Teknikk og etikk avgjør hvem som får barn med statens hjelp

Frem fra arkivet

Teknikk og etikk avgjør hvem som får barn med statens hjelp

Hvem skal ha rett til assistert befruktning, og hvorfor? Spørsmålet som har preget debatter i Stortinget i 2018 var på agendaen også for 10 år siden. Hva har forandret seg?
Mer om Teknologi
Mer om Biologi
I 2008 rapporterte Kildens journalist Heidi Elisabeth Sandnes fra konferansen The Future of Assisted Reproduction.

I nyhetssaken «Mamma og pappa eller egg og sædcelle?» fra 2008 diskuteres det hvem som ifølge de politiske retningslinje fortjener hjelp til å få barn. Den viser konsekvensene av biopolitikk, altså når innbyggernes medisinske og ikke minst reproduktive liv, blir et politisk spørsmål.

En sentral problemstilling i den biopolitiske debatten er forskjellsbehandlingen mellom egg og sæd når det kommer til assistert befruktning. Artikkelen problematiserer det ved å spørre hvem som diskrimineres:

«Den norske bioteknologiloven skiller mellom egg og sæd på den måten at sæddonasjon er lov, mens eggdonasjon ikke er det. Hvis dette er diskriminerende, hvem er det som diskrimineres – menn med infertil partner som ikke får muligheten til å bli biologisk far til et barn, eller infertile kvinner som ikke får muligheten til å bli gravide?» skriver journalist Heidi Elisabeth Sandnes.

Spørsmålene ble reist i en avsluttende paneldebatt under konferansen The Future of Assisted Reproduction.

Aktuell debatt

I mai i år presenterte Stortinget forslag til endringer i Bioteknologiloven, som svar på en innstilling fra Helse- og omsorgskomiteen. Før eventuelle endringer trer i kraft skal lovforslaget på offentlige høring.

10 år har gått. Ifølge de nye forslagene til bioteknologiloven kan en si at det nå er flere som «fortjener hjelp». Dette fordi det nye forslaget blant annet foreslår at «Enslige får rett til assistert befruktning, på lik linje med par.» I tillegg ble det flertall for eggdonasjon (det kan bli ny avstemning på grunn av feil antall representanter fra partiene). I spørsmålet om hvorvidt vi skal tillate surrogati stemte flertallet nei.

Våre kulturelle forestillinger om kropp, reproduksjon og slektskap endrer seg i takt med at teknologien utvikler seg og grensene utvides.

Dette betyr at selv om loven kan endres til å tillate eggdonasjon og assistert befruktning for enslige, er det for de enslige kvinnene, og par der en eller begge er kvinner at endringene får betydning. Enslige menn vil med andre ord ikke få assistert befruktning på lik linje med par.

Spørsmålene som reises i nyhetssaken i 2008 har fortsatt relevans. Våre kulturelle forestillinger om kropp, reproduksjon og slektskap endrer seg i takt med at teknologien utvikler seg og grensene utvides.


Les saken:

Mamma og pappa eller egg og sædcelle?

Hvilke konsekvenser har den norske biopolitikken for enkeltmennesker? Er Gud erstattet med genetisk determinisme? Og hvorfor kan ikke to venninner få hjelp til å lage et barn sammen? Dette var spørsmål som ble berørt på seminaret “The future of assisted reproduction” 2. juni.

Av Heidi Elisabeth Sandnes, publisert 6. juni 2008.

Ny kunnskap om reproduksjon og gener gjør det ikke bare enklere å få barn eller identifisere sykdommer. De endrer også våre kulturelle forestillinger om kropp, reproduksjon og slektskap. Men på hvilken måte? Det har forskningsgruppen Bioteknologi og reproduksjon ved NTNU sett nærmere på.

