Parnormen hviler tungt over kulturen

Frem fra arkivet

Parnormen hviler tungt over kulturen

Hva er er så galt med å være singel? I 2003 intervjuet Kilden Tone Hellesund om hennes forskning på single kvinner. 15 år senere er samfunnets ideal om det gode liv fortsatt tett knytta til parforholdet, mener hun.
Tone Hellesund studerte synet på single kvinner, og ga ut boka Kapitler fra singellivets historie i 2003.

Vi organiserer og forstår livene våre på stadige nye måter. Familien har vært viktig for denne organiseringen. Hvordan familien er organisert, er nært forbundet med hva vi til enhver tid anser for å være sentrale trekk ved det å være kvinne og mann. Kjønnsforskningen har gitt viktige innsikter i hvordan forståelsen av kjønn og familien henger sammen, og hvordan begge deler har endret seg over tid.

Den gryende liberaliseringen av seksualiteten som foregikk på 1920- og 1930-tallet har fått fotfeste. I dag er seksualitet mer frikoblet fra reproduksjonen enn noen gang.

I dag velger enkelte kvinner å få barn uten menn. De er både single og har familie. Selv om det fortsatt ikke er lov i Norge for single kvinner å benytte seg av assistert befruktning med sæddonasjon, kan de benytte seg av ordninger i andre land for å få barn alene. Homofile og lesbiske par knytter bånd i form av vennskapsfamilier, tuftet på andre verdier og forestillinger enn de som har vært vanlige i den tradisjonelle kjernefamilien. Men når definisjonen av familien blir utvidet, øker da presset om å stifte familie for single kvinner? Eller er det tvert om, at når forståelsen av hva en familie er blir bredere, så gir det større aksept for at kvinner kan velge å leve alene?

Artikkelen fra arkivet er fra 2003. Den handler om single kvinners status. Fra peppermøenes tid på slutten av 1800-tallet og frem til 1950-tallets familieideologi, hvor single ikke lenger var like betydningsfulle. Det er et intervju med Tone Hellesund, som nettopp hadde skrevet en doktorgrad om emnet. Men hva mener Hellesund, som er professor ved Universitetet i Bergen, i dag? Er det større aksept for å være singel kvinne?

­­ – Jeg vil si både og, sier hun.

– Det er større rom for mangfold for familieliv, noe som gjør det lettere å leve på forskjellige måter. Men parnormen hviler tungt over kulturen. Det fullendte og gode livet ligger fortsatt i parforholdet. Moderskapet kompenserer kanskje mer for manglende parforhold enn før, men om single kvinner med dette har fått større aksept er jeg usikker på.


Les saken: 

Hvorfor kan ikke Åsne få være singel i fred?

Åsne Seierstad er suksessrik forfatter og journalist. Og hun er singel. En lørdag før jul i fjor preget hun forsida i Dagbladet under overskriften ‘Sex og singelliv-generasjonen i krise. - Redd for å bli ensom’. Hvorfor kan ikke Åsne og andre single unge kvinner få være lykkelige uten et parforhold? – Fordi vi egentlig liker at de er ulykkelige, mener forsker Tone Hellesund. Hun ga nylig ut boken Kapitler fra singellivets historie.

Skrevet av Beret Bråten, publisert 16. september 2003

I Dagbladet denne lørdagen før jul, kunne vi også lese hvordan antidepressiva er den mest solgte medisinen til ‘sex- og singellivgenerasjonen’. På den ene siden framstår det å leve singel som trendy, moderne og glamorøst. Slik er det i TV-serier som ‘Ally McBeal’, ‘Friends’ og ‘Sex og singelliv’. På den andre siden - er de ikke litt miserable og elendige, disse single? Bridget Jones for eksempel, blir lykkelig først når hun forenes med idealmannen. Og Åsne Sejerstad sier til Dagbladet: ‘Å være evig filletante høres trist ut, beinhard, skrapa førtiåring. Nei, jeg må jo tenke at det sitter en perfekt passende fyr der et sted som jeg ennå ikke har møtt.’

Måten vi organiserer samfunnet

– Parforholdet og kjernefamilien står sterkt både som praksis og som ideal i dagens samfunn, understreker Tone Hellesund.

69 prosent av befolkningen mellom 20 og 79 år lever i parforhold.

– Idealene om romantisk kjærlighet og om kjernefamilien som samfunnets grunnvoll ble utbredt i det norske borgerskapet i siste halvdel av 1800-tallet. Den industrielle revolusjonen og viktoriansk ideologi delte verden ut fra kjønn; mannen skulle være overhodet som forsørget familien, kvinnen skulle være omsorgsfull mor og hustru. Ideen om den romantiske kjærligheten og realiseringen av seg selv gjennom foreningen med den utvalgte Andre, spredte seg til alle sosiale lag. Kjernefamilien som organiserende prinsipp nådde sitt topp-punkt på 1950- og 60-tallet - og idealet om både den og den romantiske kjærligheten står fortsatt sterkt, mener hun.

Fra slutten av 1800-tallet ble kvinners krav om utdanning fulgt av forskning som dokumenterte de fysiske og mentale farene ved at kvinner brukte hjernen for mye.

