Odin: En skeiv krigsgud

At Odin var skeiv, begrunner Brit Solli med hans virksomhet som seidemann. Seid er betegnelsen på den norrøne form for magi. Når en seidmann falt i transe eller oppnådde ekstase, begynte hans sjelereise. Han kunne dra til dødsriket og møte fortida, eller han kunne se inn i framtida. En seidmann hadde innsyn i og herredømme over menneskers skjebne.

Denne norrøne formen for ekstatisk magi var kroppslig og grenseoverskridende. Ekstasen kunne være av seksuell art eller ha sterke seksuelle undertoner, og gjennom seid kunne man overskride grensene for eget kjønn. Nettopp derfor ble seiden sett som farlig. Handlinger knyttet til seid var uforenlig med det rigide kjønnsrollemønster som finnes både i eldre lovtekster og i den norrøne mytologien. Og det var sterke sanksjoner både i virkeligheten og i mytologiens verden mot menn som overskred grensene for mannsrollen.

Seid var en aktivitet knyttet til kvinner. En mannlig gud som bedrev seid kunne beskyldes for ergi, det vil si umandighet. Ergi betyr også bløt, feig - og brukt seksuelt står det for underkastelse. Å bli beskyldt for ergi var den verste fornærmelse for en mann.

Likevel var altså Odin, selveste krigsguden, også den største seidmannen. Hvordan kunne det ha seg at den største av krigerne til vikingene var en seidmann? Hvordan kunne han drive med noe som ble betraktet som ’ergi’?

- Seksualitet og kjønn er biologisk, slik vi i hovedsak tenker i vår kulturkrets, sier Brit Solli.

- Men nyere kunnskap forteller oss at kjønn også er kulturelt betinget, det er historisk og sosialt betinget. Seid blir en form for sosial tvekjønnethet, en form som overskrider det biologiske kjønnet.

Det var gjennom seid Odin utførte sine viktigste bragder. Etter et grenseoverskridende ritual drar han til dødsriket og henter kunnskap, symbolisert ved runer. Forkledd som kvinne klarer han å skaffe en sønn som kan hevne Balder. Den mektigste mannlig gud, krigsguden, og den umandige seidmann forenes i Odin-skikkelsen. Visst var kjønnstvetydighet og skeivhet foraktet i det daglige, men det var helt nødvendig for kontakten med det guddommelige. Odin måtte være skeiv for å oppettholde sitt norrøne kosmos.

- I den norrøne kulturen var kvinnene kult-utøvere, og Frøya var den fremste av volvene. Oseberg ’dronninga’ var trolig ingen dronning, slik jeg forstår det, sier Brit Solli, men ei mektig volve som brukte seid og magi. Odin lærte sine kunster av henne. Ekstase var nødvendig i den norrøne kulturen og mytologien. Da vi gikk over fra den norrøne kulturen til kristendommen gikk vi også over fra en ekstasekultur til en askesekultur. I den kristne kulturen har den nærmest kroppløse askesen vært verdigrunnlaget.

- Norrøn sed og skikk har klare paralleller til det samiske, fortsetter Solli. Det ser vi i arkeologien og i det ideologiske grunnlaget. I sjamanisme er det, som i seid, overskridelse til ekstasen. Ikke rart at kristenretten innførte strenge forbud og gjorde sterke utfall for å hindre at folk fortsatte å dra til samene for å få hjelp.

- Nå var det ikke bare negative verdier som kom med kristninga, tilføyer hun. Det ble også slutt på barneutbæring og innført individuell frelse.

Ta vikingtida tilbake

- De norrøne tekstene er ganske fantastiske, sier arkeologen entusiastisk.

- Men lenge kunne vi ikke bruke dem. Historikerne framholdt at det ’bare’ var flott litteratur, med liten sannhetsgehalt. Snorre ble berømmet som god forfatter, men miskjent som historiker. Denne sterke kildekritikken gjorde at man i stedet konsentrerte seg om analogier fra fjerne samfunn, som for eksempel polynesiske høvdingedømmer. Det var interessant nok, men langsomt begynte religionvitere og andre faggrupper igjen å se på de norrøne tekstene.

- Kanskje er ikke alt i sagaene helt sant, men de kulturelle mønstrene er der og de kan fortelle oss mye om hvordan folk tenkte. Nå er det et sterkt oppsving i mange miljøer for å se på de norrøne tekstene, tverrfaglig og i ny sammenheng.

Brit Solli mener fremstillingene av vikingtida har fått et ufortjent konservativt og nasjonalistisk preg, både i England og Norden.

- Det har kanskje vært viktig å fremstille det på den måten på grunn av den skandinaviske nasjonsbyggingen, men dermed har ekstreme høyrenasjonalistiske og nynazistiske miljøer kunne utnytte ’machodelen’ av vikingmyten, sier hun, og krymper seg også over det stereotypiske bildet av kvinner som den stolte husfrua.

- Det er på tide å ta tilbake den mangfoldigheten som vikingtida representerte både i kultur og i synet på kjønn, framholder hun. Vikingene var ikke som oss. De tilhørte på mange måter en annerledes og ganske så fremmed kultur. Bortsett fra de voldsromantiske innslagene er denne annerledesheten tonet ned. Jeg retter søkelyset mot vikingenes forhold til kjønnsroller, seksualitet og til dels meget ekstatiske religionspraksis. Det skjedde virkelig et radikalt kulturbrudd i og med innføringen av kristendommen som eneste tillatte religion, understreker Brit Solli.

- Forskere har i over 150 år visst at vikingenes viktigste Gud, Odin, holdt på med ting som en riktig kar ikke skulle befatte seg med. Dette har de imidlertid vært forsiktige med å fortolke, ja i det hele tatt omtale.

Men Brit Solli gjør det.