Malou Juelskjær, Helle Plauborg og Stine W. Adrian: Dialogues on Agential Realism: Engaging in Worldings through Research Practice

Issue:
1
2021

Malou Juelskjær, Helle Plauborg og Stine W. Adrian: Dialogues on Agential Realism: Engaging in Worldings through Research Practice

Bokanmeldelse

Tre forskere, Malou Juelskjær, Helle Plauborg og Stine W. Adrian, har gått sammen og skrevet ei tankefull, utforskende og nysgjerrig bok om feministisk materialitetsteori. De tar som utgangspunkt at produksjon av det vi forstår som vitenskapelig kunnskap bidrar til å forme virkeligheter og at begrepet «agential realisme» er et nyttig redskap for å tenke om sannhet, objektivitet og etikk i denne sammenhengen; eller som en av dialogpartnerne sier «The appeal of agential realism is in part the way it helps me argue for a kind of contingent realism that should not be mistaken for an anything-goes relativism» (s. 78). Det er altså store og kontroversielle spørsmål om betydninger av materialitet boka gir seg i kast med.

Gjennom samtaler med fem andre forskere rister de tre forfatterne løs på den nordamerikanske fysikeren og kjønnsforskeren Karen Barads begrep om «agential realism» og kobler begrepet eksplisitt til ulike former for empirisk arbeid og forskningspraksiser. Barad har gjennom sin feministiske re-lesning av kvantefysikk og spesielt fysikeren Niels Bohr, skapt debatt og begeistring, men også frustrasjon og spenning innen kjønnsforskningsfeltet. Noe som er interessant i seg sjøl, men et poeng det ikke dveles særlig ved i boka. Forfatterne spør heller; hvordan kan vi gå fram for å skape bedre kunnskap? Hvilke redskaper kan vi i så måte ta med oss med inspirasjon fra Barads arbeider?

De svarer gjennom sju kapitler, først ved å gi en kort introduksjon til begrepet hvor de understreker det ubestemte som ligger i å undersøke materialitet som prosess. Deretter tar de med leseren inn i dialoger med fem ulike forskere, inkludert Barad sjøl, og til sist runder de av med et kapittel hvor de samler noen tråder i en drøftende oppsummering. Gjennom fokuset på dialoger bidrar boka til en større faglig samtale om feministisk materialitetsteori, teknovitenskapene og det kompliserte i å stille spørsmål ved det ontologiske skillet mellom natur og kultur, mellom menneskelige og ikke-menneskelige aktører, om materialitet, aktørskap og handlekraft.

Å åpne forskningsprosessen og gå tett på

Forfatterne gjør kloke valg av samtalepartnere og vier et kapittel til hver av dem. I hvert kapittel tar de utgangspunkt i en konkret tekst som de ulike dialogpartnerne har publisert. Først ute er Magdalena Górska som inviteres til en samtale rundt hennes doktorgradsavhandling fra 2016 hvor hun undersøker pust og det å puste som et materiell-diskursivt fenomen. Górska ville utforske menneskelig pust(ing) fra et posthumanistisk perspektiv, en menneskelig aktivitet utforsket med et ikke-menneskesentrert blikk. Blant flere inspirasjonskilder var «agential realisme», sier hun, et begrep som åpnet for utforskning av pust(ing) som materiell-diskursive prosesser. I samtalen med Górska trekker forfatterne også inn hvordan arbeidet med avhandlingen fungerer som praktisering og læring av det å forske, og drøfter hva det kan bety å lære kjønnsforskning i transnasjonale vitenskapelige miljøer som arbeider med et ny-materialistisk utgangspunkt.

Astrid Schrader er neste samtalepartner. Hun er opprinnelig utdannet fysiker, men i løpet av forskerkarrieren har hun beveget seg mot kunnskapsfeltet teknologi og vitenskapsstudier (STS) og feministisk teori. Utgangspunktet for dialogen med henne er en artikkel fra 2010 hvor hun drøfter en naturvitenskapelig uenighet om tolkning av en mikroorganisme (Pfiesteria piscicida) som giftig eller ikke. Dreper denne mikroorganismen fisk? På tross av flere tiår med naturvitenskapelig forskning skulle det vise seg at det var umulig å svare ja eller nei på spørsmålet. Schraders poeng er at spørsmålet «giftig eller ikke» ikke er mulig å besvare da mikroorganismen er det hun betegner som «ontologisk ubestemt». Giftighet er ikke en iboende egenskap ved mikroorganismen, sier hun, giftighet er et relasjonelt bestemt fenomen. Og her er det bokas forfattere griper inn og ber om en samtale; hva betyr det at noe er ontologisk ubestemt? Og hvordan kom hun fram til dette poenget ved hjelp av «agential realisme»?

Den tredje i rekka er Elizabeth de Freitas. I 2014 publiserte hun sammen med Nathalie Sinclair, ei bok om matematikk og kroppens betydning i matematikkundervisning og -praksis. De Freitas er opptatt av hvordan matematikk som disiplin gjøres, altså som noe som praktiseres, og mer eksplisitt av forholdet mellom matematikk og materialitet. Hun argumenterer for å forstå matematikk som kroppsliggjørende materiell aktivitet. I sitt arbeid utforsker hun hvordan den fysiske aktiviteten blir omsatt til «såkalt abstraksjon», som hun sier, til generalisert formell matematikk. I dialogen med forfatterne utdypes hva dette betyr; hvordan ei «agential realistisk» tilnærming kan bidra til endring både i forståelse av og praktisering av matematikk i forskning og undervisning.