Tricksteren

Hvem skal ha rett til assistert befruktning, og hvorfor? Kristin Spilker har sett nærmere på to sentrale dokument som blander seg inn i nordmenn privatliv: Familiemeldingen til Bondevik II og Bioteknologiloven av 2003 har hatt konsekvenser utover det som var intendert. Spilker brukte den amerikanske professoren Donna Haraways trickster-begrep for å forklare dette.

Tricksteren, som på norsk kan oversettes med “lurendreier”, er en mytisk karakter som finnes over hele verden, og som i norsk sammenheng representeres i for eksempel den norrøne guden Loke, eller eventyrenes Mikkel Rev.


Kristin Spilker brukte Donna Haraways tricksterbegrep for å analysere norsk biopolitikk. Foto: Kristin Engh Førde.

– Tricksteren er en figur som vet hva den gjør, og hvorfor den gjør det, men som ikke helt har kontroll over hva det den gjør – gjør, forklarte Spilker. Med det mener hun at tricksterens handlinger kan ha konsekvenser utover det planlagte, og kan skape turbulens og ustabilitet.

– Jeg vil identifisere to tricksterfigurer som har blitt skapt av biopolitikken i Norge, sa forskeren. Den ene er Bioteknologilovens begrensning av fertilitetsbehandling til heteroseksuelle par – altså er politikken å skape kjernefamilier av en bestemt orden: mor, far og ett eller flere barn.

Den andre tricksteren er Bondevik IIs Familiemelding, som fastslår at: ”Familien omfatter ektepar med og uten barn, samboere med og uten barn, homofile partnere med og uten barn, aleneforeldre som bor sammen med barn, samværsforeldre, familier med fosterbarn og enslige, aleneboende”. (St. meld. Nr. 29, s. 5 (2002–2003))

– Ut fra denne definisjonen kan vi slå fast at ifølge regjeringen er alle borgere i Norge en del av en familie, inkludert single, påpekte Spilker. Men familiemeldinga er først og fremst rettet mot familier med barn, og ikke alle familier er like “trygge” for barna. Et par sider senere fastslår nemlig Familiemeldingen at: “Der begge foreldrene er tilstede og lever et stabilt, forpliktende og varig samliv, øker barnets opplevelse av trygghet. Denne tryggheten omfatter også foreldrenes seksualitet og kjærlighetsforhold til hverandre. En trygg seksualitet som har i seg både de psykologiske, sosiale og biologiske dimensjoner og utgjør en modig og varig voksenrelasjon, virker positivt inn på barna i familien.”

– Men hva skjer når det først er fastslått at vi alle er del av en familie, og det i neste omgang argumenteres for at noen ikke er en familie, eller ikke skal få tilgang til å skape de familier de har mulighet til å skape? spurte Spilker.

Ikke akseptabel familie

Hun fortalte om sine informanter Bernt og Ola, som er foreldre til to barn unnfanget i California, ved hjelp av en eggdonor, og en annen surrogatmor. Barna er båret fram som i et tvilllingsvangerskap, og Bernt og Ola er biologisk far til ett barn hver.

– I California ble begge barna registrert i begge fedrenes pass, men når barna skulle registreres i Norge, fikk de problemer. Når to mannsnavn ble fylt inn i Folkeregisterets skjema, fikk de beskjed om at det ikke var mulig. Barna ble registrert, men uten foreldre, fortalte forskeren. Løsningen den norske staten foreslo, var at Bernt og Ola DNA-testet barna, og ble far til hvert sitt barn, slik at de senere kunne søke om stebarnsadopsjon. Bernt og Ola syntes ikke dette var en akseptabel løsning.

– Genene er viktige for hva og hvem kvinnene føler at barnet er.

– Her ser vi hvordan tricksterne 1 og 2 virker sammen: teknologien som ble utviklet som hjelp for heterofile par kan også brukes av andre typer familier – og den blir brukt, sa Spilker som mener mennesker som berøres av teknologi- eller familielovgivning møter både forbud og normative anvisninger med kreative løsninger. Ved hjelp av å utnytte reproduksjonsteknologienes og familiebegrepets tricksteregenskaper skapes familier som både oppfyller og utfordrer tradisjonelle forståelser av foreldreskap.

