Hekser som samfunnsrefsere

– For å forstå hvorfor de fleste hekser var kvinner, må man også våge å se på oppfatningen av kjønn i de samfunnene som hekseforfølgelsene skjedde i, sier Janet Handley.

Onsdag mottok hun Åse Hiorth Lerviks pris for «beste masteroppgave med et kvinnerelatert tema i 2016» ved Universitetet i Tromsø. I oppgaven viser hun hvordan to av 1600-tallets rettsprosesser mot hekser i Storbritannia er fremstilt i to historiske dramastykker.

Gjennom kjønnsperspektivet puster Handley nytt liv i forskningen på hekseforfølgelsene, ifølge litteraturforskeren Stephen F. Wolfe, som også var Handleys veileder.

Kjønn underrepresentert 

Handley mener det meste av forskningen på hekseforfølgelsene nedtoner betydningen av kjønn.

– Hekseprosessene har ikke primært blitt studert som en forfølgelse av kvinner, men av hekser, sier hun. Heksene har først og fremst blitt fremstilt som fattige, marginaliserte og maktesløse i møte med storsamfunnets demonisering. Dette gir imidlertid ikke noe svar på hvorfor 80–85 prosent av dem som ble dømt for hekseri, var kvinner.

– I mange studier presenteres heksene som ofre, som urettmessig ble gjort til syndebukker. Det nærmeste disse studiene kommer kjønnstematikk er å spørre: Kanskje kvinner i større grad var fattige? Kanskje de var mer tilbøyelige til å tigge?

Hekseprosessene har ikke primært blitt studert som en forfølgelse av kvinner, men av hekser.

Det er nettopp i fremstillingen av heksene at The Witch of Edmonton og Witchcraft skiller seg fra historiske kilders beskrivelser av hekseforfølgelsene, ifølge Handley. I de to dramaene blir heksene gitt en tydelig stemme, og blir dermed noe mer enn ofre.

– Dramaene utfordrer tradisjonelle forestillinger om hva en heks er, og fokuserer på heksens kompleksitet: En heks er ikke bare «ond» eller «et offer», men en sosial konstruksjon. Her blir publikum gjort bevisst på et sosialt skript som gjør mennesker til hekser, sier hun.

Et sosialt skript er et forhåndsdefinert mønster for hvordan personer er forventet å reagere, handle og snakke i en gitt situasjon. Det betyr at de involverte partenes oppførsel og handlinger allerede er etablert før rettsprosessen har startet. Historier og rykter – som passet inn i de dominerende fortellingene om hva en heks er – fungerte som beviser, forteller Handley.

De sosialt konstruerte heksene

I 2014 deltok Janet Handley på konferansen Demons and Witches: The impact of demonology on European witch hunts ved UiT. Før dette forbandt hun historier om hekser med fiksjonens verden. Hun hadde lest Shakespares Macbeth og the Tempest, men hadde likevel lite kunnskap om heksenes historiske rolle. Hun ble slått av den menneskelige tragedien i hekseforfølgelsene og fikk øynene opp for de omfattende rettslige hekseprosessene.

Gjennom hekseforfølgelsene ble kvinner for første gang stilt for retten som selvstendige individer. Men det betyr ikke at de ble hørt i større grad av den grunn, påpeker Handley.

Heksens framtoning og handlinger baseres på stereotyper av fattige, gamle kvinner.

– Hekseprossessen var også unntatt vanlige rettslige beviskrav. I stedet handlet hekserettssakene om å etablere troverdige handlingsforløp.

Disse handlingsforløpene var en del av det sosiale skriptet, et etablert sosialt mønster, som alle visste ville ende med at personen ble kjent skyldig for hekseri.

– I det sosiale skriptet finner vi klart definerte roller for aktorat, dommere og anklagede. Standardplottet er at heksen er fattig, tigger om almisser, blir avvist, tyr til forbannelser og at ulykker skjer. Heksen får så skylden for disse ulykkene. Heksens framtoning og handlinger baseres på stereotyper av fattige, gamle kvinner, sier Handley.

