Kunstig befruktning har blitt naturlig

Kunstig befruktning har blitt naturlig

Debatten om reproduksjonsteknologi i Norge utfordrer grensene for hva vi ser på som et naturlig svangerskap.
Mer om Biologi
Etter innføringen av kjønnsnøytral ekteskapslov kvalifiserer også lesbiske par til fertilitetshjelp fra staten.

– De fleste typer befruktningsteknologi har gjennomgått en omfattende normaliseringsprosess, sier Malin Noem Ravn.


Malin Noum Ravn har forsket på befruktningsteknologi, barnløshet og likestilling. Foto: NTNU

Hun har intervjuet en norsk kvinne, Lise, som gjennomgikk In-Vitro Fertilisering (IVF), også kjent som prøverørsbefruktning, etter at hun og kjæresten hadde forsøkt å bli gravide over en lengre periode.  

– Spørsmål om fertilitetshjelp og befruktningsteknologi har på mange måter gjennomgått en dramatisk endring i Norge. Lise lever i et heteroseksuelt samboerskap, men nå kvalifiserer også andre samlivsformer til fertilitetshjelp fra staten. Dette gjelder særlig etter innføringen av kjønnsnøytral ekteskapslov.  

Norge har i internasjonal sammenheng en svært streng lovgivning som regulerer tilgang til, og utvikling og bruk av befruktningsteknologi. Dette inkluderer blant annet IVF og inseminering. Medisinsk sett defineres alle par som har forsøkt å få barn i ett år uten hell som ufrivillig barnløse og kvalifiserer dermed til ulike typer medisinsk assistanse fra staten. De første såkalte «prøverørsbarna» ble født på 1980-tallet. Dette medførte store debatter i offentligheten, og ble av mange forstått som «unaturlig»: som at man tuklet med biologien.  

Les også: Skal vi leke egg, sæd og embryo?

Teknologi og normer avhengige av hverandre

Mange stilte spørsmålstegn ved det etiske grunnlaget for blandingen av teknologi og kropp. Det var mye hemmelighold rundt hvor den første generasjonen barn unnfanget ved hjelp av IVF, «kom fra».

– Nå ser vi langt større åpenhet rundt disse spørsmålene, og en høy grad av normalisering, sier Ravn. 

Hun forteller at grensene for hva man forstår som «et stort inngrep», i offentligheten og blant folk flest, også er i forandring.  

Ideen om verdien av å få et biologisk «eget»barn står nesten ubestridt.

– Etter hvert som det har blitt vanligere med IVF ser det ut til at man isolerer denne handlingen som bare en del av en større prosess; altså av hele graviditetsforløpet. Noe som innebærer at det inngår i et større hele som  oppfattes som «naturlig». Det er imidlertid ikke lenge siden det fortsatt var usikkert hvorvidt barn omfanget ved hjelp av prøverør for eksempel kunne få egne barn selv, altså om deres reproduksjonsorganer var intakte.  

Ravn mener dette tyder på at teknologisk utvikling går hånd i hånd med endringer i det som i samfunnet oppfattes som moralsk og etisk riktig.   

– Teknologiutvikling og kulturelle normaliseringsprosesser er avhengige av hverandre for å bli sett på som legitime. For at kulturelle verdier skal få oppslutning i samfunnet, for eksempel de knyttet til IVF, er man avhengig av medisinske detaljer som viser hvordan biologien interagerer med teknologien. Hverken kulturelle verdier eller teknologi lever i et vakuum, men produseres samtidig, i relasjon til hverandre.  

Biologi fortsatt viktig

Historien om IVF er dermed historien om hvordan teknologien i begynnelsen ble sett på som noe som utfordret ideer om det naturlige, til å bli noe som konstruerer nye ideer om normalitet. Denne nye normaliteten rundt IVF og annen befruktningsteknologi bidrar også til å alminneliggjøre ideen om det kjønnede begjæret etter å reprodusere. 

– Ideen om verdien av å få et biologisk «eget» barn står nesten ubestridt i denne diskursen. Opphøyelsen av fortellingen om det naturlige, det naturgitte ved å være kvinne og å føde er veldig sterk. Dermed blir mange handlinger og valg oppfattet som naturlige gjennom å referere til «barnedriften» – til ønsket om å få barn, forteller Ravn.  

Generelt spør man oftere folk som ikke har barn hvorfor de har valgt ikke å få det.

Dermed blir det å velge ikke å få befruktningsassistanse eller benytte seg av annen befruktningsteknologi ofte oppfattet som mindre naturlig.  

