Fra soldat til voldtektsmann

«De ventet på tur. Det var minst tjue stykker (...) Den rødhårede knepper opp blusen og viser oss bitemerkene på de blå og gule brystene. Jeg orker nesten ikke skrive dette, jeg blir kvalm bare av å tenke på det.» 

«Anonym», som her beskriver sitt møte med et offer for gjengvoldtekt begått av soldater, har også selv blitt voldtatt gjentatte ganger. Soldatene bryter seg inn i leiligheten hennes og misbruker henne grovt og hensynsløst flere ganger. Den skjebnen deler hun med tusenvis av andre kvinner i byen hun bor i.

Ikke bare på Balkan

Byen er ikke Sarajevo eller Kigali på 1990-tallet, men Berlin mot slutten av 2. verdenskrig etter russernes invasjon. «Anonym»s historie er hentet fra hennes dagbok, som ble gitt ut i 2005 under navnet En kvinne i Berlin. Mange forbinder krigsvoldtekter med Balkan-krigen og blodige afrikanske borgerkriger, men seksualisert vold knyttet til krig har forekommet til alle tider og over hele verden.

Kriminolog Anja Enger har skrevet masteroppgave i kriminologi om dette temaet. Hun ble overrasket over hvor utbredt voldtekt mot sivile kvinner var under 2. verdenskrig, en krig hun som de fleste nordmenn har hørt og lært mye om.

 – Det er knapt nevnt i historiebøkene, men godt dokumentert i andre kilder: Det ble begått utallige brutale overgrep mot kvinner. Enger har konsentrert seg om den tyske og russiske hæren, men mener det er sannsynlig at også allierte soldater gjorde seg skyldige i seksualiserte overgrep. I dokumentene til Nürnbergdomstolen forteller flere vitner om voldtekt. Men i selve saksgangen ble det ikke lagt vekt på, forteller Enger. 

 Enger tror årsaken til at ettertida har fortiet disse krigsvoldtektene er sammensatt.

– Dels handler det om tabuene seksualisert vold har vært og er belagt med. Men en del av forklaringen er nok også at man har betraktet voldtekt som en «naturlig» og selvfølgelig del av krigen, som ikke krever spesiell oppmerksomhet eller problematisering, sier hun.

 Med både skjønn- og faglitteratur om 2. verdenskrig og krigen i det tidligere Jugoslavia som kilder, har Enger selv lett etter måter å forstå fenomenet krigsvoldtekt. Hva er det som gjør at menn begår seksuelle overgrep i krig? 

Kvinnekroppen og nasjonen

 «I begynnelsen, før de begynte å ta oss med ut for å voldta oss, kom de innimellom inn på rommet vårt, truet oss med skytevåpen og sa at de skulle voldta oss og holde oss fanget til en graviditet var kommet så langt at abort var umulig. De sa vi skulle bære serbere.» (Fra Breaking the wall of silence: the voices of raped Bosnia, av Seada Vranic)

 Den unge jenta som forteller dette, var en av de mange bosnisk-muslimske kvinnene som ble offer for serbiske soldaters brutalitet. Noen ble holdt fanget og mishandlet i månedsvis i de såkalte voldtektsleirene. For tusenvis, blant dem den unge jenta ovenfor, resulterte de mange voldtektene før eller seinere i graviditet. Det var høyst tilsiktet fra serbernes side: Voldtektene og de tvungne graviditetene var en del av den offisielle krigsstrategien. Serbernes symbolske invasjon av de bosniske kvinnene illustrerer koblingen mellom kvinnekroppen og nasjonen, tror Enger.

 – I noen patriarkalske kulturer betraktes kvinner som menns eiendom. I krigstid «overføres» denne eiendommen gjerne til nasjonen og enhver krenkelse av kvinnene blir oppfattet som en krenkelse av det nasjonale fellesskapet, forklarer Enger. Hun mener trakasseringen av såkalte tyskertøser i Norge etter krigens slutt illustrerer det samme.

– Når alt kommer til alt hadde jo ikke disse jentene fremmet krigen eller styrket fienden med sine handlinger, slik andre krigskollaboratører hadde gjort. Likevel ble de trakassert og plaget på det groveste. Her spilte nok forestillingen om at kvinners kropper og seksualitet tilhører nasjonen sterkt inn; jentene hadde ikke respektert dette prinsippet, og derfor måtte de unngjelde, sier Enger. 

