Husarbeidets politikk

Hagemann leder det tverrfaglige forskningsprosjektet «Husarbeid som ideologi og praksis» ved Historisk institutt, Universitetet i Oslo. Forskningsprosjektet om husarbeidets historie tok form i 2002. Nylig har forskerne som er tilknyttet prosjektet gitt ut en bok med artikler som springer ut av de enkelte delprosjektene: Twentieth-century housewives. Meanings and implications of unpaid work.

Studiet av husarbeidets historie tar opp i seg en rekke omveltninger i politikk og samfunn, der forholdet mellom kjønn, mellom det offentlige og private, mellom individer og familie er sentrale holdepunkter. Hagemann opplever at mediene har fattet stor interesse for prosjektet. Og husarbeidstemaet har også dukket opp i andre offentlige sammenhenger, som i tidsklemmedebatten. 

– Selv om vi ikke lenger snakker om en husmorpolitikk, er temaet like aktuelt, mener Hagemann.

– Produksjon i form av ubetalt husarbeidet har vært og er, en sentral del av velferdsbygget og samfunnet vårt.

Feministisk optimisme i etterkrigstiden

Husmoren som hjemmearbeidende gift kvinne med ansvar for stell, vask og innkjøp hadde sin glanstid i 1950-årene. Med rette betegnes 1950-tallet som husmorens gullalder. Hagemann har særlig forsket på etterkrigstidens husmorpolitikk. I artikkelen "Housewife and citizen? Gender politics in the post-war era" skriver hun at 1950-tallets velferdspolitikk bidro til en konservativ vending i kjønnspolitikken.

En feministisk optimisme og ønsket om likestilling gjorde seg gjeldende i krigsårene og mot slutten av 1940-årene. Også på internasjonalt nivå var det vilje til å forbedre kvinners rettigheter: Arbeidet for å utforme FNs kvinnerettskonvensjon startet kort etter krigen, og i 1944 vedtok ILO (The International Labour Organisation) at kvinner og menn skulle likestilles i omfordelingen av arbeidet når soldatene vendte tilbake til sine sivile jobber.

Tradisjonelt kvinnesyn i sosialdemokratiet

Men dette kjønnsradikale oppsvinget ble snart erstattet med en mer konservativ husmorpolitikk som skulle sørge for at flest mulig kvinner fikk mulighet til å arbeide hjemme. Kravet om kvinnerettigheter stilnet i møtet med utfordringene vesten fikk med å omstille seg fra krigsproduksjon til fred.

– Husmorpolitikken innebar ikke i seg selv et press for å få kvinner tilbake til kjøkkenbenken. Den forsøkte å løse et av tidens store dilemmaer: Etter krigen var det enormt store barnekull og store utfordringer både i boligmangel og tungvinte husholdninger. Mange hadde verken innlagt vann eller strøm, og noen måtte sørge for at det nødvendige husarbeidet ble gjort. Husmorpolitikken ble både en anerkjenning av dette arbeidet og en viktig del av sosialdemokratiets moderniseringsprosjekt, sier Hagemann.

Hun mener husmorrollen må forstås i lys av dilemmaet mellom viktige individuelle rettigheter som egen inntekt og frihet, og behovet for arbeidskraft i familiene. De politiske tiltakene var først og fremst rettet mot reproduksjon og skulle støtte kvinner som måtte konsentrere seg om familie- og husarbeid. I Norge satset man enda sterkere på en ensidig husmorpolitikk enn hva som var tilfelle i de andre nordiske landene. Etterkrigstidens Sverige la mer til rette for kombinert yrkesliv og husarbeid for kvinnene. Hagemann peker på at konservative kristne verdier har stått sterkere i Norge enn for eksempel i Sverige, og at den norske velferdsmodellen tradisjonelt har prioritert klasse- og familiehensyn framfor kvinnerettigheter. Mangelen på arbeidskraft var stor. Likevel satset Arbeiderpartiet på husmorpolitikk til langt ut i 1960-årene.

– Det norske velferdsbygget legger opp til en modell der mannen er forsørger og kvinnen blir forsørget. Men vi må se tosidigheten i dette. Husmorpolitikken bidro til enorme sosiale forbedringer for det store flertallet av kvinner. Der husmoren tidligere hadde en beinhard hverdag med både lønnsarbeid og tungt husarbeid fra morgen til kveld, ville husmorpolitikken tilrettelegge for å gjøre hverdagen enklere for gifte kvinner. Husmorpolitikken var tuftet på ønsket om velferd for flest mulig mennesker i etterkrigsårene, understreker Hagemann.

Les også: Hjemmets finansministre

Privatsfæren viktig i politikken

– Gjennom hele 1900-tallet skjedde det viktige endringer for kvinner: De fikk stemmerett, de kunne ta utdanning og være yrkesaktive, antallet barnefødsler sank.

– I hele perioden, men kanskje særlig fra mellomkrigstiden ser vi konturene av en mer systematisk husmorpolitikk. Man så at husarbeidet hadde betydning for folkehelsen, og at det måtte baseres på kunnskap. I arbeiderbevegelsen ville man dessuten innskrenke gifte kvinners arbeidsrett som et tiltak for arbeidsløsheten. Men ett av aspektene ved en offensiv husmorpolitikk etter krigen, var å forsvare et høyere lønnsnivå for mannen i en situasjon da likelønn sto på den politiske dagsorden ville to-inntektsfamilien være en trussel for menns lønninger, sier Gro Hagemann.