Når det er noen som ikke ønsker seg dette og som likevel synes å klare seg bra, framstår det nærmest som et avvik og som noe truende. Særlig hvis det handler om single kvinner. Hvorfor?

– Fordi det å ikke oppsøke tosomheten oppleves om en kritikk av myten om det gode liv i kjernefamilien - det samfunnet bygger på. Og når vi finner statistikk som bekrefter at å være singel ikke er bra, at det å utsette å få barn øker kreftfaren for eksempel, så slår vi det opp stort - i håp om å få også denne generasjonen til å innordne seg parforholdet.

Peppermøer

Tone Hellesunds bok er bygget på hennes doktoravhandling om peppermøer ved forrige århundreskifte, samt mye nyskrevet stoff. Hun mener det er klare paralleller mellom måten disse peppermøene ble betraktet på og dagens single kvinner.

– Fra slutten av 1800-tallet ble kvinners krav om utdanning fulgt av forskning som dokumenterte de fysiske og mentale farene ved at kvinner brukte hjernen for mye, dermed ledet de blodet bort fra sine reproduktive organer. Kvinner som hadde mangelfullt utviklede eller ‘ubrukte’ reproduktive organer ville oppleve diverse problemer. Blant annet en smertefull overgangsalder. Og foreldre som bestemte at datteren skulle få videreutdanning, måtte trosse advarsler om at hun nok ville ende som gammel jomfru, sier Hellesund.

Den gangen smertefull overgangsalder, nå kreft. Både da og nå var advarslene knyttet til kvinnenes barnløshet og til utradisjonell kvinnelig atferd.

Utopiske feminister

Tone Hellesund skriver om det hun kaller ‘peppermøsamfunnet’ som vokste fram knyttet til kvinner i borgerskapet som valgte utdanning, selvforsørgelse og yrker som sykepleier, lærerinne og telegrafist. Samtidig drev de kvinnesaksarbeid, kjempet for kvinners stemmerett, sto i spissen for velferdsarbeid, eller var del av religiøse bevegelser med et kvinnesaksinnhold - som for eksempel K.F.U.K.

Kvinnene i peppermøsamfunnet var sanne utopiske feminister.

– De valgte en livsstil hvor de gjennom hele livet kunne bevege seg i en kvinnesfære. De kunne bevege seg i en verden av pikeskoler, lærerinnepensjonater og et uttall av kvinneorganisasjoner. Kvinnesakstidsskriftet ‘Nylænde’ og ukeblader som Urd sørget sammen med en rik flora av ”kvinnelitteratur” og debattbøker, for at peppermøene kunne få bekreftet sin egen livsstil og sitt verdensbilde. Noen av peppermøene ønsket nok å bli gift, samtidig var det mange som bevisst valgte bort det heteroseksuelle ekteskapet. Kvinner som giftet seg sluttet ofte i eget yrke. Det var for de fleste et valg mellom ekteskap eller karriere, forteller Hellesund.

Kvinnene i peppermøsamfunnet var sanne utopiske feminister.

– De hadde virkelig tro på kvinners muligheter til å skape en bedre verden, og var svært skeptiske til mannlighet som mange forbandt med råskap. For dem var sedelighetssak og kvinnesak to sider av samme sak. De så dette som en kamp for sivilisasjonen, og mente at hele menneskeheten ville tjene på å gå fra å være kjønnsmennesker til åndsmennesker.

Tone Hellesund mener mange av de ugifte kvinnene hadde stor innflytelse i sin samtid, og at de satte varige spor etter seg. De bidro til grunnlaget for dagens velferdsstat, ved å starte og drive barnehjem, døveskoler, gamlehjem og åndssvakeskoler. Mange av tidens progressive og innflytelsesrike pedagoger tilhørte også peppermøenes rekker, og disse hadde stor innflytelse på skolevesenets utforming.

Tante Pose og det 3.kjønn


Tone Hellesund er i dag professor i kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Foto: Ida Irene Bergstrøm

Men som peppermøer, et uttrykk de for øvrig nødig brukte om seg selv, kalte de likevel på latteren. Gabriel Scott skrev om tane Pose i 1904. Hun var langt fra Bridget Jones, ja heller hennes strake motsetning; bisk, tørr, dydig og hypermoralsk.

– Vi trekker fortsatt på smilbåndet av peppermøen. Latterliggjøringen kan tolkes som en måte å hanskes med henne på, for peppermøfiguren var også forbundet med frykt. Hennes nære forbindelse med kvinnesak og en ny kvinnetype fikk mange til å betrakte henne som en fare av verdensdimensjoner. En del medisinere var redd for at lite feminine kvinner ville viske ut forskjellen mellom kjønnene. Da ville familien kollapse, og med den samfunnet, sier Tone Hellesund.

– Det hjelper ikke med penger og karriere hvis man ikke, i hvert fall i deler av livet, fikser kjærligheten.

En løsning var å kategorisere peppermøene som ikke helt riktige kvinner.

