«Mamma, hvor er pappa?»

«Når pappa er reist, så spør jeg mamma hele tiden: Hvor er pappa? Jeg synes det er dumt når han er mye borte. Jeg vil at vi skal være sammen. Han bruker veldig mange timer på jobben, altså.»

Det sier «Tom», ni år. Han er ett av barna sosiolog Brita Bungum har intervjuet til sitt doktorgradsprosjekt Barndommens tid og foreldres arbeidsliv. «Tom» er ikke alene om å oppleve det sånn. Flere av barna fortalte Bungum at de mislikte at pappa var så mye borte. Mødrene i Bungums materiale så ut til å unngå mye reising og langvarige fravær av hensyn til ungene, selv hvis de hadde jobber som krevde det.

Kjønnet tidsbruk

Bungum mener Toms klage over pappas fravær illustrerer et viktig funn i hennes arbeid: Foreldres tidsbruk er kjønnet. En del forskjeller mellom mor og far går igjen fra familie til familie. Bungum mener disse forskjellene underkommuniseres i den offentlige debatten om tidsklemma.

– Det snakkes mye om at foreldre prioriterer jobben for høyt og barna for lavt. Men foreldre i den offentlige debatten betyr som oftest underforstått mødre. Fedrenes tidsbruk, og hvordan denne oppleves for barna, er det lite oppmerksomhet rundt, sier hun. Bungums erfaring er at mors tilstedeværelse ikke nødvendigvis kompenserer for en fraværende far.

– Farsidealet har forandret seg, og det har også ungenes forventninger. Jeg vokste opp i en bygd der mange av fedrene var ute på sjøen store deler av tida, og vi koblet aldri det å være en god far til det å være til stede. Barn som vokser opp i dag, derimot, forventer en mye større grad av deltakelse, også i hverdagslivet. En god far er en som dukker opp på fotballkamper og kommer hjem til middag, sier Bungum, som har intervjuet mødre og fedre i elleve familier. Hun har også snakket med 18 barn og unge i aldersgruppen 5 til 17 år fra de samme familiene.

Ulike tidskulturer

Arbeidslivet legger sterkere føringer på barns liv enn vi tror, konkluderer Bungum. Hun ser klare mønstre i tidsbruk og -forhandling knyttet til mors og fars respektive arbeidsforhold. Både stillingsprosent og tidskulturen på foreldrenes arbeidsplass får betydning for barna. Bungum skiller mellom standardisert tidskultur, kjennetegnet av faste arbeidstider og et sterkt krav om tilstedeværelse på jobben, og fleksibel tidskultur, som gjerne innebærer fleksitid og mulighet for hjemmekontor. Mange av de fraværende fedrene finner vi i det Bungum kaller «tosporsfamilier», der far jobber fulltid og gjerne vel så det, og mor jobber deltid.

– I disse familiene har far gjerne en relativt godt betalt og fleksibel, men krevende, jobb, mens mor har en lavtlønnet omsorgsjobb med standardisert tid, forklarer hun.

Tradisjonell med to spor

I tosporsfamiliene er det ingen tvil om hvem sin jobb som er «viktigst», heller ikke for barna. Slik uttrykker «Trygve» på ti år det:

«I pappa sin jobb tjener en mye penger og det er mange spennende ting med data. (...) Mens mamma sin jobb virker kjedelig, for det må være kjedelig å passe småunger som skriker hele dagen, hun får ikke så god lønn heller, men jeg tror hun liker det likevel.»

– Barna i familier med stor inntektsforskjell oppfatter fort at pappa bestemmer mest fordi han tjener mest, kommenterer Bungum. Og selv om mor er den primære omsorgsgiveren, verdsettes fars begrensede omsorgsinnsats høyt.

– Mor skryter gjerne av far som legger seg på gulvet sammen med barna, mens hun selv ikke klarer å la være å rydde i stedet for å leke. Jeg opplever at tosporsmødrene ofte nedvurderer sin egen innsats og overdriver hans. Kanskje gjør de dette for å framstå som mer likestilte, undrer Bungum.

«Det tredje skiftet»

Der tosporsfamiliene opererer med en temmelig tradisjonell arbeidsfordeling, er forholdene mer likestilte i familier der begge foreldrene jobber fulltid. Helt likestilt er det imidlertid sjelden. «Pia» som er mor til femåringen «Thomas», beskriver det slik:

«Det dreier seg om småting, som å ha oversikt over når det ble skiftet på sengene sist, eller om å huske at Thomas må ha ny strikk under regnbuksa».

– Det Pia beskriver blir av fagfolk kalt «det tredje skiftet». Det innebærer å ha oversikt, planlegge og ha ansvar for tilretteleggingen av hverdagen i en familie. Som oftest er det mor som har dette ansvaret, selv om hun, som «Pia», jobber fulltid, forteller Bungum.

Barna jobber

I familiene der begge foreldrene jobber fulltid er det også vanligere at barna bidrar med arbeid i hjemmet. «Tone», som i likhet med mannen sin har det Bungum kaller fleksibel langtid, det vil si at de jobber mer enn fulltid, forteller:

«Når mannen min og jeg jobber så mye som vi gjør, er det helt avgjørende for oss at alle gjør en innsats. Vi har fordelte og faste arbeidsoppgaver. Spesielt viktig er innsatsen til den eldste gutten vår. Hvis det ikke hadde vært for han, aner jeg ikke hvordan vi skulle ha fått dette til.»

I «Tone»s familie blir barnas arbeid også en del av et likestillingsprosjekt. Da barna var små, delte «Tone» og mannen «Ole» ganske likt på oppgavene. Gradvis og nesten umerkelig endret mønsteret seg da barna ble større. «Ole» har fått en mer krevende jobb og tar mindre ansvar hjemme.

