Sammendrag
Økt kvinnerepresentasjon utgjør den største endringen i Stortingets sosiale sammensetning etter andre verdenskrig. I denne artikkelen undersøkes disse kvinnenes videre vei i det parlamentariske beslutningssystemet: I hvilken grad har de erobret formelle maktposisjoner på Stortinget siden 1960-tallet – i presidentskap, komitelederskap og partiledelse? Mer presist studeres hvordan kvinneandelen har utviklet seg siden 1964 i tre interne maktsfærer på Stortinget: presidentskapet, ledelsen for de ulike fagkomiteene og i partigruppenes lederskap.
Nøkkelord: Kjønnsforskjeller, likestilling, politiske partier, representasjon, Stortinget
Kommentarartikkel
Innledning
Økt kvinnerepresentasjon utgjør den største endringen i Stortingets sosiale sammensetning etter andre verdenskrig. Den første kvinnen på Stortinget – kvinnesaksforkjemperen og læreren Anna Rogstad – møtte som vararepresentant for Frisinnede Venstre i 1911. I 1922 ble første kvinne – arkitekten Karen Platou fra Høyre – valgt inn som ordinær representant. Kvinneandelen på Stortinget økte ikke i nevneverdig grad før etter 1945, og utviklingen skjøt for alvor fart på 1970-tallet. Siden sent 1980-tall har kvinnene utgjort mellom 36 og 40 prosent av stortingsrepresentantene. I denne artikkelen undersøkes disse kvinnenes videre vei i det parlamentariske beslutningssystemet: I hvilken grad har de erobret formelle maktposisjoner på Stortinget siden 1960-tallet – i presidentskap, komitelederskap og partiledelse?
Parlamentariske lederposisjoner og kjønn
Målet om rimelig god kjønnsbalanse blant stortingsrepresentantene begrunnes gjerne med at tilstedeværelse av begge kjønn har betydning for innholdet i politikken som vedtas (se Allern, Karlsen og Narud 2014a). For å vurdere den politiske betydningen av kvinners tilstedeværelse nærmere, bør vi vite noe om deres muligheter til å påvirke de parlamentariske beslutningsprosessene på Stortinget utover retten til å debattere og delta i avstemningene i plenumsalen. Dersom kvinnelige representanter i liten grad får lederverv og ansvar for sentrale politiske områder, blir den politiske betydningen av kvinners tilstedeværelse mer begrenset.1 For å sitere den svensken statsviteren Lena Wängnerud: «Marginella positioner gir endast marginella möjligheter till att påverka den politiske agendan».2
Kjønnsforskjeller i ledende posisjoner – gjerne kalt vertikale kjønnsforskjeller – er framfor alt et mål på hvor tett integrert i parlamentet kvinner er blitt sammenlignet med menn.3 Derfor skal vi først undersøke hvordan kvinneandelen har utviklet seg siden 1964 i tre interne maktsfærer på Stortinget: presidentskapet, ledelsen for de ulike fagkomiteene og i partigruppenes lederskap.
Ottar Hellevik har tidligere vist at kvinnelige stortingsrepresentanter fikk forholdsvis få av lederposisjonene på Stortinget i perioden 1945-1969,4 men som vi skal se, har kvinner siden nådd opp til Stortingets topposisjoner. Hvordan har utviklingen foregått? Forhindret synlige eller usynlige barrierer – et såkalt «glasstak»5 – kvinner lenge fra å nå den parlamentariske toppen? Eller har kvinner erobret maktposisjoner i takt med den generelle økningen i kvinnerepresentasjon? Med lengere fartstid i politikken øker også sjansen for å nå opp i kampen om topposisjonene. Kjønnsbalanse har dessuten utviklet seg til å bli et normativt ideal i mange offentlige sammenhenger (Skjeie og Teigen 2003). For eksempel komponeres offentlige råd og utvalg med kjønnsbalanse så langt det er mulig. I norske regjeringer har det vært minst 40 prosent kvinner siden Gros «kvinneregjering» i 1986. De fleste politiske partier har krav om kjønnsbalanse internt. Spørsmålet er likevel om det måtte et visst antall kvinnelige stortingsrepresentanter til – en kritisk masse – for at kvinner skulle nå opp (Dahlerup 1988). Vi skal også se at menn fortsatt dominerer enkelte poster. Hva kan forklare de gjenværende kjønnsforskjellene?
Videre skal vi sammenligne hva slags politikkfelt kvinnelige og mannlige representanter befatter seg med i de ulike fagkomiteene – såkalte horisontale kjønnsforskjeller. Tidlige studier av komitemedlemskap tyder på klare kjønnsforskjeller.6 Kvinner ble etter hvert særlig godt representert i komiteer med en sosial innretning, mens kvinneandelen har vært mye lavere i for eksempel forsvar-, finans- og utenrikskomiteen. Det har derfor vært hevdet at kvinner i toppolitikken gjerne blir satt til å håndtere «myke» og mindre prestisjefylte felt.7
Men å definere «kvinnelige» og «mannlige» politikkområder og forskjeller i «politisk prestisje» er vanskelig. Ulike partier kan ha forskjellige oppfatninger i tråd med sine politiske «hjertesaker». Hvor sentrale ulike politiske områder er, kan dessuten endre seg over tid. Noen vil også hevde at nettopp ved å prioritere andre saker enn menn, så har kvinner evnet å representere kvinners perspektiv på en bedre måte – ved å sette nye spørsmål på den politiske dagsorden.8 Derfor skal vi nøye oss med å undersøke i hvilken grad det finnes kjønnsforskjeller i komitémedlemskap. Dernest skal vi, så langt det er mulig, finne ut om forskjellene er et resultat av at kvinner og menn selv fortrekker ulike politikkområder, eller om kvinnene holdes utenfor noen komiteer de gjerne skulle deltatt i (Skjeie 1992:133).