Som fjerde dialogpartner har forfatterne valgt Ericka Johnson og en artikkel fra 2008 som omhandler simulatorteknologi. Innovasjonsprosessen som Johnson studerer, er utviklingen av en kvinnelig underlivssimulator beregnet på opplæring av helsearbeidere som skal utføre gynekologiske undersøkelser. Simulatoren er tatt i bruk i USA og UK, men i Sverige mislyktes den. I utforskningen av hvorfor det ble slik har Johnson samlet inn uendelige mengder med informasjon, informasjon hun omformer til empiri, som hun sier. Simulatoren er anatomisk korrekt etter etablerte standarder, men hva innebærer egentlig det? Hva er en anatomisk korrekt simulator når den skal inngå i praksisfellesskap med brukere, lokal kunnskap og etablerte rutiner? I forsøkene på å forstå denne prosessen kom hun over begrepet «agential realisme» og har brukt det til å tenke med i analysene av simulatoren og de kunnskapspraksisene den inngår i. Her går forfatterne i dialog med Johnson med fokus på detaljerte eksempler på arbeid med ontologisk utfordrende begreper i empiriske analyser.

Den siste dialogpartneren er Karen Barad. Boka Meeting the universe halfway ble utgitt i 2009 og samtalen med Barad tar utgangspunkt i den. Forfatterne er opptatt av mulige videreutviklinger av ideene fra 2009. Kapittelet byr derfor på utdypinger av og kritiske refleksjoner rundt flere av begrepene fra boka og spesielt begrepet om «agential realism». Gjennom samtalen utdypes hva et engasjement i kvantefysikk kan innebære, også for (feministisk) praksis og feltarbeid. Barad er tydelig på at det for hennes del er det her begrepsutviklingen bør lokaliseres. I samtalen brukes også hennes opplevelse av å skade foten alvorlig mens hun jobber i peruansk Amazonas, som eksempel på hvordan «agential realisme» kan diskuteres og forstås. Eksemplifiseringen innebærer refleksjoner om medisinsk urfolkskunnskap og vestlig medisinsk kunnskap i behandling av skader, den ødelagte ankelen blir eksempel på skadens aktive ontologiske status i sammenfiltringen med ulike kunnskaps- og erfaringspraksiser.

Feministisk teknovitenskap og relasjonell ontologi

Samtalepartnerne er alle involvert i feministiske studier av teknovitenskap, om enn på svært ulike måter. Det er viktig å understreke at ingen av samtalepartnerne forholder seg til «agential realisme» alene. Tvert imot vektlegger de et mylder av begreper og henviser til inspirasjon fra teoretikere som Judith Butler, Gilles Deleuze, Donna Haraway, Jacques Derrida, Bruno Latour og Lucy Suchman for å nevne noen. Som leser lokalisert i STS og det feministiske teknovitenskapsfeltet, er det likevel et savn at den etablerte aktørnettverksteorien (ANT) ikke trekkes mer eksplisitt og kritisk inn i drøftingene i større grad, hverken av samtalepartnerne eller av forfatterne sjøl. Riktignok fokuserer boka som helhet på «agential realisme» som et raust rammeverk for dialoger om forskningspraksiser som bryter med den binære opposisjonen mellom det menneskelige og det ikke-menneskelige slik ANT gjør. Et kunnskapsfelt som ANT i dens mange avskygninger, er et kunnskapsfelt som i ei årrekke har forfektet nødvendigheten av å trekke inn materialitet, aktanter, i analyser innen samfunnsvitenskap og humaniora. Den tradisjonen er fortsatt en spennende samtalepartner for feministisk praksis- og teoriutvikling.

Å lese boka er tidkrevende. Den tilbyr mange uvante begreper, eksempler og teoretiske tråder som kan være spennende å følge opp. Når materialitet skal forstås på en ny måte forutsetter det endrede begreper og teoretiske perspektiver – noe som gjør forenkling vanskelig. Stoffet er komplisert og boka er ikke umiddelbart egnet som innføring i feministisk materialitetsteori eller ny-materialisme. Boka kan heller leses som en intervensjon i noen levende debatter som pågår; et bidrag i søken etter et språk eller arbeidsmåter som italesetter materialitet som prosess. Forfatterne tar utgangspunkt i et, for mange av oss, vanskelig begrep om «agential realisme». Det vil jeg kalle et spenstig fraspark, forfatterne svever langt og lander på en forbilledlig måte i dialogen; de har skrevet boka sammen. Ved å åpne forskningsprosessen og gå tett på i samtale med hverandre og fem andre stemmer om et begrep, speiles også bokas forståelse av vitenskapelig kunnskapsproduksjon som en kollektiv prosess hvor nettopp samtalen om hvordan vi gjør forskning er av avgjørende betydning.

Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0 

DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1891-1781-2021-01-06

Om boken:

Malou Juelskjær , Helle Plauborg , Stine W. Adrian
Dialogues on Agential Realism: Engaging in Worldings through Research Practice
Routledge: Oxon og New York 2021.
ISBN: 978-0-367-17357-9 (hbk)ISBN: 978-0-367-17357-9 (hbk) ISBN: 978-0-367-17359-3 (pbk)ISBN: 978-0-367-17357-9 (hbk) ISBN: 978-0-367-17359-3 (pbk) ISBN: 978-0-429-05633-8 (ebk)

Først ut i 2021 er et åpent nummer. Bidragene spenner fra spørsmål om kjønnsdynamikker i sportsjournalistikken, til ny forskning om kjønnede lønnsforskjeller, og videre til hvordan dataspill som utfordrer kjønnsnormer kan tvinge fram etisk refleksjon om voldens politikker og normaliseringer. Du kan også lese en statusrapport fra Danmark, om debatter rundt «identitetspolitikk», aktivisme og forskningsfrihet.