Bokanmeldelse
Sara Ahmed tar i sin siste bok til orde for feminisme som livsprosjekt. Ahmeds feminisme omslutter og berører alle deler av tilværelsen, motsetter seg alle former for urettferdighet, og handler dypest sett om å gi seg selv lov til å være en trassig gledesdreper. For eksempel ved å nekte å sitere hvite menn.
«The personal is theoretical» (s. 10) proklamerer Sara Ahmed i introduksjonen til Living a feminist life. Boka, som er dedikert til feministiske studenter, må sies å utfordre akademiske sjangerkonvensjoner. Det som ifølge forfatteren selv begynte som en «vanlig» bok om feministisk teori, utviklet seg underveis til en bok som både videreutvikler Ahmeds sentrale begreper, agiterer til politisk aktivisme og tilbyr råd og verktøy for egenomsorg når det feministiske livet blir for frustrerende og utmattende. I Ahmed feminisme hører alt dette sammen, å være feminist er et forpliktende prosjekt som omslutter det store og det små, det abstrakte og det konkrete. Hun kritiserer tendensen til å skille ut feministisk teori som en spesifikk, til og med høyere, form for feministisk arbeid. «Feminist theory is what we do when we live our lives in a feminist way» (s. 11, min utheving). Feministisk teori er feministisk praksis, og omvendt. Et radikalt metodevalg demonstrerer hva dette – blant annet – kan innebære: Ahmed har bevisst latt være å sitere en eneste hvit mann i denne boka, for å skape mer rom for og anerkjenne «de feministene som kom før meg» (s. 15, min oversettelse).
Det feministiske arbeidet Ahmed tar på seg er «retooling» av feministiske figurer som også er antifeministiske tools. Sagt på en annen måte: Hun vil ta tilbake skjellsord og fylle dem med feministens egen subjektivitet. Lesere som er kjent med Ahmed fra før, vil kjenne igjen disse figurene, da særlig den feministiske gledesdreperen («killjoy») og trassighet («willfulness»). Felles for skjellsordene som skal tas tilbake, er at de alle kretser rundt spørsmål om ulike subjektiviteter og hvordan makten til å definere virkeligheten er fordelt.
Ahmeds etter hvert klassiske eksempel på den feministiske gledesdreper er satt til en tenkt familiemiddag. Gledesdreperen er hun som tar til motmæle mot for eksempel en sexistisk vits. Den antifeministiske fortolkningen av gledesdreperen er at hun ødelegger stemningen, at hun insisterer på å gjøre ting politiske, og at hun prioriterer sine egne kjepphester foran forholdet til familien. Men hvorfor er det den som påpeker urettferdigheten som får skylda for å ødelegge middagen og ikke personen som sa noe problematisk? Familiemiddagen blir et bilde på den offentlige samtalen, der det at noen beskriver og påpeker rasisme og sexisme ifølge Ahmed blir ansett som et større problem enn rasisme og sexisme i seg selv.
Det er i denne situasjonen feministisk og antirasistisk kamp blir forstått som en form for trass («willfulness»), en utrettelig insistering på at problemene (urettferdige maktstrukturer) finnes. I denne forståelsen er problemene som påpekes en feministisk fantasi, en tilknytning til noe som ikke lenger finnes eller aldri gjorde det, og løsningen er at feminister og antirasister «kommer over det» og innser at verden har endret seg. Ahmed henter inspirasjon til sitt trass-begrep fra Grimm-eventyret som på engelsk har fått tittelen «The Willful child», om barnet som var så trassig at Gud ikke likte henne og derfor lot henne dø. Selv i døden var hun imidlertid trassig. Etter at hun var begravet kom armen hennes opp fra graven, igjen og igjen, helt til moren tok en stokk og slo armen hennes til den forble i graven. «Trass» fungerer ifølge Ahmed som et antifeministisk verktøy på den måten at det definerer forholdet mellom det som betraktes som allmennviljen og den partikulære viljen; ved å stemple feminister som «trassige», på den måten at de opponerer mot det som er allmennviljen og i alles interesse (den gode stemningen rundt middagsbordet), usynliggjør man at det feminister opponerer mot også er partikulære viljer og interesser (som privilegerer menn, hvite, heterofile framfor andre). Ahmeds løsning er å omfavne egen trassighet, nekte å «komme over det» og forstå beskyldninger om trass som indikasjoner på at man adresserer slike naturliggjorte maktrelasjoner. Dette argumentet kommer særlig godt fram i kapitlene som handler om mangfoldsarbeid (diversity work), som Ahmed har vært involvert i ved institusjoner hun har jobbet ved (som hun så treffende påpeker: «Diversity work: Those who do not quite inhabit the norms of the institution are often those given the task of transforming those norms.») Ahmed sammenligner dette arbeidet med å stange hodet i en vegg, der veggen man stanger hodet i er den utbredte oppfatningen at man finner opp veggen selv, ved å gjøre ting vanskeligere enn det hadde trengt å være. Ahmed mener ikke veggen som en metafor, skriver hun, men som en måte å materialisere strukturene på. I dette ligger et kraftfullt forsvar for interseksjonalitet, det som ofte blir avfeid som «identitetspolitikk». At kjønn og rase ikke er materielt, er et argument som blir framført så ofte at det er en vegg i seg selv, skriver Ahmed. Men rase er bare immaterielt hvis du er hvit, kjønn om du er mann, seksualitet om du er streit. Erfaringen med å stange hodet i en vegg er reell, den kan ikke tenkes bort, slår hun fast.