– Noen snakket om peppermøen som et 3. kjønn. Hun brøt med den allmenne kvinnelighet, altså kunne hun ikke være en virkelig kvinne. Hun representerte en slags avantgarde, som prøvde ut nye livs- og samlivsformer - for eksempel romantiske vennskap med andre kvinner. Enslige menn truet ikke på samme måte kjønnskategoriene. En mann er fortsatt en mann, selv om han ikke er far. Dermed var ikke peppersvennene på samme måte en truende gruppe.

En virkelig kvinne har mann og barn

Hellesund mener forestillingene fra den gangen fortsatt preger oppfatningen av hva det vil si å være en virkelig kvinne.

– Å være en virkelig kvinne er knyttet til moderskap og et romantisk forhold til en mann. Det er i dag flere enn noen gang før som får barn. Hver kvinne får færre barn enn for hundre år siden, men det er mange flere som blir mødre. Sammen med moderskapet er parforholdet i dag den fremste selvrealiseringsarenaen for kvinner. Det er der vi føler at vi virkelig kan være oss sjøl, understreker hun.

– Det hjelper ikke med penger og karriere hvis man ikke, i hvert fall i deler av livet, fikser kjærligheten.

Kanskje var det til og med lettere å være peppermø før - enn det er nå.

– Økonomisk er det lettere å være enslig nå. For hundre år siden var denne type ‘singeltilværelse’ først og fremst aktuell for øvre middelklasse og borgerskapet. Men ideologisk var den typen peppermø disse kvinnene valgte å være, mer respektert da enn nå. Det å være 50 år og jomfru i dag…det finnes vel knapt noe større tabu. Man bør i det minste ha et skikkelig samboerskap bak seg. ‘Alle’ bør få barn, ha jobb og karriere, være fantastiske elskerinner og ha et vellykket kjærlighetsliv. Det ligger både tvang og frihet i en slik ide. Her er muligheter, men også krav som mange mislykkes i å leve opp til.

Så kom liberalerne

Peppermøsamfunnet vokste med kvinners krav om utdanning og arbeid rundt forrige århundreskifte - og det døde i mellomkrigstiden.

– 1920- og 30-tallet var tida for de seksuelle liberalerne, for Nic. Waal og Karl Evang, krav om seksuell opplysning, prevensjon og abort. Dette opplevdes, for mange kvinner, som fantastisk frigjørende. Men det var samtidig undertrykkende for de som ikke ‘passet inn’. Peppermøene falt utenfor i det nye synet på seksualitet, i arbeidet for prevensjon og abort. Det sterke fokuset på seksualitet og seksualitetens betydning passet dårlig med deres sedelighetsprosjekt. Og hun gikk fra å være kjønnsavviker til å bli seksuell avviker, forteller Hellesund.

De nye liberalerne så seksuallivet som helt nødvendig for livskraftige individer og et livskraftig samfunn. Peppermøen ble plutselig svært perifer og gammeldags.

– Derfor brukte kvinner som Nini Roll-Anker og Sigrid Undset krefter på å distansere seg fra ‘møen’. Og for den sosialistiske kvinnebevegelsen representerte hun det gamle og nedstøvede borgerlige samfunnet. Hun ble en pinlig antikvitet i hjørnet.

Generasjonsskifte i kvinnebevegelsen

Det foregikk et også et generasjonsskifte i kvinnesaksbevegelsen i denne perioden. Margrete Bonnevie overtok som leder for Kvinnesaksforeningen i 1936, og den gifte kvinnen kom i fokus. Bonnevie framstilte det blant annet som irrelevant hva legen, frøken Louise Isachsen, mente om abort. For hva visste vel en barnløs, ugift kvinne om dette?

– Peppermøens betydning for kvinnebevegelsen tones ut. De mister sin legitimitet, understreker Hellesund.

I peppermøsamfunnet var det idealisert å ikke ha sex, nå er idealet å like sex.

Og når bildet av kvinnesakskvinnen fra den gangen skal tegnes i dag, er det ikke peppermøen som framheves.

– Jeg tror mange av dem ikke bare hadde aseksuelle verdier. De var i stor grad aseksuelle også. Og dette passer dårlig med hvordan vi vil at kvinnesakskvinnen skal være. At de ikke likte menn velger vi å framstille som en myte. Da passer Katti Anker Møller bedre. Hun var vakker, kvinnelig, liberal, og hun hadde mann og barn.

– Selv er jeg uenig i mye av det peppermøene sto for. Samtidig elsker jeg dem. De lærer oss at det som framstår som uforanderlig, universelt og ahistorisk - som kjønnsidentitet - bare på noen få generasjoner har endret seg dramatisk. Samtidig viser de at ‘kvinner’ er en fantastisk uensartet gruppe, og at det som er frigjørende for en gruppe kvinner, kan være undertrykkende for andre grupper kvinner. Selv om deres syn på seksualitet ikke er mitt, så er det et legitimt syn å ha. I peppermøsamfunnet var det idealisert å ikke ha sex, nå er idealet å like sex. Men troen på seksualitet som en grunnleggende kraft er også kulturelt konstruert, avslutter Tone Hellesund.

Saken ble først publisert 16.09.2003.

Les også: Verken ofre eller patetiske