Rom til å finne seg selv

Seksuell identitet har lenge vært et ikke-tema innen norsk samfunnsgeografi. Samtidig har media hatt flere oppslag om homofile og lesbiske som «rømmer bygdene» og ender opp som «seksuelle flyktninger» i byene.

I fjor kom imidlertid to masteroppgaver innen faget, som begge ser på unge homofile og lesbiskes forhold til bygd og by.

Hanne Thuen, som har skrevet den ene, valgte å dybdeintervjue fem homser og lesber i tjueårene, som alle hadde vokst opp på bygda, men som hadde komme ut for alvor først etter at de hadde flyttet vekk fra hjemstedet og til en storby.

– De fleste av dem visste ikke om andre homofile eller lesbiske i hjembygda. Dermed visste de heller ikke hva folk kom til å si eller gjøre når det ble kjent at de selv var homofile. De følte seg alene og annerledes, og var redde for at folk skulle snakke negativt om dem, forteller Thuen.

Normative landskap

«Normative landskap» er et sentralt stikkord i denne sammenhengen. I alle rom man kommer inn i, ligger det normer for hva som er korrekt og ønsket opptreden. Steder og normer henger med andre ord sammen. Forventninger til hvordan man skal oppføre seg eller hva som er tillatt, kan ikke fristilles fra sted og rom, fordi sted og rom produseres og reproduseres gjennom våre representasjoner, kropper og praksiser.

– Dette er problemstillinger man har jobbet med lenge innenfor britisk geografi. Her i Norge henger vi litt etter, men de siste årene har det kommet flere studier innenfor normativ geografi og ruralitet, først og fremst med utgangspunkt i etnisitet, der man har sett på hvordan innvandrere, beboere på asylmottak og lignende møtes på bygda, sier Thuen.

– De dominerende forestillingene om bygda kontra byen er at bygda blant annet representerer sosial omsorg, fellesskap og trygghet. Men informantene mine har altså opplevd bygda som ensom og utrygg.

Tre ulike historier

I oppgaven løfter Hanne Thuen fram tre informanters fortellinger – «Ane», «Siri» og «Trond»:

«Ane», som er vokst opp i en bygd med vel 2500 innbyggere, erkjenner at hun er lesbisk når hun er 13-14 år. Når vennene etter hvert begynner å drikke og feste, trekker hun seg unna for ikke å komme i situasjoner der hun kan bli «avslørt». Ellers er hun en aktiv, «flink» og veltilpasset jente, som finner seg godt til rette med de to viktigste fritidsaktivitetene i bygda, nemlig sport og musikk.

Først i en alder av 18 år møter hun andre unge homofile og lesbiske, på en sommerleir i regi av Skeiv ungdom. Etter sommerleiren flytter hun til et helt nytt sted for å gå på skole der. Her opplever hun å komme inn i et «blankt» landskap, der hun får en ny sosial og geografisk kontekst hvor ingen har forventninger til henne verken på den ene eller andre måten. Hun fortsetter å drive med det samme som hun har gjort før – skole og trening – men på nye premisser. Etter hvert flytter hun til Oslo, der hun kommer inn i et homomiljø.

Vil aldri tilbake

Også for «Siri» handlet det å flytte fra bygda om mer enn bare å være lesbisk. Hun hadde alltid følt seg annerledes, at hun hadde andre interesser og ting hun ville gjøre, og at hun skilte seg ut. Hun var ikke komfortabel med de rammene som fantes i bygda. Dette bidro til å gjøre komme-ut-prosessen ekstra vanskelig for henne. Først da hun begynner på folkehøgskole et annet sted i landet og siden flytter til Oslo opplever hun å kunne bevege seg i et «normfritt» landskap.

«Ane» opplevde altså forventningspress som «flink jente». «Siri» var allerede «utenfor» og følte at det å være lesbisk gjorde henne enda mer «out-of-place». Hun kan nå aldri tenke seg å flytte tilbake til bygda, noe «Ane» kanskje kan, hvis en eventuell samboer er villig til å flytte med henne.

«Trond» trivdes på sin side godt i bygda gjennom hele oppveksten. Han måtte imidlertid flytte for å gå på videregående skole, og bodde derfor hjemmefra da han etter hvert innså at han var homofil. Han er ennå ikke åpen på hjemstedet, men tror at folk flest ville ha reagert positivt om han stod fram. Han sier han liker tryggheten og det sosiale livet på bygda, men han trenger at det skjer mer enn det gjør der, og at han derfor nok kommer til å bli boende i byen.

Heterogen gruppe

– Disse tre historiene viser for det første hvor heterogen gruppa «homofile» er. Samtidig har de tre det til felles at de flytter til et «blankt» landskap hvor det ikke er noen forventninger til dem. De flytter for å ha frihet til å skape seg selv, sin egen identitet, uten den rammen familie og venner utgjør, sier Thuen.

I motsetning til bygda oppleves byen som et rom hvor alle mulighetene og tilbudene alt eksisterer, med andre ord et normativt landskap som er positivt i forhold til å kunne leve ut sin homofile eller lesbiske identitet.

Alle Thuens informanter har oppsøkt homomiljøet i Oslo og tatt del i det. Men flere av dem har blitt skuffet i møtet med miljøet.

– En av informantene mine sier at det som er bra med homomiljøet er at det står klart til å ta imot deg når du kommer til byen. Men samtidig opplever flere av de jeg har snakket med at «alle vet alt om alle», og at det er sterke normer for hvordan du skal være og oppføre deg. Det blir som en «bygd i byen», som en av informantene sier.

Livsfasebygd

Informantene var langt mer positive til bygda enn hva Thuen hadde forventet.

– Alle er imidlertid opptatt av at det må gis mer informasjon om homofili i skolen. Det å ikke vite hva folk ellers tenker og mener er noe av det som gjør det vanskelig å stå fram på bygda. Om man hadde snakket og diskutert homofili mer, hadde ungdommene visst hvor de hadde de andre, sier Thuen.

Hun sier samtidig at ettersom ulike rom har ulike normative landskaper, kan ikke en identitet som er konstruert i byen uten videre tas med til bygda, og omvendt.

- Den homofile identiteten på bygda er kanskje en annen enn den homofile identiteten i byen, ettersom identiteter forhandles fram og tilpasses de ulike rommene. Samtidig er bygda – for homofile og lesbiske, som for andre – en «livsfasebygd». Det er kanskje først når man har fått seg en utdannelse og en partner at det kan være aktuelt å flytte tilbake. Men jeg mener det må mer forskning til, for eksempel i forhold til om det er forskjell på homofile menn og lesbiske kvinner i forhold til problemstillingen? Finnes det et flyttemønster? Finnes det et tilbakeflyttemønster? Antagelsen om at «ja, huff, det må være vanskelig å være homo på bygda» er jo ikke nødvendigvis basert på fakta.