I delen av boka som har fått navnet «Living the concequences», utforsker Ahmed det hun kaller «feminist snap», en form for vendepunkt som hun sammenligner med greina som knekker når vekten den bærer blir for tung, for lenge. I et feministisk liv kan dette for eksempel innebære at man bryter med ødeleggende bånd, profesjonelt eller i privatlivet. «Snap», som også er et ord forbundet med hissighet og humørsyke, blir på samme måte som gledesdreperi og trass forstått som en form for aggresjon. Men snap er for Ahmed også en måte å redefinere aggresjonen fra aksjon til reaksjon. Greina knekker under belastningen, men det var ikke greina som begynte, for å si det banalt.
Å leve et feministisk liv har for Ahmed selv innebåret dramatiske snaps. I 2016 sa hun opp jobben som leder for Centre for Feminist Research ved Goldsmiths i London i protest mot det hun oppfattet som unnfallenhet og hykleri i møte med anklager om seksuell trakassering av studenter. Ahmed bygger gjerne argumentene opp rundt sine egne erfaringer. Det er et effektfullt grep. Det er ofte lett å kjenne seg igjen, og umulig å la være å empatisere når hun for eksempel forteller om farens vedvarende avvisning av henne som lesbisk feminist, som kulminerte i et snap, der Ahmed tar beslutningen om å bryte kontakten og gi opp relasjonen. «For me, the snap was not the sad point. It was rather relief from pressure» (s. 194).
Ahmeds feministiske figur snap handler altså ikke om resignasjon, men om å ta kontroll, bryte med de ødeleggende båndene og hente energi og ressurser fra dette bruddet. Ahmed understreker at feminist snap også kan være en kollektiv hendelse, potensielt et kollektivt brudd med de ødeleggende båndene som gjør at vi samarbeider om vår egen undertrykkelse. Boka kom i 2017, det var også på slutten av 2017 at verden fikk se det som må være en av historiens mest kollektive feminist snaps, nemlig #metoo. #metoo kan sies å være en bevegelse i Ahmeds ånd. Seksuelle grenseoverskridelser har fått et nytt navn, som en internasjonal hærskare av kvinner stiller seg bak, og med det har det nærmest blitt umulig å mene at seksuell trakassering bare eksisterer i hodene til selvutnevnte ofre. Dermed blir noe av bevisbyrden flyttet over til den andre sida. Det er fortsatt kamp om hvor grensene går, men det er ikke lenger så enkelt å avfeie varslere som humørløse og overfølsomme.
De to konklusjonene som utgjør bokas siste del, har fått titlene «A killjoy survival kit» og «A killjoy manifesto». I førstnevnte forteller Ahmed – konkret og personlig – om «items» som skal gi energi, motivasjon og styrke til å bli i den til tider frustrerende og utmattende situasjonen det er å være en egenrådig gledesdreper. For Ahmed er det som skal til en interseksjonalistisk feministkanon, en blogg, en hund, foruten fellesskapet med andre «gledesdrepere». Det avsluttende manifestet lister opp 10 prinsipper for et liv som feministisk gledesdreper. For eksempel: «I am not willing to laugh at jokes designed to cause offense», «I am not willing to get over histories that are not over». Ikke minst de to som på mange måter oppsummerer livet som feministisk gledesdreper: «I am not willing to make happiness my cause» og «I am willing to cause unhappiness». Om man aldri skal gjøre noen lei seg, kommer man ingen vei.
De to avslutningskapitlene understreker Ahmeds feminisme som et overgripende livsprosjekt, som kan hjelpe oss både å forstå, endre og håndtere egne liv, fra det strukturelle ned til det personlige og kroppslige. En energisk inderlighet preger alle sidene, og driver oss gjennom ordrike beskrivelser og komplekse argumenter. Ahmeds driv oppleves som en blanding av på den ene siden teoretisk ambisjon og briljans, og på den andre siden smerten og frustrasjonen til en person som igjen og igjen har erfart at hennes «trassige» livsvalg gjør folk ulykkelige. Ahmeds sentrale metode er som nevnt å gjennomsøke ord og begreper for ulike betydninger og implikasjoner, gjennom å gjenta dem, snu på dem, dele dem opp og sette dem sammen igjen. Ved å gjøre det på den måten, skaper hun en form som er både forfriskende og forførende. «Onelinerne» kommer tett, som for eksempel «You can’t always choose your battles; battles can choose you», «In an unbalanced world, balance is unbalanced» eller «Willfulness: a way of adressing whose subjectivity becomes a problem».
For det meste er hun medrivende og lynskarp, men iblant oppleves Ahmed frustrerende og enerverende i sin insistering. Formen oppleves iblant gjentakende og lett moraliserende. Kanskje er språket til Ahmeds egen feministiske killjoy en illustrasjon av ett sentralt poeng: At et feministisk liv ikke går ut på å behage andre, heller ikke sine lesere. Kanskje handler det også om det som framstår som et litt paradoksalt forhold mellom den komplekse problembeskrivelsen på den ene sida, og den kompromissløse insisteringen på at å leve et feministisk liv er (den eneste?) løsningen på den andre. Ahmed er på sitt mest overbevisende når hun forklarer oss hvordan kryssende maktrelasjoner og – dimensjoner gjør det hele komplekst og «messy», og dermed krever kontinuerlig refleksivitet rundt våre egne posisjoner i dette ofte tvetydige og skiftende landskapet. Men denne leseren får ikke denne prisverdige ambisjonen helt til å henge sammen med eksempelvis den separatistiske siteringspolitikken, eller ønsket om feminismen som en slags total medisin mot all urettferdighet. 270 velskrevne, tankevekkende og inspirerende sider seinere er jeg fortsatt ikke overbevist om at et feministisk livsprosjekt er svaret på alt – heller ikke for feminister.
Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0
DOI: 10.18261/issn.1891-1781-2019-02-05
