Kjærlighetskarusellen

Avhandlingen hans er unik i norsk sammenheng. Dette er første gang eldre homoseksuelle menn og deres liv behandles i forskning. Kristiansen har intervjuet til sammen 23 menn over 60 år. De kommer opprinnelig fra hele landet, men er bosatt i Oslo eller andre byer i østlandsområdet. Alle ble voksne i en periode da sex mellom menn fremdeles var forbudt. Slik var det helt fram til 1972.

Erotiske frirom

Derfor fantes det heller ikke egne barer for homoseksuelle menn, og mye av den sosiale omgangen fant sted i private hjem eller utendørs. I avhandlingen beskriver Hans W. Kristiansen samholdet blant homoseksuelle menn som en form for frimureri. De hadde sine ’hemmelige’ møtesteder for erotisk kontakt, noe han kaller erotiske frirom. Ett slikt møtested var ’Kjærlighetskarusellen’ – pissoaret i Stensparken, et annet var ’Kolonialen’ – toalettet i Kirkeristen, et tredje ’Klagemuren’ – pissoaret på Arne Garborgs plass, et fjerde Sofienbergparken og et femte Frognerparken, særlig før Frognerbadet ble anlagt i 1956.

- For mange var det rene tilfeldigheter som gjorde at de oppdaget disse stedene, andre ble introdusert gjennom venner. Her var det mulig å skaffe seg en tilfeldig sexpartner for natten, men i tillegg var dette en måte å etablere kontakt med det homoseksuelle miljøet på, forteller han. Flyktige kontakter i mørket kunne bli til vennskap som igjen ble inngangsporten til et vennenettverk, til møter, fester og middager hjemme hos hverandre. Noen fant en partner for livet i dette miljøet. I de erotiske frirommene kunne de også treffe menn med en annen ’kjønnsstil’ enn dem selv – sminkede menn for eksempel, eller menn i andre aldre og med annen klassebakgrunn. Møtestedene ga mulighet til å bygge fellesskap.

’Man kan spørre seg om Forbundet av 1948 overhodet ville ha blitt opprettet i 1950 hvis det ikke var for de nettverkene som hadde blitt spunnet med utgangspunkt i pissoarer og parker i de foregående tiårene’, skriver Hans W. Kristiansen i sin avhandling.

- For mange av mennene jeg intervjuet representerer disse parkene og pissoarene en slags steder utenfor alle steder, hvor reglene for normal sosial atferd kunne suspenderes i noen minutter eller timer. Derfor preges minnene deres om disse stedene ofte av nostalgi, sier han.

Men alt var ikke bare harmoni. Frirommene ble utsatt for politirazziar – og man risikerte å bli innbrakt.

- Det virker imidlertid som disse anholdelsene først og fremst hadde til hensikt å skremme de homoseksuelle vekk fra frirommene, og ingen kjente til at noen ble fengslet eller bøtelagt. Men flere forteller at de ble registrert og utsatt for trakassering, understreker Kristiansen. I dag har mange av pissoarene og de offentlige toalettene forsvunnet, de er bygget om, fullt opplyste og har gjerne TV-overvåking.

De ’erotiske frirommene’ var imidlertid ikke det eneste stedet å treffe en kjæreste eller partner. Det kunne man gjøre på enkelte ”vanlige” barer og restauranter som Orginal Pilsen og Tostrupkjelleren, på jobben, på utenlandsreise, i det militæret – eller gjennom kontaktannonser. Noen av mennene Hans W. Kristiansen har intervjuet dro til sjøs, og hadde forhold til andre menn både om bord og i land.

Diskresjon – en bra ting

- Forestillingene vi har om eldre menneskers liv som homoseksuelle eller lesbiske på 1940, -1950 og 1960-tallet, er at det må ha vært trist og traurig. Vi tenker at de levde et liv fullt av hemmelighetskremmeri, at de levde i skjul, var ulykkelige og møtte masse fordommer. Men hovedbildet som tegnes i livsfortellingene jeg har samlet er ganske lyst. Mange av disse mennene har levd et helt OK liv, der de har funnet sine måter å uttrykke kjærlighet til menn på, understreker han.

Kristiansen påpeker at han har fått et litt annet syn på hva diskresjon kan innebære.

- Vi kaller ofte en som ikke forteller om sin homoseksualitet, en som ikke ’kommer ut’, for skaphomse – og oppfatter dette som negativt. Mange av mennene jeg har intervjuet kan ses på som skaphomser i og med at de unnlot å fortelle folk utenfor det homoseksuelle miljøet om følelsene sine. De snakket ikke om sin seksualitet til familie og arbeidskollegaer, og ingen spurte heller. Tausheten og diskresjonen rundt dette temaet var stor, noe som ikke bare var negativt. Det kunne også gi beskyttelse og handlingsrom.

Kristiansen forteller at det i noen sammenhenger var en form for gjensidig forståelse mellom en homoseksuell mann og hans familie. Alle visste, men ingen sa noe. Det gjorde det mulig å leve i fred med sin kjæreste, til tross for forbudet og de negative holdningene. Slik en av mennene i avhandlingen, ’Alfred’, gjorde. Han og partneren bodde på pikeværelset i samme leilighet som moren og tanten. Men han fortalte dem aldri noe; for dem var den andre mannen ikke kjæreste eller partner, men ’Alfreds gode venn, Karl’.

