjonære prinsippers betydning for grunnleggende trekk ved språk, for visse emosjoner, og for hvordan våre motivasjoner og handlinger er formet av ubevisste prosesser vel så mye som vår bevissthet.    

Fem-darwinister

På sin oppdagelsesferd i den biologiske forskningen fant Bleie blant annet originale og innflytelsesrike bidrag til den empiriske forskningen på dyr fra en rekke kvinnelige forskere, som også var feminister. Mange av funnene brøt med etablerte kjønnsstereotype forventinger i dyreforskingen

– For eksempel hadde man funnet ut at kollektiv barneomsorg er vanlig blant menneskers nærmeste slektninger primatene; hunnene deler på amming og passer hverandres unger. En annen studie viste at hunnprimater slett ikke er «påholdne», slik man tidligere har ment. Faktisk er de delvis promiskuøse, forteller Bleie, som mener det er feil å avvise sammenligninger mellom mennesker og dyr på generelt grunnlag, slik en del feminister gjør.  

– At vi deler visse hormoner og hjernefunksjoner med dyr, og at vi kan lære noe om menneskets biologiske konstitusjon ved å studere disse funksjonene hos dyr, bør være en uproblematisk påstand. Derfra til å påstå at vi er like eller at man kan utlede sosiale normer for mennesker av dyrs atferd er det et langt skritt. Men dette forbeholdet er helt uttalt i mye biologisk forskning, de fleste forskerne er nøye med ikke å være normative, forteller Bleie. Hun skiller mellom det hun kaller vulgærsosiobiologi – grovt forenklede vitenskaplige og populære framstillinger, som har en tendens til å framstille mennesker som rene marionetter for genene – og seriøs biologisk atferdsforskning.

– Menneskelig atferd er styrt av et komplisert samspill mellom celler, hormoner, nervesystemer og økologiske og sosiokulturelle forhold. For å studere dette samspillet trengs det sofistikerte modeller, og det er her de virkelig interessante sosiobiologene og hjerneforskerne jobber. Jeg skulle gjerne sett langt flere kjønnsforskere også på disse feltene, sier Bleie.

Passive eller aktive hunner

Bleie er også opptatt av at feminister, med tradisjon helt tilbake til Simone de Beauvoir, altfor lettvint har avvist Darwins egne teorier rundt kjønnsforskjeller. Et sentralt begrep her er seksuell seleksjon, et undersett av naturlig seleksjon.

– Darwin kom på sporet av dette da han undret seg over funksjonen til hannpåfuglens påfallende utseende. Etter hvert utviklet han teorien om seksuell seleksjon; om hvordan hanners konkurranse om hunner, og hunners valg av partnere kan forsterke trekk som ikke har med overlevelse å gjøre, forklarer Bleie.

Darwin slo fast at denne prosessen både kan forsterke og redusere forskjeller mellom kjønnene, men at utviklingen av kjønnsforskjeller i hovedsak forklares av seksuell seleksjon. Teorien om seksuell seleksjon møtte massiv kritikk og latterliggjøring i samtida, og det skulle ta nesten 100 år før den ble plukket opp igjen og videreutviklet av biologer.

– Særlig møtte tanken om at hunner skulle være aktive i valg av partner sterk motstand. I stedet dominerte en forståelse av hunner som grunnleggende passive, sier Bleie.

Beauvoir og Darwin

I et eget forskningsprosjekt under programmet Kjønnsforskning: kunnskap, grenser, endring, har Bleie sammen med den finske kjønnsforskeren Anna Rotkirch gjort det de kaller en fem-darwinistisk lesning av deler av Det annet kjønn.

– Det er en slående kontrast mellom Beauvoirs nitide karakteristikk av seksuelle og aseksuelle strategier hos en lang rekke arter og hennes kontante avvisning av Darwins vektlegging av hunners valg til fordel for en langt mer tradisjonell forståelse av hunner som grunnleggende passive, sier Bleie. Uten en darwinistisk forståelse av hunners handlekraft blir Beauvoirs forståelse av disse strategiene haltende og hennes analyse av forhistorien unødvendig statisk.

– Vi spør oss dessuten hvordan Beauvoirs mye omdiskuterte negative holding til det moderne moderskapet ville ha vært, dersom hun hadde tatt i bruk Darwins teori om hunners seksuelle valg, sier Bleie.