I masteroppgaven viser Handley hvordan Witch of Edmonton og Witchcraft, også bygger på de tradisjonelle fremstillingene av heksene. Dramaene avviker imidlertid fra sitt kildemateriale idet de gir en individuell stemme til heksekarakterene. I rettsprotokollene ble heksenes vitnemål alltid gjengitt skriftlig og utelukkende av menn.

Ikke bare det faktum at de får snakke, men også hva slags replikker de blir gitt, er viktig. Heksene får muligheten til å slå tilbake, til å si det usigelige, og gi samfunnet ansvaret for at de blir gjort til hekser.

– Dramaene gjengir ikke bare de tradisjonelle fortellingene, men fokuserer på manglene i dem. Dermed avdekkes de mangeartede maktstrukturene som ligger bak heksefortellingene, sier hun.

Heksene blir på denne måten bærere av samfunnskritikken. Budskapet i dramaene er at det ikke er heksene som er problemet, men derimot samfunnet.

– Dette var ganske radikalt på den tiden det ble skrevet. Ikke minst med tanke på den makten som tilskrives kvinnen i heksefiguren.

Den kvinnelige makten i heksefigurene

For Handley er samtidens oppfatninger av kjønn sentrale for de to skuespillene og dermed for hvordan de iscenesetter heksene. Kjønnsspørsmålet handler imidlertid ikke bare om maktforholdet mellom mann og kvinne, der kvinnen blir undertrykt av mannen. Dessuten var 15–20 prosent av dem som ble dømt for hekseri menn.

Derimot kan hekser forstås som det «det kvinnelige andre» – en «dårlig» versjon av kvinnen. Dette kommer frem gjennom kvinnenes replikker i dramaene.

Dramaene viser at kvinner ikke bare var hekser, men også anklagere.

– I konflikter mellom to kvinner kunne ikke begge ha rett. Én måtte derfor være den «gode» kvinnen og den tapende parten den «onde». Det var bare to mulige roller. Ved å spille den påtvungne rollen som den «onde» eller «dårlige» fikk heksene muligheten til å snakke tilbake til og kritisere samfunnet, selv om konsekvensene ble fatale.

Dramaene skildrer derfor de ulike kvinnerollene i Storbritannia på 1600-tallet.

– Dramaene viser at kvinner ikke bare var hekser, men også anklagere. Partriarkatet skaper rivalisering mellom kvinner. Den kulturelle oppfatningen av kjønn og samspillet mellom kjønn og makt aktualiseres i skuespillene. Dette kan bidra til å forstå hvorfor de fleste hekser var kvinner.

Spørsmålet om kjønn og makt er dermed tosidig: Det handler ikke bare om myndighetenes makt til å tiltale dem som ble ansett å true verdensordenen, men også om makten som tilskrives kvinneskikkelsen i heksefiguren.

Det var mange som omtalte Hilary Clinton som en heks.

– Mange har vært motvillige til å se på forholdet mellom kjønn og hekser nettopp fordi det kan bidra til å tilskrive heksene makt.

Hilary Clinton som «heks»

Måten man gjør individer til fiender på har ikke gått ut på dato, hevder Handley. Hun finner likhetstrekk mellom hvordan fortidens samfunn skapte hekser og hvordan enkeltmennesker gjøres til fiender i dagens samfunn.

– Jeg leverte masteroppgaven min 1. november i 2016 – rett før presidentvalget i USA. Da jeg leste avisen, var det mange som omtalte Hilary Clinton som en heks. Dette ble en del av kampanjen mot henne der hun ble fremstilt som både ukvinnelig og ond.  

Joanna Bailey’s Witchcraft ble senest satt opp som teaterstykke i 2013. Dessuten har nye dramaer blitt skrevet om hekseprosessene. Handley synes det er interessant at vi fortsetter å engasjere oss i hekseprosessene, og legger til at Witch of Edmonton er blant de mest spilte stykkene fra 1600-tallet som ikke er skrevet av Shakespeare. Hun mener dessuten at vi i dag er vitne til rettsprosesser som kan minne om hekseprosessen i den forstand at de er unntatt vanlige beviskrav.

– Hekseprosessene handlet om å etablere troverdige fortellinger. Det samme finner vi igjen i nye lover som blir utformet for å bekjempe terrorisme, der vi innfører unntakstilstander og tillater avvik fra normal rettspraksis.