Er det kanskje slik at kvinnene måtte betale prisen for moderniseringen i form av tradisjonelle kjønnsroller? Individualisering og demokratiske rettigheter har siden 1800-tallet et stykke på vei også favnet kvinner. Men det har hele tiden vært vanskelig å plassere husmødrene i slike moderne termer. Deres velferd og demokratiseringsprosess må sees i lys av at de er en del av en familie. Det er ingen direkte forbindelse mellom modernisering og mangel på rettigheter for kvinnene. Både likestillingen og husmorpolitikken er moderne produkter, samtidig som både arbeidsliv og familie på sett og vis har opprettholdt og videreført tradisjonelle kvinneliv og kvinneoppgaver.

Les også: Kvinner fikk stemme, men ikke bestemme

Ideologisering av husmoren

Bildet mange har av den typiske husmoren stammer fra etterkrigstiden; den effektive, velpleide og sunne kvinnen som holder orden i hus og hage, og som sørger for at familien trives i hjemmet. Med økt velstand, kjøpekraft, elektriske apparater og kommersiell varerikdom opplevde husmoren store lettelser i arbeidet. Husmoren var ikke lenger bare en hjemmeprodusent. Hun ble også en viktig markedsaktør.

– Nettopp husmødrenes rolle som de viktigste forbrukerne ble forsøkt gjort til en posisjon for politisk handling. Gjennom organisert forbrukeraksjon forsøkte man også å påvirke produsentene i noen grad. Etter krigen satset man stort på husholdningsindustrien i Norge, ikke bare fordi det var lønnsomt, men også for å forbedre folks hverdag. Men den sterke ideologiseringen av husmoren, lik den vi ser i 50-tallets USA, finnes ikke i like stor grad i Skandinavia. I USA var det nærmest u-amerikansk for kvinner å ha en egen karriere, forteller Hagemann.

Bildet mange har av den typiske husmoren stammer fra etterkrigstiden; den effektive, velpleide og sunne kvinnen som holder orden i hus og hage, og som sørger for at familien trives i hjemmet.

– Vi må heller ikke glemme klasseaspektet i denne problematikken: Den amerikanske husmorideologien var et middelklasseprosjekt som gjorde forstadshusmoren til et symbol på et vellykket og godt liv. I Norge var husmorpolitikken rettet mot arbeiderklassens kvinner.

Her hjemme hadde feministene og kvinnesakskvinnene ulike syn på husmorrollen på 1970-tallet. På den ene siden ville man helt avskaffe husmorrollen, på den andre, krevde man en oppvurdering av husmoren og hennes arbeid.

–Selv tilhører jeg en generasjon som bidro til oppfatningen av husmoryrket som noe negativt. Vi så husmorrollen som en meningsløs og unyttig tilstand. Men det var også feminister som var opptatt av å anerkjenne husmorens arbeid, blant dem Tove Stang Dahl som jobbet for å sikre husmødrene sosiale rettigheter. Denne delen av kvinneretten ligger på mange måter direkte i forlengelsen av Arbeiderpartiets husmorpolitikk fra etterkrigstiden, forteller Hagemenn.

Husarbeid som kunnskapsfelt

Ifølge Hagemann ble husarbeid som kunnskapsfelt institusjonalisert på mange ulike vis fra midten av 1800-tallet til omkring 1970. De første husmorskolene kom i 1860-årene, Statens lærerinneskole i husstell (på Stabekk) i 1909, statlig forsøksvirkomhet og opplysningsvirksomhet ble startet i 1930-årene og videreutbygget etter krigen. Radioen hadde egne programmer om husarbeid, skolekjøkkenundervisningen startet så smått i 1890-årene og ble obligatorisk med Arbeiderpartiets folkeskolelov fra slutten av 1930-tallet.

– Det var bred enighet om at husarbeidet skulle være en del av allmennutdannelsen i form av for eksempel skolekjøkkenundervisning. I tillegg til dette mente de "gamle" husmororganisasjonene, for eksempel Hjemmenes Vel og Husmorforbundet at dette kunnskapsfeltet også skulle danne grunnlaget for en fagutdanning og gi profesjonalisering til husmoryrket, forteller Hagemann.

I Norge var husmorpolitikken rettet mot arbeiderklassens kvinner.

–Men etter 1970 skjedde det motsatte. Skolene, fagene og institusjonene og organisasjonene har skiftet både navn og innhold. Selv ikke lærerinneskolen på Stabekk er en "husstellskole" lenger, og Husmorforbundet er blitt til et "kvinne- og familieforbund."

– En av dagens tendenser er at husarbeidet i tiltakende grad blir synlig og lønnsomt: også husarbeidet blir markedsarbeid. Rengjøringsbyråene er blitt mange, og det dukker opp firmaer som tilbyr barnepass eller hjelp til innkjøp og planlegging. En av løsningene er import av billig arbeidskraft som ansettes på kortidskontrakter, noe som samsvarer dårlig med de demokratiske idealene i velferdssamfunnet. På den annen side har optimismen når det gjelder offentlige løsninger bleknet atskillig siden 70-tallet. Det er verken økonomisk mulig eller sosialt ønskelig å avskaffe alt ubetalt arbeid. Men offentlig velferd trenger vi fortsatt, og også en skatte- og inntektspolitikk som gjør det gunstig å sette barn til verden. Denne utfordringen er fortsatt høyaktuell. Og nettopp i dag er den nordiske modellen, som kombinerer markedsøkonomi og statlig velferdspolitikk, gjenstand for fornyet interesse sentralt i EU, avslutter Gro Hagemann.