– Å benytte seg av denne teknologien blir ofte møtt med full forståelse. Tanken er at man må benytte seg av de mulighetene som finnes. Hvis du over en lengre periode forsøker å bli gravid gjennom samleie, uten å bli gravid og dermed stopper der, vil mange oppfatte det som et aktivt valg om ikke å få barn. Du oppfattes dermed først som definitivt ufruktbar hvis du har forsøkt befruktningsteknologi og fortsatt ikke blir gravid. Hvis du velger teknologien bort har du tatt et valg om ikke å få barn, forteller Ravn.  

Les også: Eggstriden

Lesbiske par inn i folden

Ravn mener en god indikasjon på hvor grensen mellom «normal» og «unormal» går, er når folk blir avkrevd en forklaring på sine livsvalg.

– Generelt spør man oftere folk som ikke har barn hvorfor de har valgt ikke å få det enn man spør folk som har valgt å få barn. Om du ikke må forsvare deg så må du ofte forklare deg, sier Ravn. 

Disse normene gjelder også i økende grad lesbiske par som benytter seg av IVF for å bli gravide, selv om de har unike utfordringer.  

Vi stoler på at staten vil oss vel.

– Lesbiske par må ta flere avgjørelser og valg gjennom hele prosessen. Et lesbisk par er i dag innenfor den reproduktive sfæren, sett fra statlig hold. De må imidlertid tenke på spørsmål knyttet til hvem som skal bære fram barnet, om de vil ha anonym donor eller kjenne mannen som donerer sperm og hvilket forhold han da eventuelt skal ha til barnet, sier Ravn. 

Ravn forteller at folk har mest tiltro til «barnedriften» hos kvinner, uavhengig av seksuell legning. Og at normaliseringsprosessene rundt både det monogame parforholdet som basis for familieliv og biologien som ubestridt tilrettelegger, også virker sterkt i lesbiske parforhold. 

– Mange lesbiske par velger å reise til StorkKlinik i Danmark for å bli inseminert. Prosessen bærer preg av å forsøke å mime «naturen». Når insemineringen skal skje får paret et eget rom der man spiller behagelig musikk, demper lyset og forsøker å skape en slags romantisk unnfangelsessituasjon. Bruken av teknologi underkommuniseres.  

Staten definerer 

Ravn viser til at statens rolle som normstyrer i forhold til det man forstår som «naturlig» og «riktig» er svært viktig, kanskje spesielt i Norge. 

– Nordmenn har, sammenlignet med mange andre land, stor tillit til staten. Vi stoler på at staten vil oss vel og dermed blir reglene den setter også betydningsfulle. Det så jeg i mine intervjuer med Lise. Hun ble gravid etter tredje forsøk med IVF, og dette var siste runde på statens regning. Hun forsto dette som en grense staten hadde satt for hvor langt det var «riktig» å gå for å få barn. Hun fortalte meg at hvis det ikke hadde lyktes på det siste forsøket ville hun stoppet og heller forsøkt å adoptere, sier Ravn.  

Hun påpeker at det finnes kontekster og tidspunkt som er mer kulturelt akseptable å få barn på. 

Hun ville ikke være «bare en dame som vil ha barn».

– I mine intervjuer med Lise refererte hun til par hvor det å prøve å få barn hadde «tatt overhånd». Jeg oppfattet at Lise ønsket å fremstå som en som både ville ha barn, men også var opptatt av karriere. Det å få barn skulle ikke være den eneste, viktigste tingen i livet hennes. Hun ville ikke være «bare en dame som vil ha barn». I vårt samfunn er vi ofte kritiske til folk som får barn for tidlig eller for seint og til det å være aleneforelder. Vi er også skeptiske til folk som setter hele livet på vent og ofrer jobb og sosialt liv i jakten på å unnfange. For Lise korresponderte de tre forsøkene gitt av staten med grensen for hvor ting «tok overhånd», forklarer Ravn. 

Debatten rundt IVF har vært viktig i norsk feminisme. På 1980-tallet var en del feminister svært kritisk til teknologiutviklingen innenfor reproduksjonsfeltet, forteller Ravn. I boka Reproduksjon, kjønn og likestilling i dagens Norge fra 2016, utdyper Ravn og medforfatterne Kristensen og Sørensen dette punktet. 

– På denne tiden ble IVF sett på som mannens redskap for å reprodusere patriarkatet og undertrykke kvinnen. Siden har debatten mer og mer dreid i retning av teknologioptimisme. Feminister har lagt vekt på å gjøre teknologien tilgjengelig for flere grupper, for eksempel enslige og seksuelle minoriteter. Man er opptatt av å sikre alle lik rett til å få barn, ikke å kritisere grunnlaget for ønsket om barn i seg selv. Slik står ideen om barneønsket fortsatt ubestridt, sier Ravn.

Les også: Når «vi» blir gravide