– Bondevik-regjeringen visste hva de gjorde når de lagde loven og Familiemeldingen, men så de konsekvensene av det? spurte hun.

– For å si det med antropologen Marilyn Strathern, folk handler slik de ser at det er mulig å handle, avsluttet Spilker.

Blod og gener

– Som antropologen David Schneider skriver, er slektskap i euro-amerikansk sammenheng definert av blod; av felles biogenetisk materiale, som kommer fra genitor (far) og genitrix (mor). Og når vitenskapen oppdager nye ting om slektskap, blir dette raskt en del av allmenne ideer om slektskap, sa Malin Noem Ravn. Hun har sett på hvordan folk flest oppfatter kjønn og gener.


Malin Noem Ravn undersøkte for ti år siden hvordan gravide kvinner bruker ideer om gener når de snakker om fosteret de bærer. Foto: NTNU.

– Blod og gener kan ofte stå for samme ting i forhold til slektskap, men mitt fokus har vært på hvor de er forskjellige, særlig i forhold til ideer om individualitet. Blod er noe alle har sett, vi kan lukte og smake på det og det er sterkt forbundet med liv og død, sa forskeren. – Gener er noe mer teknologisk, og mer ukjent. Man vet at det er viktig, men ikke riktig hvorfor.

Noem Ravn har undersøkt hvordan gravide kvinner bruker ideer om gener når de snakker om fosteret de bærer.

– Genene er viktige for hva og hvem kvinnene føler at barnet er; opplevelser med fosteret diskuteres med basis i gener, forteller forskeren. Kvinnene mener at barnet har en genetisk unikhet basert på at de er sammensatt av gener fra både dem selv og barnefaren, og derfor ikke er helt noen av dem.

– Spesielt i de senere stadiene av svangerskapet snakker kvinnene om at noe må være der fra starten av – dette noe er personligheten, og starten er befruktningen, ikke fødsel. Siden ideen om en sjel fra Gud er fremmed for de fleste av dem, blir genene det som leverer denne personligheten, fortalte forskeren. Blod oppleves også som viktig, ikke for personligheten, men som det som gir næring til barnet.

Løvetann i plenen

Generelt snakker folk om to ulike aspekter ved gener: gener som slektskap og gener som individualitet, fortalte Noem Ravn.

– De fleste jeg intervjuet snakket mest om det i forhold til slektskap, men gravide og tvillingforeldre var også veldig opptatt av at genene gjør oss unike. Mens det tidligere var blod som gjorde oss unike, er det nå genene. Blod, som i blodsbånd, er nå bare et symbol på gener, mente Noem Ravn. Genene forklarer fysisk likhet og arvelig sykdom.

– Historien om reproduksjon har gått fra å handle om en romanse mellom mann og kvinner til å handle om en romanse mellom sædcelle og eggcelle.

– Som en mor sa om sin sønn: “Han har fått Hansen-nesa. Det er som å få løvetann i plenen”, fortalte hun.

– Jeg ble overrasket over hvor mye folk tror på gener som noe vi potensielt jobber ut ifra – de opplever gener som ganske determinerende, og det syns de er skikkelig spennende! avsluttet Malin Noem Ravn.

Fra romantikk til teknologi?

– Historien om reproduksjon har gått fra å handle om en romanse mellom mann og kvinner til å handle om en romanse mellom sædcelle og eggcelle, sa Merete Lie, som har vært forskningsleder for prosjektet.


– Historien om reproduksjon har gått fra å handle om en romanse mellom mann og kvinner til å handle om en romanse mellom sædcelle og eggcelle, sa Merete Lie i 2008. Foto: Anne Bitsch.

