Når kropp og sjel ikke stemmer overens

– Mange transseksuelle opplever et indre drama som er så stort at også kroppen lider under det. Pasientene teiper vekk penis eller brystene, ofte slik at de skader seg og får sår og infeksjoner. Bare tenk på den kinesiske tradisjonen der jentenes føtter ble snørt, hvordan det ødela dem! Derfor må vi ofte, i de første møtene med pasientene, bruke mye tid for å få dem til å slippe kontrollen og la oss få se dem.

Ira Haraldsen har forskningspermisjon for å skrive på doktoravhandlingen om østrogen og testosterons virkning på transseksuelles kognitive funksjon, altså hvordan kjønnshormonene påvirker mentale prosesser knyttet til tenkning og erkjennelse.

Nylig var hun invitert til et åpent seminar om transseksualitet og kjønnsidentitet, i regi av Sosial- og helsedirektoratet i samarbeid med Rikshospitalet og Landsforeningen for transseksuelle. Hun snakket engasjert for en vitebegjærlig forsamling.

Tre dimensjoner bestemmer kjønnslivet

Transseksualitet er et syndrom der kroppslig kjønn og psykologisk kjønnsidentitet ikke stemmer overens.

– Ethvert menneske er sammensatt av tre dimensjoner som til sammen bestemmer hvilket kjønnsliv man har: hva jeg er født som (biologisk kjønn/sex), hva som er den indre opplevelsen av hvem og hva jeg er (gender) og hvilken seksuell orientering jeg har. Men det betyr ikke at transseksualitet og homoseksualitet er det samme, slik det finnes mange rare forestillinger om. En transseksuell forelsker seg i kvinner og/eller menn uavhengig av hvilket kjønn vedkommende tilhører eller konverterer til, fortalte Ira Haraldsen.

Transseksuelle symptomer hos barn kan imidlertid også være indikasjoner på en tidlig homofil orientering. For flertallet av barna som opponerer mot det kjønnsrollemønstret som forventes av dem, er nemlig ikke problemet at de selv er i konflikt med sitt biologiske kjønn. Bare rundt en firedel av dem vil derfor senere kunne klassifiseres som transseksuelle.

– Dette er i så fall de 'klassiske' transseksuelle pasientene, de såkalte 'early onset', som gjennom barndommen har sterke preferanser for det andre kjønnets roller i leken, som vil kle seg som det andre kjønnet og som fantaserer om å være gutt, om man er jente, eller omvendt. De føler avsky for sin egen kropp og sine egne kjønnsorganer, og opplever puberteten som en krise, sa Haraldsen.

– Vanskeligere er det når pasienten ikke har hatt slike transseksuelle symptomer i barndommen, men får dem et stykke ut i puberteten eller i voksen alder. Denne gruppen med 'late onsets' er økende, noe som medfører store utfordringer for oss. De er vanskeligere å diagnostisere, og det er også vanskeligere å vite hva man skal tilby dem.

Symptomer for flere lidelser

Transseksuelle symptomer kan nemlig oppstå i forbindelse med en rekke andre kjente psykiatriske lidelser, for eksempel schizofreni.

– Det vil alltid finnes overlappende symptomer som er karakteristiske for mange diagnoser. Derfor er det en lang prosess pasienten må gjennom der vi må filtrere ut hvem det er vi virkelig kan kalle transseksuelle og eventuelt tilby kjønnskonvertering. Når det er sagt, er det viktig å understreke at ikke alle transseksuelle ønsker en kjønnskonvertering, sa Haraldsen.

Hvorfor gruppen med 'late onsets' er økende, har ikke Haraldsen noe fullgodt svar på.

– Kanskje er det de økte mulighetene til kjønnskonvertering som gjør at flere etterspør denne behandlingen, eller det kan være at økt åpenhet og aksept for transseksualitet gjør at flere tør å søke hjelp. Enkelte som har levd som transvestitter, det vil si at de har hatt glede av å kle seg som det motsatte kjønn, har muligens i økende grad turt å snakke om en inntil da undertrykket lengsel etter å skifte kjønn helt.

For sent med hormonbehandling

Problemet for de eldste av disse pasientene, 'late late onsets', er at behandlingsapparatet kvier seg for å sette i gang med hormonbehandling.

– Vi kan ikke anbefale en 50- eller 60-åring å begynne med østrogen- eller testosteronbehandling, når vi vet at faren for blant annet hjerteinfarkt øker. Så da står vi der i en klemme, hvor det ikke er noe i veien for en kirurgisk operasjon, men hvor vi ikke kan tilby behandlingen som skal til for at hud, hår, muskulatur osv. også konverteres, sa Haraldsen.

Slike pasienter blir en ekstra utfordring for samfunnet, som da må tåle mennesker med et ytre som ikke er maksimalt 'mannlig' eller 'kvinnelig'. Haraldsen konstaterer at en del av pasientene de ser seg nødt til å avvise, enten på grunn av alder eller av andre årsaker, i stedet tar turen til utlandet for å få operasjon der.

– Særlig i Asia, men også i Nord-Afrika og andre steder foretas det kjønnskonverteringskirurgi uten noen form for kvalitetssikring. Vi har sett flere skremmende resultater av dette, blant annet i norsk og dansk fjernsyn.

Godt behandlingsapparat

Årsaken til transseksualitet vet man lite eller ingenting om. Behandlingen i Norge, som Haraldsen beskriver som 'et trygt tilbud med ekstremt høyt kvalitet', består av psykologisk og hormonell behandling og eventuell kjønnskonverterende korreksjonskirurgi.

Rundt 12 personer får tilbud om kirurgi hvert år. Utredningen og behandlingen skjer ved den såkalte Gender Identity Disorder G.I.D.-klinikken ved psykosomatisk avdeling på Rikshospitalet i Oslo.

Lederen av Landsforeningen for transseksuelle, Tone Maria Hansen, understreket i sitt innlegg på seminaret at transseksualisme handler om identitet, ikke seksualitet. Ira Haraldsen ser imidlertid pragmatisk på begrepet transseksualitet, som har en lang historie og brukes i både i engelsk og tysk.

– Men i amerikansk fagterminologi heter det nå 'gender identity disorder', altså kjønnsidentitetsforstyrrelse, og derfor har vi valgt å kalle klinikken på Rikshospitalet for nettopp G.I.D-klinikken, sier hun.

Innen queerteori og -aktivisme er transseksuelle en viktig gruppe, blant annet som utfordrere av tradisjonelle koblinger mellom biologisk kjønn og kjønnsatferd. Ira Haraldsen er imidlertid ikke sikker på i hvilken grad hun mener transseksuelle utfordrer tankene om kjønn som først og fremst sosialt konstruert.

– Det generelle bildet av kvinner i vårt samfunn i dag er ganske mangfoldig, med tendenser mot det androgyne. Men du finner få androgyne blant transseksuelle kvinner. Tvert imot: de er gjerne 'de siste mohikanere', som tilstreber det tradisjonelt hyperfeminine. Men dette er et komplekst emne som jeg ikke kan svare kort på. Og jeg skulle gjerne kommet mer i dialog med kjønnsforskere for eksempel ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning i Oslo. Kanskje vi kunne ha gjort noe i fellesskap?