Vil kvinnefotball noen gang bli bare fotball?

Frem fra arkivet

Vil kvinnefotball noen gang bli bare fotball?

I 2006 skrev vi at kvinnefotballen hadde gjennomgått en revolusjon. Fra å være en idrett som lenge var forbeholdt menn, til å bli Norges største kvinneidrett. Likevel er det fremdeles mange som mener at kvinnefotball ikke er «ordentlig fotball».
I 2006 skrev Kilden om kvinnefotballens historie. I 2018 er fotballbanen fortsatt arena for likestillingskamper.

Fotball er i dag den største norske kvinneidretten, skriver vi i saken Damene tar ballen fra 2006, som du kan lese nedenfor. Videre står det at veien fram har vært lang og hard, blant annet fordi fotball har blitt forstått som veldig mandig.

Nå er ikke fotball den eneste idretten der kvinner har måttet kjempe for å delta på linje med menn, snarere tvert imot. Blant annet skapte det stor oppstandelse da kvinner før første gang løp 800 meter i OL i 1928. Folk var ikke vant til å se kvinner som svettet, hev etter pusten og slang seg i bakken etter å ha passert målstreken. Resultatet ble at distansen forsvant rett ut av OL igjen, og den ble ikke gjeninnført før i 1960. Det skriver vi om i saken Musklar og medisin fra 2011.

– Vi skal ikke glemme at fascinasjonen for fotball er kjønnsnøytral.

Fra nyere tid er det mange som husker Anette Sagen og de andre hoppjentenes kamp for å delta i OL. Og for skijentene er fortsatt tremila den lengste distansen, mens gutta går femmil.

Herrefotball regnes som overlegen

Men tilbake til fotballen. Det har som nevnt skjedd en revolusjon. I saken nedenfor mener professor Kari Fasting at kvinnelige fotballspillere er med på å utvide og hviske ut grensene for kjønn:

– Damene trekker fram fall, støt og harde taklinger som gøy med fotballen. Det har tradisjonelt blitt sett på som maskulint, men blir ikke det i dag. Og vi skal ikke glemme at fascinasjonen for fotball er kjønnsnøytral. Hvordan skal man ellers forklare at det er den største kvinneidretten, sier Fasting.

Forskerne spør seg hvorfor kvinnenes prestasjoner blir sammenlignet med menns og latterliggjort.

Likevel viser en sak vi skrev i 2014, at kjønn fortsatt er tydelige tilstede i fotballdiskusjoner. Forskerne vi intervjuet, hadde analysert diskusjonstråder om kvinnefotball fra VG-netts debattforum. Der skortet det ikke på nedlatende og krenkende beskrivelser av kvinnelige fotballspillere og kvinnefotball. Herrefotball ble regnet som klart overlegen. Forskerne spør seg hvorfor kvinnenes prestasjoner blir sammenlignet med menns og latterliggjort.

‒ Man ville aldri sammenlignet Marit Bjørgen og Martin Johnsrud, og på bakgrunn av det latterliggjøre Bjørgen. Man sammenligner heller ikke kvinnehåndball med herrehåndball, selv om det er kjempeforskjell i spillet, herrene er raskere og skyter hardere, uttaler professor Jorid Hovden som er intervjuet i saken.

Heimebane er fortsatt fiksjon

I saken Fotball på høye hæler fra 2016 kan du lese om hvordan kjønnsstereotypiene fortsatt florerer i sportsjournalistikken. I NRKs tv-serie Heimebane kunne seerne tidligere i år følge Norges første kvinnelige trener av et norsk mannlig eliteserielag, og de utfordringene det fulgte med seg. Men det er altså fortsatt en fiksjon.

Selv om fotball er blitt en masseidrett også for jenter, er det fremdeles i høyeste grad en arena hvor kjønn og likestilling er under forhandling.


Les saken:

Damene tar ballen

Kvinnefotballen har gjennomgått en revolusjon. Når begynte det og hvor vil revolusjonen ende? KILDEN har sett på historien og fremtiden for norsk kvinnefotball.

Skrevet av Hannah Helseth, publisert 31. juli 2006.