– Jeg er fascinert over visualiseringen av bitte små deler av kroppen vår; private deler som nå har blitt “løftet ut” av kroppen, og er tilgjengelig som bilder i offentligheten. Det som før bare var synlig i legenes mikroskoper, brukes nå i reklame, fortalte Lie, og viste fram et bilde brukt i reklame for et forsikringsselskap: kappløpet mellom sædceller mot eggcellen formidler budskapet “vi er vinnerne!”

Men presenterer bildene fakta eller fiksjon? De oppleves som noe midt i mellom, mener forskeren.

– Lennart Nilssons bilder av fostre presenterte disse som noe som ligner på en astronaut – flytende vektløs i et tomrom. I ettertiden har vi jo også fått vite at bildene ikke er tatt inne i kvinnen, men viser aborterte fostre. Bilder av sæd- og eggceller presenteres litt på samme måte, flytende i ingenting, og vi må lure på om fargene er ekte. Bildene er helt ute av konteksten kvinne og mann, sa Lie, som mente at dette kan henge sammen med at presentasjonen av medisinsk teknologi kommer til som en forhandling mellom leger, journalister og forfattere og deres publikum. 

– Barnets beste blir brukt som argument av alle parter i den politiske debatten, men hva er det nest viktigste?

– Befruktning blir med dette framstilt ikke som foreningen av to mennesker, men foreningen av to kjønnsceller. Det kan like gjerne ta plass i et reagensrør som inne i kvinnekroppen, sa forskeren. Hun mente at det ikoniske bildet av befruktning har blitt det hvor vi kan se vinneren trenge inn i egget.

– Prosjektet vårt er nå avsluttet, men jeg står igjen med et spørsmål som jeg vil dele med dere: Er vi vitne til en de-naturalisering av kjønnede, biologiske kropper, ved at befruktning ikke lenger skjer mellom en mann og en kvinne, men mellom to celler? Eller handler det tvert imot om en re-naturalisering, hvor skapelsen av et barn er en biologisk prosess på cellenivå, bare at disse cellene ikke trenger å holde til inne i kjønnede menneskekropper? spurte Merete Lie.

Debatt

I seminarets avsluttende plenumsdebatt ble politikken rundt hvem som fortjener hjelp til å få et barn diskutert. Barnets beste blir brukt som argument av alle parter i den politiske debatten, men hva er det nest viktigste? Er det at alle som ønsker det skal få en familie, eller er det kanskje likestilling – mellom kvinner og menn, mellom heterofile og homofile og/eller mellom egg og sædceller? Den norske bioteknologiloven skiller mellom egg og sæd på den måten at sæddonasjon er lov, mens eggdonasjon ikke er det. Hvis dette er diskriminerende, hvem er det som diskrimineres – menn med infertil partner som ikke får muligheten til å bli biologisk far til et barn, eller infertile kvinner som ikke får muligheten til å bli gravide?

Det ble påpekt at den heteroseksuelle normen rekonstrueres i loven også når denne utvides til å gjelde homofile pars rettigheter til å få barn: hvorfor kan ikke et vennepar også få hjelp til kunstig befrukting. Kristin Spilker og Malin Noem Ravn mente at dette handler om samleiet som basis for reproduksjon: ideen er at samleiet skaper et bånd som holder familien sammen, selv når dette i seg selv ikke skaper et barn, som ved infertilitet eller for homofile og lesbiske.

Den amerikanske antropologen Marcia Inhorn påpekte problemene som skapes ved at hvert enkelt land kan lage sine egne lover for bioteknologi. Reproduksjons-turisme har blitt et begrep, siden det nå er mulig å kjøpe et egg i et land, sæd i et annet, og plante fosteret inn i en fattig kvinnes livmor i et tredje land – før det pengesterke, nybakte foreldreparet tar med seg barnet hjem til det fjerde landet. Hvor bioteknologiloven kanskje er strengere enn i de tre andre landene.

Først publisert 06.juni 2008.