Men jeg har også fått større forståelse for foreldrene og for lillesøsters reaksjon. Jeg har forstått mer av hvor mye familien betyr, og av individets behov for å tilhøre et fellesskap. Unni Wikan, som nylig ga ut boka For ærens skyld. Fadime til ettertanke, innledet på det første og godt besøkte møtet til FEMM, Forskernettverket for Feminisme og Multikulturalisme, på Blindern i Oslo.
Wikan overvar to rettssaker der Fadimes far satt på tiltalebenken siktet for å ha drept sin datter, først i Uppsala tingsrätt, så i Svea hovrätt. Og hun hadde tilgang til alle avhørene politiet foretok i saken. I Sverige er dette offentlig tilgjengelige dokumenter. I tillegg bygger hun sin bok på medieuttalelser fra Fadime og hennes venner, samt at hun gjengir Fadimes tale i riksdagen. Unni Wikans prosjekt er å forsøke å forstå drapsmannen og hva som drev han, en oppgave hun strevde med.
– Det var smertefullt å prøve å forstå mennesker jeg ikke hadde planlagt å forstå og ikke lyst til å forstå, sier hun.
Likevel gjennomførte hun sitt prosjekt.
– Også mordere bør få komme til orde. Det nytter ikke bare å fordømme, vi må prøve å forstå. Bare ved å prøve å begripe den tankegang som ligger bak – for her dreier det seg om en rasjonalitet, om aldri så forkvaklet og uhyrlig – kan vi håpe å bidra til å forhindre lignende tragedier, skriver Unni Wikan i sin bok.
Fadimes historie
– I Norge er saken om Fadime nesten utelukkende framstilt som en Romeo og Julie-historie, der hun ble drept på grunn av sin kjærlighet til svensk/iranske Patrik. Jeg mener at flere forhold spilte inn, sier Wikan.
Hun innledet sitt fordrag med å fortelle Fadimes historie.
Drapstrusler fra familien begynte å komme etter at faren i september 1997 så henne sammen med Patrik på gaten. I januar 1998 fikk hun beskjed, via sin mor, at hun var utstøtt fra familien og utvist fra Uppsala – hvor de bodde. Truslene fortsatte å komme. Hun anmeldte broren og faren, men følte at det var liten hjelp og beskyttelse å få. For å hjelpe seg selv gikk hun til massemedia. Hvis hun ble en offentlig person, ville de kanskje ikke våge å drepe henne. Hun gjorde avisintervjuer og våren 1998, rett før far og bror ble dømt for truslene mot henne, ble det vist en dokumentar om Fadime på svensk TV. En måned etterpå ble Patrik drept i en bilulykke, den dagen han og Fadime skulle flyttet sammen. En uke seinere gikk Fadimes bror til angrep på henne på åpen gate. Selv mente hun at han ville ha drept henne om folk ikke hadde grepet inn. Broren fikk 5 måneders fengsel for overfallet.
– Men så er det relativt stille i nesten fire år, understreker Wikan.
– Etter juni 1998 sier Fadime til sin advokat at hun har gjort sitt i media. Hun vil holde en lav profil, og stiller bare opp i et par sammenhenger. I november 2001 holder hun foredrag i Riksdagen, i regi av ’Vold mot kvinner’. Men det offentliggjøres ikke. Så i januar 2002 blir hun skutt av faren, inne i søsterens leilighet i Uppsala. Mor og to søstere er vitner til drapet. Hvorfor? Hvorfor blir hun drept fire år etter at Patrik døde?
Unni Wikan knytter det til farens opplevelse av å bli hengt ut og fratatt sin ære.
– I farens framstilling av ’hendelsen’, som han kaller drapet på Fadime, er det hun som er overgriperen. Hun er en hore, og hun utleverer dem, familien, til ’verdensopinionen’ som han kaller det. Det er hun som eksponerer familiens indre liv, og derved bringer ulykken og skammen over dem. Antakelig visste han om foredraget hennes i Riksdagen, og mennene i familien ante at hun hadde kontakt med moren og søstrene sine. At de møttes i hemmelighet i Uppsala. Men familien hadde jo forvist henne fra Uppsala. Hun skulle ikke ha lov til å komme tilbake, ikke ha lov til å kontakte familien. Så gjorde hun det likevel. Fadime brøt eksilet. Hun talte i Riksdagen. Var hun i ferd med å infiltrere familien innenfra? Nå er hun på’n igjen, tenkte han kanskje.