 – På Island led faktisk jenter som hadde hatt forhold til amerikanske soldater samme skjebne. Dette er interessant, ettersom amerikanerne ikke var fiender, men allierte. Likevel ble det å forelske seg i en amerikansk soldat oppfattet som et svik mot nasjonen, forteller Enger.

 Voldtektsmannen: «Jeg var redd»

«Og så kledde de jenta naken (...) Hun så helt fortapt og redd ut. (...) Soldatene sa til meg at jeg skulle voldta henne, og de andre også. (...) Men jeg var redd og jeg hadde ikke ereksjon. De ertet meg, og jeg måtte ta ned buksene og legge meg oppå henne. Jeg vet ikke hvordan det gikk til, jeg hadde absolutt ingen følelse av hva jeg gjorde... og så fikk jeg ereksjon, men jeg følte ingenting. Det gikk ikke for meg; jeg var redd og sliten. Det tok veldig kort tid.» (Fra Mass rape. The war against women in Bosnia-Herzegovina, av Alexandra Stiglmayer)

Episoden soldaten Maksimovic her forteller om inntreffer etter at han har blitt tvunget til å drepe 83 mennesker. Etter den første jenta, voldtar han elleve kvinner til.

– Hvordan han kan få seg til å gjøre dette, er en gåte, sier Enger om Maksimovic historie. Hun undrer seg over at tidligere forskning i så liten grad har forsøkt å forklare hva som gjør at formodentlig helt alminnelige menn blir brutale voldtektsmenn i krig. At menn er i stand til og ønsker å voldta blir nærmest tatt for gitt.

– Men spørsmålet krever en forklaring. Hvorfor voldtar noen soldater, mens andre ikke gjør det? Det er forsket lite på mennene som ikke begår overgrep, men her ligger kanskje nøkkelen til å forstå fenomenet krigsvoldtekter, foreslår hun.

– I noen fortellinger framstår voldtektsmennene som rene sadister. Man kan spørre seg om disse mennene har en bakgrunn og personlige egenskaper som ville gjort dem til overgripere uansett. Krigen gjør det på mange måter bare lettere for dem.

 Å bevise sin manndom

Men sadisme og ondskap tjener ikke som forklaring alene, mener Enger. Hun tror forestillinger om maskulinitet spiller en relativt stor rolle i soldatenes individuelle motivasjon for å bli voldtektsmenn. Som eksempelet ovenfor viser, kan det være risikabelt å motsette seg å voldta. Der Maksimovic blir regelrett truet til å voldta, er det sosiale presset mindre åpenlyst, men likevel effektivt, i andre fortellinger.

– Den militære mannskonstellasjonen gjør nok at mange soldater føler at de er nødt til å bevise sin maskulinitet, og voldtekt blir for noen en måte å gjøre det, sier Enger.

Hun tror også misbruk av alkohol og andre rusmidler er en undervurdert årsak til at soldater begår overgrep mot sivile kvinner.

– Både i 2. verdenskrig og i Bosnia brukte soldatene alkohol i stor utstrekning for å takle den vanskelige situasjonen de levde under og for å få tida til å gå. Det er klart rus senker terskelen for voldsbruk, det er godt dokumentert.

Politisk strategi

En av de serbiske soldatene Enger presenterer i oppgaven, insisterer på at han voldtok ganske enkelt fordi han hadde ordre om det. I ettertid har mange kilder gitt han rett: massevoldtektene var offisiell strategi, tenkt ut av øverste politiske ledelse, med den hensikt å bryte ned den bosnisk-muslimske befolkningen. I tilfellet 2. verdenskrig er det lite som tyder på at voldtektene var en del av den offisielle strategien. Samtidig var militære ledere, både blant tyskerne og de allierte, fullstendig klar over at soldatene forgrep seg seksuelt på sivilbefolkningen. Noen av dem forsøkte å forhindre det, mens andre regelrett oppfordret til voldtekt. For tyskerne gikk det et skille mellom vestfronten og østfronten; mens de såkalt ariske kvinnene i vest, blant dem de norske, stort sett ble spart, var overgrepene mot kvinnene i øst mange og alvorlige.

– At de tyske soldatenes framferd var så mye verre i øst, viser at voldtektene ikke var helt løsrevet fra politikken. Soldatene ser ut til å ha internalisert raseteorier og nazistisk ideologi, som rangerte østeuropeere under vesteuropeere. Og trolig ble voldtekt i øst i større grad tolerert av ledelsen, sier Enger.