Barnas arbeidsinnsats oppveier langt på vei den skjeve kjønnsarbeidsfordelingen. Del av arbeidsfellesskapet Bungum er opptatt av å synliggjøre barns arbeid, som hun mener får urimelig lite oppmerksomhet, også fra forskere.

– Jeg ble iblant overrasket over hvor viktig ungenes bidrag var for å få hverdagen til å gå rundt. En sønn som tar husvasken eller en storesøster som henter i barnehagen kan for eksempel være helt uunnværlig, forteller Bungum.

Hun registrerte også at barn som hadde arbeidsoppgaver i familien ofte hadde en sterkere forhandlingsposisjon overfor foreldrene.

– Det kan virke som plikter gir rettigheter. Barn som kun er mottakere av omsorg, blir nok i mindre grad hørt i diskusjonen om tidspuslespillet.

Barna stiller krav

Generelt opplevde Bungum at barn er mindre viljeløse ofre for tidsklemma enn man kan få inntrykk av fra mediedebattene.

– Barna har også strategier for å påvirke foreldrenes tidsbruk. For å ta et banalt eksempel: Jenta som ringer pappa og ber han skynde seg hjem fra jobben. Da gjør faren faktisk det, forteller Bungum.

Særlig barna fra familier med to foreldre som jobber fleksibel fulltid opplever at de har rett til å være med å bestemme over familiens tidsbruk.

– Forhandlingene er preget av et demokratisk likestillingsprosjekt som også omfatter barna, forklarer Bungum.

Fleksibelt, men grådig

«Jeg synes det er viktig at mamma og pappa har tid til å snakke med meg, men hvis de har mye stress på jobben er det ikke alltid de hører så mye etter».

14 år gamle Maya er ikke den eneste som opplever at foreldrene «tar med jobben hjem». Selv om foreldrene har strategier for å unngå at jobben invaderer privatlivet, kan arbeidet oppleves som grenseløst sett fra barnas side. Pc-er bringes hjem og på hytta og jobbrelaterte mobilsamtaler bryter inn i samvær og samtaler med barna.

– Barn i familier der foreldrene har standardisert arbeidstid har mindre mulighet til å påvirke foreldrenes tidsbruk. Samtidig opplever de nok en større forutsigbarhet, og foreldrenes jobb spiser i mindre grad av det som i utgangspunktet skal være familietid, sier Bungum.

Hvor vondt gjør tidsklemma?

Bungum har erfart at det ikke bare er lett å få barn i tale om foreldrenes tidsbruk.

– Barna har i aller høyeste grad fanget opp forestillingen om «tidsklemma» og det kan se ut som noen av dem opplever at tid = kjærlighet. Kanskje vegrer de seg for å klage over at foreldrene bruker for lite tid på dem, fordi de er redde for å framstille sin egen mor eller far som dårlige foreldre, sier Bungum.

Hun mener den offentlige debatten lider under et altfor begrenset perspektiv på barns utvikling, helse og velferd.

– Ofte er det underforstått spedbarn og småbarn man snakker om når «tidsklemma» diskuteres. Det tas også nærmest for gitt at barn har et umettelig behov for tid med foreldrene, det vil si mor, sier Bungum.

Flere av barna og foreldrene hun snakket med ga et annet bilde: Mens foreldrene nærmest er snurt for at barna har andre prioriteringer når de voksne har satt av «familietid», ønsker barna seg mer tid til venner og fritidsaktiviteter.

– Kanskje handler tidskonflikten mellom større barn og foreldrene mer om barns mulighet til å ha tid «for seg selv» enn om familietid? Barns hverdag er gjennomorganisert og mange savner nok mer frihet til å gjøre som det passer dem der og da, sier Bungum.

Endrede tidsstrukturer

Mest mulig tid med mor er ikke nødvendigvis den beste politikken for å sikre barns velferd, hevder Bungum.

– Forskning tyder på at barns velferd ganske riktig starter hos mor, men i en litt annen betydning enn vi ofte tror. Mødrenes vilkår i arbeidslivet betyr mye, og det er barn av yrkesaktive mødre med en lønn å leve av som greier seg best, fastslår Bungum, som her støtter seg på den danske sosiologen Gøsta Esping-Andersen.

Bungum trekker fram den aktuelle diskusjonen om likelønn og fordeling av foreldrepermisjon som eksempel på at perspektivet på barns velferd blir for snevert.

– Motstanderne av deling av permisjonen argumenterer gjerne med at det tross alt er «det beste for barna at mor holder seg borte fra arbeidslivet i småbarnsperioden, og at man må leve med at det går utover likestillingen», sier Bungum.

– Men i et velferdsperspektiv er altså ikke nødvendigvis den tosporede familiemodellen, der mor jobber deltid, den beste. For å maksimere barns velferd er det viktig å skape et mer mødrevennlig arbeidsliv, for eksempel ved å gjøre tilgangen på heltidsarbeid lettere, sier Bungum.

Hun tror også det vil være mye å hente i å se nærmere på skolens tidsstruktur.

– Mens barnehagene i stor grad dekker behovet for tilsyn mens foreldrene jobber mens barna er små, skaper skolens tidskultur en del «hull». For eksempel kan vinterferien bli lang for en 10-11-åring som er alene hele uka. Mange barn opplever dessuten morgenene som problematiske, fordi skolen først åpner etter at foreldrene har begynt på jobb, forteller Bungum.

– Skolens tidsstruktur er på mange måter basert på et samfunn som ikke finnes lenger, et samfunn der nesten alle mødre var hjemmearbeidende. Kombinert med deltidskulturen i mange kvinneyrker medvirker nok dette til at mange kvinner reduserer arbeidstida, tror hun.