Hva er kjønnsperspektiver i idrettsforskning?

Forskeren svarer

Hva er kjønnsperspektiver i idrettsforskning?

Vi spør Kari Bø, professor ved Norges idrettshøgskole.
- Kampen for at kvinner skal kunne delta i idrett på lik linje med menn har ført til at typiske kvinneproblemer er blitt tonet ned, sier Kari Bø.

Kari Bø er professor ved Norges idrettshøgskole. Bøs spesialområde er treningsvitenskap og bekkenbunnproblematikk.

– Hva forbinder du med kjønnsperspektiver i forskning?

– For meg er kjønnsperspektiv at man er bevisst på og studerer likheter og forskjeller mellom kvinner og menn. Men det handler også om kvinnespesifikke problemstillinger. Et eksempel er at kvinner og menn har ulike symptomer på hjerteinfarkt. Når det gjelder idrett trenger vi kunnskap om kvinners erfaringer, opplevelser, skaderisiko og fysiologiske respons på trening. Hvordan menstruasjonssyklus påvirker prestasjon er et eksempel på dette.

På hvilken måte kan kjønnsperspektiver være nyttig i ditt fagfelt?

– Vi har hatt en rekke viktige pionerer både på verdensbasis og i Norge som har kjempet for at kvinner skal kunne delta i idrett på like vilkår som menn. Idrettssosiologene Kari Fasting og Gerd von der Lippe har gjort en fantastisk innsats for å øke oppmerksomheten på ulikhetene som råder innenfor idrett. Det er fortsatt svært få kvinner i ledelsen og få kvinnelige trenere i toppidretten.

– Samtidig har kampen for at kvinner skal få samme muligheter, og delta på lik linje med menn, ført til at typiske kvinneproblemer blir tonet ned. På 1980-tallet la litteraturen om kvinner og trening vekt på at det ikke er noe problem for kvinner å trene og konkurrere.

– Kvinners menstruasjonssyklus og evne til å få barn har blitt brukt som biologiske argumenter for å holde kvinner borte fra idretten. Det skjer dessverre fortsatt i en del land. IOC har nå vært modige nok til å si at alle land skal stille med både menn og kvinner i OL. Men også i Norge har kvinner blitt holdt utenfor idretter. Da Annette Sagen kjempet for å få hoppe på ski i Holmenkollen ble også «biologiske» argumenter brukt. En av de siste uttalelsene var at hun kunne slå seg om hun falt …

 – Hvordan har du jobbet med kjønnsperspektiver i din forskning?

– Jeg fokuserer på typiske utfordringer kvinner har når de deltar i fysisk aktivitet og trening. Mange kvinner har svak bekkenbunn og det gjør at de ikke får vært like fysisk aktive som de ønsker. Jeg forsker også på trening under og etter svangerskap.

– Et nytt forskningsområde nå er rectus diastase, det vil si splittelse av de to rette magemusklene i forbindelse med svangerskap. Dette er et problem som rammer mange kvinner, men som det nesten ikke finnes forskningsbasert kunnskap om. Det flommer over av nettsider med «gode råd» som ikke er basert på forskning. Dette kan gi unge kvinner et svært usunt forhold til kropp og utseende i en sårbar periode i livet. Foreløpig vet vi ikke om man kan forebygge eller behandle denne tilstanden, langt mindre hvilke øvelser som virker.

 – Sammen med Eva Lill Kamhaug, har jeg også laget en treningsmodell for kvinner: «Gymnastikk i tiden», som jeg har undervist i siden 1986. Gjennom dette forebyggende treningsprogrammet får jeg anvendt forskningsbasert kunnskap om kvinnehelse.

Hvilke fag kunne i større grad hatt et kjønnsperspektiv?

– Innen idrettsfag og fysioterapi har kvinners helse fått for lite oppmerksomhet. Størstedelen av forskningen er utført på mannlige forsøkspersoner og det er fortsatt en overvekt av mannlige forskere innen fysiologi og biomekanikk.

– Samtidig har vi mange dyktige forskere innen fysioterapi og kvinnehelse. Disse har bidratt til framskritt når det gjelder forskning på trening av bekkenbunn og for kvinner med bekkenrelaterte smerter, tidligere kalt bekkenløsning.