Æren og vanæren
Det var et spørsmål om ære.
– Vanæren rammer ikke før skammen er offentlig. Den rammer ikke før alle vet, og før man utsettes for provokasjoner som utfordrer de som har makt. Æresbegrepet som anvendes i slekter som den Fadime kom fra, er forskjellig fra det vi finner i Vesten. Æreskodeksen handler om regler som er klart definerte. Og ære er absolutt. Du har det, eller du har det ikke. Hvis du ikke lenger har det, mister du din posisjon fullstendig, understreker Wikan.
– Kvinners seksuelle ærbarhet, eller ryktet om det, er alfa og omega; i ytterste instans kan æren bare gjenopprettes ved å rydde kvinnen av veien – likvidere henne, skriver Wikan i boka.
Og videre:
– Det spiller ingen rolle hvem som dreper. Slekten utpeker gjerne den som vil komme lettest fra det. Fadime var mest redd sin bror. Hun trodde han var den som ville komme til å drepe henne.
Det handler om makt og kontroll, mener Wikan.
– Æresdrap betinger et publikum av meningsfrender, slik skiller det seg fra sjalusidrap. Æresdrap begås med dette publikummet for øyet, bevisst eller ubevisst. Man dreper for å vise hvem som har makten og herredømmet – for å gjenopprette kontroll og ære.
’Jeg har ødelagt hele slektens liv. Nå vil ingen gifte seg med jenter i min slekt. Alle er horer, sa Fadime i 1998.
– Det handlet ikke om en manns vurdering, men et kollektivt syn, skriver Unni Wikan.
– ’Problemet er slutt nå’, slo Fadimes far og drapsmann fast under rettssaken.
Problemer med multikulturalisme
– Jeg har problemer med begrepet multikulturalisme, sier Unni Wikan.
– Det ligger i begrepet at det er kulturer i verden som kommer som enhetlige pakker. Man får ikke tak i det maktapparatet som ligger bak.
Fadime brukte begrepet kultur bare unntaksvis.
– I stedet brukte hun ordene regler, synssett, skikker, vurderinger, tradisjoner, krav, levesett, verdier. Hun mente at ’de’, foreldrene, finner på et sett av regler og kaller det kultur. Deretter insisterer de på at jentene skal holde seg innenfor kulturens rammer. De får ikke være grenseoverskridende. Et slik syn forutsetter et bilde av verden gruppert i absolutte kulturelle bokser. Men Fadime beskriver seg aldri som fanget mellom to kulturer. Hvorfor? Fordi hun vet at individene som befolker hennes familie ikke er todelte. De er ikke enten svenske eller kurdiske. De er multidimensjonale.
Wikan bruker Fadimes mor som eksempel:
– Hun snakker ikke svensk, og i følge Fadime mener hun at svenske jenter er oppkjeftige horer. Hun nekter å vitne mot sin mann i tingsrätten, og hun vitner for han i hovrätten. Samtidig går hun på tvers av mennenes vilje: hun møter sin datter i hemmelighet, hun støtter henne så langt hun makter i hennes frihetsprosjekt. Så hvor står moren da? Hun står, etter min mening, ikke mellom to kulturer. Hun er multidimensjonal.
Familiens betydning
I nesten tre år var mor og datter uten forbindelse – før de gjenopptok kontakten ett år før drapet.
Unni Wikan dveler ved dette: Familiens betydning for Fadime, særlig moren som hun savnet intenst. Og Fadimes betydning for familien.
Fadime omsatte feminismen idé om å gjøre det private politisk, i praksis.
– Men den ideen vår går på skeis i forhold til Fadimes miljø, sier Wikan.
– Jenter kan gjerne stå fram i media med sin sak, men ikke med hele familiens historie. Familien mente de ble framstilt som en monsterfamilie i media. Det rammet alle. Lillesøsteren på 13 år elsket Fadime, men også hun var sint på henne for dette.
– Jeg er fortsatt helt og holdent på Fadimes parti – men med stor forståelse for den livssituasjonen hennes nærmeste, venner og fiender, sto i. Sånn sett har jeg gått et langt skritt videre i å forstå ære og æresdrap, skriver Unni Wikan i boka For ærens skyld. Fadime til ettertanke.