«Ung kvinne søker bedre liv»

– Noen kan trenge asyl i Norge, mens andre må innse at det ikke er nødvendig å kjøpe en tv til 80.000 kroner, sier Irina Polyakova.

15 kvinner fra Øst-Europa har delt sine erfaringer med henne. De har fortalt om livet i hjemlandet, om hvorfor og hvordan de har reist fra familie og venner, og hvordan de har det som prostituerte i Norge. Resultatet er en masteroppgave i sosiologi med tittelen «Unge jenter tilbys jobb i utlandet – en kvalitativ studie av transnasjonal prostitusjon til Norge fra Øst-Europa». Kvinnene har ulike historier, og Polyakova bruker teorier om migrasjon, prostitusjon og makt for å forstå kvinnenes valg og forutsetninger.

Jakter på et bedre liv

– Tittelen er representativ for de som kommer hit, sier hun.

Ordlyden er hentet fra en jobbannonse som en av informantene hennes, Ina fra Estland, en dag så i avisa. Felles for kvinnene er at de er unge, de ville reise til Vesten, og de ville ha en solid inntekt.

Polyakova har selv kommet til Norge fra Russland, og for fem år siden fikk hun tilbud om jobb på Pro Sentret i Oslo. Det var observert prostituerte fra Øst-Europa i Oslo, og Pro Sentret trengte en «kulturformidler» som snakket russisk og kunne forklare kvinnene det nødvendigste om det norske samfunnet. Da hun skulle finne tema til masteroppgaven, var hun ikke i tvil:

– Jeg hadde allerede et åpent forhold til mange av kvinnene gjennom jobben min, og mente at deres historier var viktige å forstå og fortelle. Jeg måtte tenke gjennom om det var et tillitsbrudd å gå over i en forskerrolle, men kvinnene aksepterte det, og de er godt anonymiserte, sier Polyakova, som nå er spesialkonsulent hos Kirkens Bymisjon.

Femten fortellinger

Informantene er kvinner fra Litauen, Estland, Latvia, Russland og Moldova som jobber som prostituerte enten på gata eller i leiligheter. Polyakova satte sammen en gruppe kvinner fra forskjellige land med ulik bakgrunn og ulik migrasjonshistorie og ulik erfaring med prostitusjon. Hun dokumenterer deres sosioøkonomiske bakgrunn, og de sosiale relasjonene de har gått inn i for å kunne reise fra hjemlandet og etablere seg i Norge. Samtidig analyserer hun formene for makt som kvinnene utsettes for ved å være migranter og prostituerte på samme tid. Her peker hun på et skille mellom kvinner fra de nye EU-landene og de som kommer fra land utenfor.

– Noen har kommet visumfritt fra Baltikum, mens andre kommer fra land som Moldova og har en helt annen og mer komplisert migrasjonshistorie, forklarer hun.

Hun mener det er viktig å få fram at menneskehandel og prostitusjon er mye mer sammensatte fenomener enn det gjerne ser ut til i den offentlige debatten.

– Å snakke om å sende kvinnene hjem vil ofte bare føre til at de havner i et annet land enn Norge, for flertallet av dem vil jo ikke hjem. De vil ut, til Vesten, sier hun.

Sjef eller kjæreste?     

Også forholdet til halliken varierer: Polyakova bruker den nøytrale termen agent for å omtale det kvinnene selv ser på som en sjef, en forretningspartner eller en kjæreste. I hvilken grad denne agenten utøver makt, og hvordan makten utøves, varierer. Noen av kvinnene jobber seg opp så de selv blir halliker, mens andre bryter med halliken for å jobbe selvstendig.

– Forholdet mellom kvinnene og hallikene deres er komplekst, og det er langt fra alle som vil anmelde halliken sin, forklarer sosiologen.

Én grunn til at mange har vanskelig for å bryte med halliken er at kvinnene ikke har noen tro på det offentlige systemet, på at det finnes noen som vil hjelpe dem hvis de prøver å komme fri.

– De er alle sammen fra land der politiet er mer eller mindre korrupt, sier Polyakova.

– Hva mener du må til for å gi kvinnene en reell mulighet til å velge noe annet enn prostitusjon?

– Det trengs en rekke ulike tiltak samtidig, avhengig av hver enkelt kvinnes historie. Blant mine informanter finnes kvinner som trenger asyl, som de aller fattigste fra Moldova, men det finnes også kvinner som må forklares at det ikke er nødvendig å kjøpe seg en TV til 80.000 kroner.