I dag er fotball den største norske kvinneidretten, 104 597 damer var med i Norsk fotballforbund i 2004. Men veien fram til at Dagny Mellgren i 2000 avgjorde OL-finalen til Norges fordel med et «golden goal», har vært lang. «Kvintessen ved spillet er jo netop utfoldelsen av mandig kraft og mot parret behændighet», ble det skrevet i 1911. Fotballen er blitt forstått som veldig mandig. Men det var ikke gitt at det skulle gå slik. Mannen som oversatte fotballreglene til norsk, Laurentius Urdahl, anbefalte ballspill for kvinner. I 1887 oppfordret han interesserte menn til å opprette cricket-, tennis- og fotballklubber for damene. Mens tennis og cricket ble kvinneidretter, skulle det ta nesten nitti år før damene erobret fotballen. Det handler om hvilket kjønn idretten får. 

Redning for menn i «krise»

Idrettshistoriker og professor ved Norges idrettshøgskole Matti Goksøyr, har skrevet Norsk fotballsforbunds historie. Han kan fortelle at da fotballen virkelig festet grepet, på begynnelsen av 1900-tallet, var dette i en tid hvor maskuliniteten var under debatt.


Matti Goksøyr er idrettshistoriker og professor ved Norges idrettshøgskole. Foto: NIH.

– Mandigheten måtte gjenfinnes og erobres på nytt. Borgerskapets stillesittende liv var ikke i tråd med datidens mannlige idealer om den sterke og muskuløse mannen, sier professoren og forteller at blant annet Fritjof Nansen oppfordret menn til å drive med mandige idretter. Fotballen ble iscenesatt og forstått som mandig.  Dermed ble det uaktuelt at kvinner skulle delta på banen. Fra rundt 1910 ble fotballen en tilskueridrett og en offentlig fremvisning av det mannlige, men med ett paradoks.

– Kvinnenes inntog på tribunene førte til økt forfengelighet blant mannlige spillerne, sier Goksøyr, og mener at David Beckhams såkalte metroseksualitet på banen ikke er et nytt fenomen.

– Jeg har sett et bilde av en mannlig fotballspiller fra 40-tallet med hårbøyle, sier han, og i boka Fotball! om Norsk fotballsforbunds historie, referer Goksøyr og medforfatter Finn Olstad, til en Lyn-spiller som i 1921 mintes utviklingen: «..da en av gutta kom hjem fra England med ordentlige fotballstøvler, tiltrakk han seg damenes oppmerksomhet i den grad at vi alle la beksømstøvlene på hylla for godt». Men det var ikke alle som var fornøyd med utviklingen:

– Det kom også sterke reaksjoner på 1920-tallet om at mennene var mer opptatt av å imponere damene, enn å spille ball, sier Goksøyr.    

Sonja Henie spiller ball

I 1928 ble det spilt “frøkenball” på Frogner. Det var en veldedighetskamp, hvor kronprins Olav var prisutdeler og fire lag deltok. De røde med Sonja Henie i spissen, gikk av med seieren etter å ha spilt 0-0 i finalen. Seieren ble sikret ved at de ble tilkjennegitt flest stil- og aktivitetspoeng av dommeren.

– Det ble arrangert fotballkamper mellom gamle menn og unge damer som underholdning, men det førte ikke til at kvinnefotballen fikk mer legitimitet. Kampene ble ikke tatt alvorlig, men var underholdning og damene ble kalt “fotballspillere” i anførselstegn, forteller Goksøyr. Det var små tilløp til organisert kvinnefotball på 1930-tallet, men det ble stoppet. Kvinnefotballen i Moss ble stanset etter én sesong, etter at Reidar Bergh, som stiftet Fredriksstad fodboldklub, uttalte at klubben ikke ville vite av kvinner som fotballsparkere. Fotballen skulle være mandig og ville miste sin glorie om kvinnene kom inn på banen.

Så kom kvinnefotballens mørketid.

– På 1940-, 50- og 60- tallet hører vi ikke om en eneste fotballkamp, forteller Goksøyr, og mener det henger nøye sammen med husmoridealet i denne perioden. Kvinner skulle føde barn og stå bak komfyren. Først på 1970-tallet kom endringen.

Den første kvinnefotballkampen

I 1970 skrev Dagbladet feilaktig at kampen mellom Amazonene og BUL i Grimstad var den første kvinnefotballkampen. Men denne kampen ble uansett starten på at fotball gikk fra å være noe bare en håndfull kvinner drev med, til å bli masseidrett også for kvinner. Dette skjedde imidlertid ikke uten kamp.

– Fotballforbundets holdning var i beste fall avventende på denne tiden, forteller Goksøyr, men det fantes både menn og kvinner som kjempet for kvinners rett og mulighet til å spille fotball.