Obskure teoretikere

I det samme prosjektet tar Bleie og Rotkirch også for seg Toril Mois to bøker; Simone de Beauvoir: en intellektuell kvinne blir til og Hva er en kvinne? Forskerne deler Mois kritikk av poststrukturalismen, men mener hun går i den samme fella som kjønnsforskningsfeltet for øvrig.

– Analysen lider under manglende innsikt i for eksempel seksuell seleksjon. Det er påfallende at Mois skarpsindige og viktige tekst bruker så mye plass på noen for lengst glemte teoretikere, mens hun helt utelater Darwins egne tekster og nyere darwinistisk inspirerte forskningsfelter som ikke bygger på det hun kaller gjennomsyrende kjønnsteorier, sier Bleie. Hun mener Mois overordnede teoretiske prosjekt er viktig, og at det ville kunne videreutvikles vesentlig ved hjelp av fem-darwinisme.

Egeninteresse

Kjønnsforskerne har altså ikke bare plikt, men også egeninteresse av å sette seg inn i den biologisk influerte forskningen på en rekke felter, ifølge Bleie.

– Med sin biologifiendtlighet setter kjønnsforskerne seg på sidelinja i stedet for å være med på forskningsfelt der det for tida skjer en rivende utvikling. Ta for eksempel den som kalles andre generasjons kognisjonsforskning, der man ser på de komplekse samspillene mellom våre omgivelser og våre kropper, hjernen inkludert. Det produseres også stadig ny kunnskap om barns kognitive utvikling – ikke minst forholdet mellom tenking og språk – og hvordan den menneskelige bevisstheten blir formet. Det er et stort tap for begge sider at så få norske kjønnsforskere er med når disse feltene utforskes, sier Bleie, som er svært kritisk til den postmoderne retningen hun mener feminismen tok på 1990-tallet.

– Postmoderne feminisme sitter fast i en hyperabstrakt, motsetningsfylt og delvis avleggs teoretisk posisjon. Flere av utgangspremissene, som alle tegns vilkårlighet, all menings historiske avhengighet og alle begrepers sterkt relativistiske karakter, er jo blitt motbevist i empirisk forskning de siste 10-15 årene. Postmodernistenes skille mellom biologisk og sosial kjønn er lite fruktbart og mangler støtte i nyere biologisk forskning som opererer med en rekke genetiske og biologiske kjønn, sier Bleie som ikke tror denne formen for feminismen kan bringe oss nærmere reell likestilling.

– Mer informerte forestillinger om hva det er som gjør oss til mennesker, derimot, kan gi et bedre grunnlag for å begrunne menneskerettighetene, sier Bleie, som også er sterkt engasjert i menneskerettighetsarbeid i Asia. Hun understreker at hun ikke ser noen grunnleggende motsetning mellom feminisme og sosiobiologi.

– Men kanskje gjør kunnskapen om at det finnes noen biologiske kjønnsforskjeller det nødvendig å omforme det feministiske prosjektet noe. Likestillingsprosjektet må for eksempel gjøres mer realistisk. Kanskje er ikke en matematisk 50/50-fordeling av kvinner og menn i absolutt alle sammenhenger realistisk, sier Bleie og understreker at hun mener at vi selvsagt må fjerne de som fremdels finnes av diskriminerende hindringer og gi kvinner og menn muligheter for reelle valg.  

Kritisk til den nye kjønnsforskningsprogrammet

Bleie mener kjønnsforskerne bør ha det travelt med å kaste seg på de biologisk influerte, fremadstormende tverrfaglige forskningsfeltene.

–Det hastet for ti år sida, og det haster enda mer nå. Slik jeg ser det, er det bare å brette opp ermene og sette i gang. Derfor er jeg enormt frustrert over at det nye kjønnsforskningsprogrammet fra Norges forskningsråd gjør det så vanskelig for meg og andre som vil gripe fatt i denne problematikken. Den nye programplanen utelukker helt entydig forskingsinitiativ som nettopp vil plassere seg teoretisk og metodologisk i grenseflatene mellom samfunnsvitenskap, humaniora og naturvitenskap, avslutter Bleie.