Idrett + islam = sant?

Det er et uttalt mål fra norske politiske myndigheter at idrettsorganisasjoner skal inkludere minoritetsjenter. Kristin Walseth har intervjuet 21 muslimske jenter mellom 16 og 25 år om integrering og deltakelse i idrett. Resultatet er avhandlingen: «Sport and Integration - the experience of young Muslim women». 

– Det finnes lite belegg for at deltakelse i idrett fører til integrering. Derfor ville jeg få fram muslimske jenters egne erfaringer om integrering og idrett, sier idrettsforskeren.

Kulturell grense

Ifølge sosiologen Annick Prieur er det i migrasjonsforskning to perspektiver når det gjelder etterkommere av migranters identitet. Det første perspektivet hevder at individene er kontrollert og begrenset av kulturen sin, mens den andre handler om at individer skaper sin kultur. Walseth mener som Prieur at begge perspektivene eksisterer samtidig:

– Kultur er både en kilde til identifikasjon og kan spille en begrensende rolle, sier forskeren. Hun forteller at et flertall av jentene i studien forhandler om og utvider hva det er mulig for en muslimsk jente å gjøre, mens for andre er det utenkelig å spille fotball, siden det kolliderer med kvinneidealet i deres etniske gruppe. 
 
- Alle grupper har kulturelle grenser, og hvis man bryter grensene, kan man bli møtt med sanksjoner. Ei av jentene fortalte at hun hadde blitt kalt hore, fordi hun gikk på Tøyenbadet og har siden aldri badet offentlig. Ei annen jente ble spurt om hun var en ordentlig pakistaner, fordi de reagerte på at hun drev med idrett og hadde norske venner. I begge tilfellene kom reaksjonene fra personer de ikke kjente godt, men som var fra samme etniske gruppe som dem selv. Dette er et eksempel på at kvinners oppførsel markerer en grense for kulturen, at kvinnene er såkalte kulturelle markører, og at disse grensene er viktig å forsvare for den gjeldende gruppa, sier Walseth. Hun understreker likevel at det er mulighet til å bryte og reforhandle hva som skal være idealet. 

– I studier om jenter og deltakelse i idrett blir det ofte hevdet at det er strenge foreldre som nekter døtrene å delta, mens i min studie er det like sannsynlig at foreldrene støtter deltakelse, som at de nekter, sier Walseth. Hun forteller at flere av jentene har drevet med og fått aksept for å drive med organisert idrett av foreldrene, selv om de har blitt møtt med sanksjoner fra andre i den etniske gruppa. Walseth mener det likevel er klart at gutter ikke blir møtt med de samme sanksjonene som jentene, og har større frihet. Hun tror mye av grunnen er at gutter ikke på samme måte er kulturelle markører for den etniske gruppen. 

Religion og tradisjon

I studien er det mange av jentene som forhandler mellom de etniske identitetene «norsk» og «tyrkisk», og for noen av jentene har religionen vært en vei ut av identitetskonflikten.

– I Tyrkia føler de seg ikke som tyrkere, og i Norge er de ikke norske, så den stabile identiteten blir å være muslim. I forhold til deltakelse i idrett kan de argumentere med at islam er positiv til fysisk aktivitet, sier Walseth. En av jentene i studien formulerer det slik: – Jeg tror at ifølge islam, så skal du holde deg i form. Det er anbefalt å drive med sport. Du burde holde deg frisk og alle vet at du ikke holder deg frisk gjennom å spise vitaminer. Det er viktig å trene regelmessig.  Denne jenta har drevet med tae kwondo og trener regelmessig.

 – Mange av jentene har foreldre som ikke skiller klart mellom religion og tradisjon. Foreldrene er vokst opp på landsbygda og sosialisert inn i religionen, men for jentene kan kunnskapen om Koranen og profetens idealiserte handlinger være en kilde til større frihet. Islam er den religionen som i de religiøse tekstene fremstår som mest positiv til fysisk aktivitet, sier Walseth. Hun forteller om en historie om profeten Mohammed, som beskriver hvordan han og kona Aisha løp om kapp og første gangen tapte han, mens andre gangen hadde hun lagt på seg og da vant han. 

Walseth har tidligere skrevet hovedfagsoppgave om muslimske idrettsjenter i Egypt, og de bruker lignende argumentasjon for å drive med fysisk aktivitet. 

– Islam og idrett går godt sammen. I Egypt trener jenter og gutter hver for seg, mens i Norge trener man sammen, og særlig når det gjelder svømming oppstår det problemer, sier hun. Walseth forteller at i Oslo har noen skoler valgt å la jentene ha svømmetrening på kveldstid og lar islamske kvinnegrupper ha ansvaret for opplæringen.
 
– Idrett i seg selv er ikke problemet, men å vise bar hud er for mange kvinner et hinder for å delta, sier hun, men religiøse symboler kan slå begge veier. I undersøkelsen er det ei jente som bruker religiøst hodeplagg og opplever at det gir henne mer frihet:

– Det er ingen som reagerer på at hun har norske venner eller deltar i idrett siden hun bruker sjal. Hun har et bevisst forhold til hva hun har på seg. Sjalet gir henne respekt fra det religiøse miljøet, mens buksa hun går med sammen med sjalet viser at hun har individualitet, forteller Walseth.

Idrett som integrasjon?

Det er ikke gitt hva integrering betyr, men Walseth har tatt utgangspunkt i sosiologen Grete Brochmans definisjon:

– Integrasjon som sosiologisk konsept handler om læring og tilpassning til sentrale verdier i samfunnet, en prosess som knytter individet til samfunnet, både økonomisk og sosialt, og etablerer en følelse av tilhørighet og lojalitet. For å finne ut om idretten fungerte integrerende undersøkte Walseth om jentene fikk venner gjennom idretten, om idretten skapte fellesskap og følelse av tilhørighet.

– Idretten er en arena for å bygge nettverk, men siden den er lokalt organisert og Oslo er en delt by, førte det ikke til så mange vennskap mellom etnisk norske jenter og minoritetsjenter. Det er et problem at offentlige instanser bare tenker på idretten som inkluderende, når den også kan virke ekskluderende, sier hun. I studien forteller en jente at hun ville satse på idretten og dermed skifta til et «hviter» lag, men siden hun ikke hadde råd til utstyret og foreldrene ikke hadde bil og derfor ikke ikke kunne kjøre til kamper, følte hun seg utenfor.  – Å føle seg inkludert er en subjektiv følelse av at «her hører jeg hjemme» og det er ikke alltid deltakelse i idretten bidrar til den følelsen, sier Walseth.

Hun mener likevel det er viktig å holde fast ved at deltakelse i idrett kan føre til sterkere tilhørighet og inkludering, men at det også kan føre til at man føler seg utenfor. I studien har Walseth funnet at idretten kan være en viktig arena for minoritetsjenter til å definere seg selv utenfor de identitetskategoriene de blir tilbydd:

– De må ofte redefinere hva som ligger i det tradisjonelle kvinneidealet og ved å gå nye veier kan de også fremstå som alternative forbilder for yngre jenter, avslutter idrettsforskeren.