Kari Fasting er professor i idrettssosiologi og sosialpsykologi ved Norges Idrettshøgskole. Foto: Kristin Engh Førde

Professor Kari Fasting har forsket på ulike aspekter ved kvinneidrett, og har skrevet det norske bidraget i boka Soccer, women, sexual liberation, som handler om utviklingen av kvinnefotballen i 16 ulike land i alle verdensdeler. Hun mener Norway cup var en viktig bidragsyter til kvinnefotballen. Da de startet i 1972, var det åpent for både gutte- og jentelag. Men det virkelige gjennombruddet for kvinnefotballen kom 1975.

– Det handlet om et stemningsskifte. Dagbladets sportsredaktør Leif Isdal skrev at Norges fotballforbund skulle fremme kvinner deltakelse i sporten og ikke motarbeide den, forteller Fasting. Debatten førte til at forbundet måtte endre holdning. I 1976 ble det satt ned en kvinnekomité som ble ledet av Nicolai Johansen, som tideligere hadde vært motstander av kvinner på banen, og var en sentral skikkelse i forbundet. I komiteen satt også Ellen Wille, som ifølge Fasting spilte en avgjørende rolle. Ellen Wille ledet komiteen fra 1978 til 1986, og gjorde en formidabel innsats for å bygge opp organisering av jentelag, elitelag, NM, landslag og til slutt et juniorlandslag.

– Etter hvert sørget de for at kvinner var representert i alle ledd i organisasjonen, sier professoren og forteller om den utrolige utviklingen:

– I 1980 var det 305 kvinnelag og 362 jentelag, mens dette i 2005 hadde økt til  709 kvinnelag og 3.349 jentelag, understreker Fasting. Ellen Wille var også den første kvinnen som entret talerstolen på det internasjonale fotballforbundets (FIFA) kongress, og foreslo VM for kvinner. I 1991 ble dette en realitet. 

Matti Goksøyr mener suksessen i Norge skyldes to faktorer:

– For det første var det et politisk klima for likestilling. Det passet bra for imaget til de skandinaviske landene. I Sverige var de til og med ti år tideligere ute enn oss, sier han. Den andre årsaken er at Norge ikke er en stor fotballnasjon: - I latinske land og på de britiske øyer, er fotball knyttet til den nasjonale identiteten i større grad. Derfor er også den maskuline dominansen større, mener Goksøyr og mener at det viser at fotball ikke er macho i seg selv, men at dette er avhengig av kontekst.

Fasting påpeker at i USA blir ikke fotball forstått som en mannsidrett, men som en kjønnsnøytral idrett:

– I USA ble fotball introdusert samtidig for kvinner og menn. Det som virkelig har status som maskulint i USA, er amerikansk fotball. Hva som blir forstått som feminin og maskulin idrett er sosiale konstruksjoner, påpeker Fasting.

Utvidet kjønnsideal

I Dagbladet i 1972 uttalte en fotballeder at “fotballjenter er homo”. Dette er verken første eller siste gangen slike kommentarer har falt om damer som spiller fotball.

– Når kvinner går inn på mannsdominerte felt og beveger seg over de konstruerte kjønnskillene, blir de av mange ikke lenger forstått som “ekte kvinner”, sier Fasting. Hun mener at dette for fotballens del er i endring. Fotball er den største idretten blant jenter, og toppidrettsutøvere bryter bevisst med kjønnsstereotypiene. I artikkelen “Kampen mot kjønnstereotypiene” legger Fasting sammen med professorene Gertrud Pfister fra Tyskland og Sheila Scraton fra England, fram resultatene fra intervjuer med de beste kvinnelige fotballspillerne i fire land om maskulinitet og femininitet.

– De er klar over stereotypiene, men de bryr seg ikke så mye om dem, forteller Fasting, som en av de tyske spillerne sier: «En kvinne som konkurrerer i idrett vil aldri se ut som en mannekeng. Muskulaturen på kroppen vil være synlig, og vi kan diskutere om det er feminint, men jeg syns det i hvert fall er vakkert».

Fasting mener damene utvider og hvisker ut grensene for kjønn:

– Damene trekker fram fall, støt og harde taklinger som gøy med fotballen. Det har tradisjonelt blitt sett på som maskulint, men blir ikke det i dag. Og vi skal ikke glemme at fascinasjonen for fotball er kjønnsnøytral. Hvordan skal man ellers forklare at det er den største kvinneidretten, avslutter Fasting.  

Saken ble først publisert 31.07.06.