Taushet mot tabu

I mars 2007 oppstår det strid i Oslo bispedømme etter at biskop Ole Christian Kvarme har funnet presten Svein Josefsen uskikket til å være vikarprest i Bryn kirke i Bærum fordi Josefsen har inngått homofilt partnerskap. I den anledning skriver Moss Avis i en kommentar 19.03.07, under tittelen I toleransens grenseland: "Biskopen utestenger hverken homofile eller pedofile fra kirken, men han holder seg til kirkens syn, bibelens ord og sin overbevisning i seksualmoral. De som skal være veileder for andre svake sjeler, bør så vidt som mulig leve i samsvar med det som predikes. Når man velger å leve etter sine lyster, er man ikke kvalifisert til å veilede andre."

Tjue år tidligere, i 1967, oppsummerte psykolog Arnold Havelin en omfattende holdningsundersøkelse i regi av Norsk Gallup, der man hadde sett på allmennhetens holdninger til homoseksualitet, slik:

"Man er stort sett villig til å akseptere den homofile som medborger og synes ikke at homoseksuelle forhold mellom voksne bør være straffbare, under forutsetning av at den homofile i sitt privatliv opptrer som om vedkommende ikke er homofil og ikke omtaler sin legning eller har noe seksualliv."

- Hvis det overhodet ikke kan merkes at du finnes, er det altså greit at du finnes, konkluderer idehistoriker Marianne Butenschøn. Havelins oppsummering er bare ett eksempel fra en lang rekke med tilsvarende utsagn fra den heterofile offentligheten i Norge. I Stortingsdebatten om partnerskapsloven i 1993 ble for eksempel ordet toleranse overfor homofile og lesbiske brukt hyppig av representanter for de fleste politiske partiene, enten de var for eller imot innføringen av loven.

Saken er bare at mange homofile og lesbiske gjennom flere tiår har betakket seg for hele toleransen.

Toleranse overalt

- Du kan ikke åpne avisen en eneste dag uten at ordet toleranse brukes. I disse dager brukes det spesielt i forbindelse med saker som dreier seg om innvandrere, religiøs fundamentalisme og lignende. Toleranse er jo også blitt en viktig del av formålsparagrafen i skolen, og vi ser på det som en vesentlig verdi for demokratiet. Men hva mener vi egentlig med begrepet? Hvorfor finnes det ingen norsk faglitteratur om toleranse? Og hvordan forholder vi oss til det faktum at mange av de som skal "tolereres" selv har et ambivalent forhold til hele begrepet?

Marianne Butenschøn begynte å grave, i politiske partiprogrammer, i tidskrifter, i offentlige dokumenter som omhandler menneskerettigheter, diskriminering o.l., en omfattende utenlandsk faglitteratur, skoledokumenter og framfor alt skrifter av lesbiske og homofile selv.

- Jeg valgte å belyse diskusjonen rundt toleransebegrepet med gruppen homofile og lesbiske som referanse av flere grunner. Dels fordi dette er en gruppe som fremdeles er stigmatisert og diskriminert, dels fordi dette er en gruppe der den enkelte kan skjule sitt avvik, altså gjøre seg mer eller mindre usynlig. Lesbiskes og homofiles muligheter for et liv i åpenhet på egne premisser kan derfor fungere som et termometer som viser samfunnets toleranse i praksis.

Ovenfra-og-ned

Butenschøns historiske gjennomgang av begrepet toleranse viser et komplekst begrep, som mange gjerne bruker, men få egentlig kan gi en entydig definisjon. Det uttrykker imidlertid som regel en ovenfra-og-ned-holdning, der toleranse er noe "vi" viser "dem". Utøvelse av toleranse forutsetter med andre ord noen som kan klassifiseres som "de andre".

Allerede i den satiriske romanen Opp, alle jordens homofile fra 1973 gjorde forfatteren Gerd Brantenberg narr av hele toleransebegrepet.
- I kapitlet Toleransebølgens skvulp beskriver hun hvordan samfunnet er villig til å vise toleranse så lenge lesbiske og homofile ter seg som majoriteten. Så lenge de er sympatiske, uforskyldt annerledes og ulykkelige, med bare ett ønske: å få leve "normalt", kan de tolereres. Men nåde den som setter spørsmålstegn ved "normaliteten" som ideal!

For spørsmålet blir om samfunnet vil opprettholde de oppnådde formelle rettighetene og vern for personer som velger å leve homofilt, og som ikke bare er offer for en "defekt" de ikke kan noe for? Er det lov å velge en avvikende livsstil, leveform og subkultur og samtidig få opprettholde rettigheter på linje med majoriteten?

I et intervju med Aftenposten i 2000 betakket homoveteran Kim Friele seg for storsamfunnets toleranse som sådan:
"Toleranse er det ekleste begrepet jeg vet! (...) Dette er et ledende begrep som forutsetter diskriminering. Hvis vi ikke diskriminerte, hva skulle vi med toleranse? Vi aksepterer, eller vi gjør det ikke. Punktum!"

- For 50 år siden var homofili et tabu, og intoleransen var total. Den gang hadde ikke lesbiske og homofile noe valg: de måtte gjøre seg usynlige for å overleve. Seksuell omgang mellom menn var jo kriminalisert helt fram til 1972, og på 1950-tallet diskuterte man til og med å forby homofile og lesbiske å organisere seg.

Senere - etter Stonewall-opprøret, som markerte starten på en ny og offensiv homobevegelse, og med avkriminaliseringen av mannlig homoseksualitet - ble det enklere å være synlig. Men fortsatt var det tryggest å velge å være usynlig. I dag er imidlertid min påstand at homofile og lesbiske gjøres usynlige av samfunnet. Samfunnets toleranse har med andre ord beveget seg fra tabu og en synlig intoleranse, til en tilsynelatende toleranse som forutsetter usynlighet og taushet. Det er greit at du er homo, så lenge du ikke merkes.

Vil fornye begrepet

Det er ikke dermed sagt at Marianne Butenschøn ikke fortsatt ser verdien av toleranse som sådan. Det må bare en fornyet forståelse av begrepet til. Et dynamisk og levende samfunn har konflikter og potensiale for konflikter som et iboende trekk, og skal et slikt samfunn fungere, må det ha redskaper for håndtering av de aktuelle konfliktene. Da er toleranse, inkludert refleksjon rundt og debatt om toleransens betingelser og innhold, kanskje det viktigste redskapet.

- Tradisjonelt er toleranse blitt sett på som en toleddet prosess med to bestanddeler:
a) mishag eller uenighet i praksiser, overbevisninger eller personer
b) avståelse fra å utbasunere sin negative reaksjon.

Toleranse blir da det å ikke bry seg med eller gripe inn overfor den andre, til tross for at man egentlig reagerer negativt. Den amerikanske statsviteren Ingrid Creppell argumenterer imidlertid for å føye et tredje ledd til denne strukturen, der man
c) forblir i et forhold til personen eller gruppen man er i konflikt med.

Creppell argumenterer med andre ord for en revitalisering og fornyelse av toleransebegrepet, der poenget er at vi må fortsette å forholde oss til hverandre. Målet må altså ikke være å harmonisere eller feie under teppet. For hva skal vi egentlig med et samfunn som ikke har behov for toleranse? Fri og bevare! Ingen kan jo elske alt!, sier Marianne Butenschøn.