- De omtaler ikke denne tausheten som en tvangstrøye. De snakker heller om at de var hensynsfulle eller at de klarte å lure ’de andre’. Noe de er ganske fornøyde med. Andre igjen har vært mer åpne. Og langt fra alle møtte fordømmelse. Noen har opplevd at familien - eller hybelverten for den del - godtok dem, uansett. Men det betyr ikke at alle hadde det bra, understreker Kristiansen.

- Jeg synes det er nødvendig å nyansere det negative bildet mange har av denne generasjonen. Å være homo for femti år siden var ikke nødvendigvis helvete på jord. Mange levde gode og rike liv under diskresjonens slør. Noen av mennene jeg intervjuet syntes faktisk synd på dagens unge homser. De mener samholdet som fantes før er blitt borte, og i tillegg er det kommet nye farer som HIV og AIDS - noe de ikke behøvde å ta det minste hensyn til.

Ekteskap

Noen av mennene hadde vært gift med kvinner.

- Det var en tendens til at de hoppet fort over dette med ekteskapet når de skulle fortelle meg om sitt homoseksuelle livsløp. Kanskje var det fordi det finnes en forventning om en sammenheng i livsløpet, og da blir ekteskapet et problem – noe som skaper diskontinuitet. Dessuten vil vi alle gjerne framstå som moralsk høyverdige mennesker, og det var viktig for de fleste å understreke at de ikke hadde lurt ektefellen, sier Hans W Kristiansen.

- Ekteskapene kunne ha varighet fra to til 30 år. En hadde først levd med en mann, men giftet seg med en kvinne etter at den mannlige kjæresten reiste fra ham – for deretter å skille seg for å leve med en mann igjen. Årsakene til giftemålene var mange; at det ble ’forventet’, at de var glad i og hadde varme følelser for hun som ble ektefelle, at de ønsket seg barn, eller at den kvinnelige kjæresten ble gravid og de ’måtte’ gifte seg.

- Forklaringene disse mennene har på hvorfor de giftet seg, er egentlig ikke så forskjellig fra den heteroseksuelle menn har. Og ofte ser ikke mennene på skilsmissen som et direkte resultat av homoseksualiteten. Det handlet som regel om konflikter i ekteskapet mer generelt.

Hvorfor homoseksuell?

To av mennene som har levd i langvarige ekteskap definerer seg som bifile. Men flertallet definerer seg i dag som homofile og mener de har vært slik helt fra barndommen. De har det Hans W. Kristiansen omtaler som en homofil identitet. Likevel kan de ha tidvis motstridende oppfatninger av hvorfor de er eller har blitt sånn. Det kan i en og samme livsfortelling være tilløp til å oppfatte homoseksualitet som en medfødt essens, samtidig som det beskrives som en universell tilbøyelighet hos alle menn.

- Jeg forsøker ikke i avhandlingen å ta stilling til om det rent faktisk er slik at man blir født homoseksuell eller heteroseksuell, eller om man kan kjenne begjær begge veier. Jeg har valgt å forholde meg til det disse mennene selv sier, og måten de oppfatter det på, sier Kristiansen.

Han mener det innenfor vår seksuelle kultur finnes en mengde ofte motstridende måter å se seksualitet på, og at en person kan bruke disse etter ’behov’ og avhengig av situasjonen. Noe som innebærer at det ikke behøver å være logikk og sammenheng i en persons selvforståelse når det kommer til seksualitet og seksuell legning.

Homo og hetero – eller begge deler?

Møtene mennene i Hans W. Kristiansens avhandling beskriver foregikk ikke kun mellom menn som definerte seg som homoseksuelle, eller sånn – som de gjerne ble omtalt i denne perioden. Her fant også sted møter mellom homoseksuelle og ’ekte mannfolk’, det vil si menn som ikke selv definerte seg som sånn. Noen av mennene forteller at de foretrakk å ha seksuelle relasjoner med menn som ikke var av samme kategori som dem selv.

- Flere oppgir at de hadde preferanser for bestemte mannfolktyper, og at to menn som begge var sånn, var for like til å finne hverandre erotisk tiltrekkende, sier Kristiansen.

Andre deler ikke inn på denne måten og sier at de mennene de traff i de erotiske frirommene var homoseksuelle som dem selv. En sier om de mennene han traff i Frognerparken at: ’…i det øyeblikket de var der så var de homoseksuelle’.

- Det mange av dem sier om disse spørsmålene er preget av motsigelser og ambivalens. Jeg mener at det både nå og den gangen foregår det som har blitt kalt ’seksuell grensetrafikk’, og at det side om side eksisterer ulike modeller for forståelse av sex og kjærlighet mellom menn, sier Kristiansen.

Alderdommen

Hans W. Kristiansen deler mennene han har intervjuet i tre kategorier etter hva slags samlivsform som har vært dominerende i livene deres: De som tidligere har vært gift med en kvinne og har barn, de som har levd med en langtidspartner – og til slutt: ungkarene. Nå er de alle sammen gamle menn som opplever alderdommen forskjellig.

- De som har vært ungkarer er i mange sammenhenger de som opplever alderdommen mest positivt. De er del av et homsemiljø hvor de har flere gode venner, mens de som har levd i lange forhold til en annen mann og nå er blitt enkemenn, ofte opplever sosial isolasjon og blir ensomme. De som har vært gift og har barn lever et mer tradisjonelt familieliv der de har kontakt med både barn og barnebarn, forteller han.

Alderdommen er forskjellig – slik også hver enkelts livsfortelling og hver enkelts kjærlighetskarusell, har vært det.