– Jeg har prøvd å hjelpe kvinner over i vanlige jobber, men en del har så høyt forbruk at det er vanskelig for dem å leve på en vanlig lønn. Og de mangler mange år i CV-ene sine, så det er vanskelig for dem å få annen jobb eller nye venner. Hva skal de si at de driver med, spør hun.

– På den andre siden er det viktig å huske at salg av sex ofte er den eneste mulige inntektskilden for en del av kvinner som har migrert fra land utenfor EU, fordi land som Norge ikke vil ha dem som legale arbeidsimmigranter.

Samfunn i total endring

Polyakova mener det er nødvendig å se på samfunnet kvinnene kommer fra for å forstå hvorfor de har migrert og hvorfor de havnet i prostitusjon. Vesten blir framstilt som et forjettet land, der alle har penger og muligheter.

– Forbrukerkulturen i Øst-Europa spiller en helt ny rolle i dag. Mange har gått fra å ikke ha noe som helst, til å ville ha absolutt alt. Jeg viser hvordan forbrukerkulturen virker inn på kvinnenes avgjørelser. For mange er det å reise til Vesten den største drømmen, sier hun.

Når sosiale, økonomiske og politiske strukturer gjennomgikk en fullstendig forvandling, måtte folk tilpasse seg disse endringene raskt. Polyakova mener det er viktig å forstå hva overgangen til kapitalisme og markedsstyrt økonomi har betydd for folk i Øst-Europa, og særlig for kvinnene som har forsørgeransvar kombinert med at de har vanskelig for å få godt betalte jobber. Så er det heller ikke en individuell avgjørelse å reise, i hvert fall ikke alltid. Ofte er det hele husholdningen som går sammen om å sende en datter til utlandet, men det varierer om familien vet at det er prostitusjon som gir inntekten. Hvorvidt kvinnene reiser er også avhengig av at de har et nettverk som vet hvordan denne typen migrasjon foregår, og som har kontakter i landet de skal til. Jo større og bedre nettverk, jo mer kan kvinnene vite om stedet de kommer til, om prisnivå og om landets lover og regler.

Ny forbrukerkultur

Med overgangen til en kapitalistisk økonomi opplevde mange at det plutselig fantes en overflod av varer, uten at de hadde penger til å nyte godt av det. Overgangen fra sovjetkommunismen ble også en overgang til et irrasjonelt forbruk.

I møtet med et mangfold av varer og tjenester argumenterer Polyakova for at enkelte etter hvert ikke lenger skiller mellom livsnødvendig forbruk og en konsumerisme med utspring i det moderne kapitalistiske idealet. «Modernitet, rikdom, frihet og storforbruk ble assosiert med Vesten, og kvinnene ble uunngåelig en del av forbrukerkulturen,» skriver hun, og refererer til informanten Ina: «Alt begynte med at jeg var ung og hadde mange fristelser fordi jeg ville ha et bedre liv. Som ung jente ville jeg kjøpe meg dyr kosmetikk, fine klær, gå på kafé. Jeg havnet tilfeldigvis i prostitusjon.» Men hun angrer ikke, for prostitusjonen har gjort det mulig for henne å flytte til Norge: «Se nå, jeg har fått mulighet til å flytte til Norge, har fått meg nye venner, har tjent penger og hjulpet familien min,» oppsummerer hun.

Eneste inntektskilde

Dette går igjen hos flere av informantene: høyt forbruk på klær, sminke og uteliv har vært og er fremdeles viktig for dem. Polyakova sammenligner disse kvinnenes situasjon med funn sosiologen May-Len Skilbrei gjorde blant norske kvinner som solgte sex på massasjeinstitutter i Oslo på 1990-tallet, og mener det er flere fellestrekk med tanke på forbruk og måten informantene reflekterer rundt det: Også Skilbreis informanter hadde dårlig råd ved prostitusjonsdebuten, uten at det var snakk om økonomisk nød. «Både hennes norske informanter fra 90-tallet i Oslo og de utenlandske kvinnene som kommer til Oslo i dag finner lykke og frihet i forbruk,» skriver Polyakova.

Hun beskriver en tett sammenheng mellom ønsket om å ha mer enn bare det nødvendige i livet og at dette «ekstra» kunne oppnås i utlandet. Hun mener kvinnenes valg av prostitusjon henger sammen med forbruk og den nye rollen og makten penger fikk i den postsovjetiske tiden. Dette ble styrket av et bilde av et vellykket Vesten. Flere av kvinnene forteller at familiene godkjente valget om å migrere, og noen familier presset døtrene til å reise, selv om de kjente til risikoen for utnyttelse av de unge jentene. Polyakova mener dette tyder på at de unge kvinnene i mange tilfeller er familienes eneste reelle kilde til inntekt.