Stortingets maktposisjoner etter 1960
Kvinners deltakelse og tilstedeværelse i politikken er et av de mest markante endringene i etablerte demokratier siden 1960. Det har vært en kvinneandel på Stortinget på om lag 40 prosent de siste 30 årene, og blant de etablerte demokratiene befinner det seg i verdenstoppen når det gjelder kvinnerepresentasjon.9 Blant de gamle etablerte demokratiene er det i 2019 bare en høyere andel kvinner i den svenske Riksdagen og den finske Eduskunta. Gjenspeiles denne relativt høye andelen kvinner også på ledelsesnivå i Stortinget?
Figur 1
Andelen kvinner i nasjonale parlamenter i gamle demokratier 2019. Prosent.
Kilde: Electronic data center: Interparliamentary Union: Women in Parliaments http://www.ipu.org
Kvinnelige presidenter, visepresidenter samt parlamentariske ledere og nestledere var ikke-eksisterende i de første tiårene etter krigen. Representanten Claudia Olsen fra Høyre ble første kvinnelige komiteleder – for helsekomiteen – i 1945, fulgt av Arbeiderpartiets Rakel Seweriin som var formann for sosialkomiteen fra 1950 til 1953.10 Dette var de eneste kvinnelige komitelederne før 1960.
Stortingets presidentskap
Stortingets arbeid ledes av et presidentskap som i dag består av én stortingspresident og fem visepresidenter (se Heidar 2014a).11 Presidentskapet velges ved Stortingets konstituering hvert år, av og blant representantene, men det er tradisjon for at de samme blir gjenvalgt i hele stortingsperioden.12Presidenten kommer derfor som regel fra Stortingets største parti eller flertallskonstellasjon, mens det er praksis at resten av presidentskapet fordeles på partiene slik at Stortingets partipolitiske sammensetning noenlunde gjenspeiles i presidentskapet.
Aase Lionæs (Ap) ble visepresident i Lagtinget i 1965 og den første kvinne i Stortingets presidentskap. Fra 1973 til 1977 var Torild Skard (SV) lagtingspresident. I 1993 ble Kirsti Kolle Grøndal første kvinnelige stortingspresident og ledet Stortingets arbeid i to perioder (fram til 2001). Tone Wilhelmsen ble andre kvinnelige president i 2018, etter at Olemic Thomessen gikk av midt i perioden. Figur 2 viser det samlede antall kvinner i presidentskapet over tid.
Figur 2
Totalt antall kvinner (av seks mulige) i Stortingets presidentskap 1961-2019.
**I perioden 1989-1993 var det to kvinner i presidentskapet fra 1989-90, og tre kvinner fra 90-93.
*** I perioden 2009-2013 var det to kvinner i presidentskapet fra 2009-11, en kvinne i presidentskapet fra 2011-13, og igjen to kvinner i de siste seks månedene.
*** I perioden 2017- var det to kvinner i presidentskapet fra 2017-2018, og to kvinner i presidentskapet fra 2018.
*I perioden 1985-1989 var det to kvinner i presidentskapet fra 1985-86, og en kvinne fra 86-89.
Kvinner har uavbrutt vært representert i Stortingets presidentskap siden 1965, men bare to ganger har det vært like mange kvinner som menn (i 1989-1993, og 2013-17). Da ordningen med en president og fem visepresidenter ble innført i 2013 ble det for andre gang kjønnsbalanse i presidentskapet. Denne kjønnsbalansen ble kraftig endret i neste periode: I 2017 var bare var en av seks i presidentskapet kvinne. Dette økte til to i 2018 da Wilhelmsen kom inn som ny president.
Fram til 1980-tallet var kvinneandelen tilnærmet lik og gjerne høyere i presidentskapet enn i Stortinget som helhet, mens fra 1985 har kvinneandelen vanligvis vært lavere – og i noen perioder betydelig lavere – enn i Stortinget for øvrig. Den markerte veksten i rekruttering av kvinnelige stortingsrepresentanter fra 1970-tallet og utover, gjenspeiles ikke helt i valget av president og visepresidenter. Det er kun i tre av de totalt 13 periodene vi studerer at Stortingets øverste politiske leder har vært en kvinne. Kvinner har med andre ord opplevd «gjennombrudd» i alle deler av presidentskapet, men ikke tilnærmet kjønnsbalanse.
Stortingets fagkomiteer
Stortinget er per i dag organisert i 12 faste komiteer som forbereder Stortingets vedtak på ulike politikkområder (se også Rasch 2014). Komiteene har en sentral plass i de politiske beslutningsprosessene, og de er særlig viktige i perioder med mindretallsregjeringer. Komiteledere og nestledere er nøkkelposisjoner på Stortinget. Ifølge Stortingets forretningsorden skal alle partigrupper ha et medlem i kontroll- og konstitusjonskomiteen. For øvrig heter det at partigruppene bør være proporsjonalt representert i komiteene så langt som mulig.13Komitelederskapet fordeles mellom partiene etter størrelse. Hver komité har leder og første og andre nestleder. Det er brede sonderinger som ligger til grunn for fordelingen av lederposisjonene.14 Fram til vårsesjonen 1985 hadde vervet betegnelsen «formann» og «nestformann», mens vervet har hatt betegnelsen «leder» og «nestleder» fra høstsesjonen 1985.15
Det skulle gå 16 år fra Rakel Seweriin ledet sosialkomiteen før en ny kvinnelige komiteleder ble valgt: Berte Rognerud (Høyre) som leder av protokollkomiteen i 1969. I figur 3 viser vi at andelen kvinnelige komiteledere var lavere enn 20 prosent helt fram til 1981. Likevel var kvinneandelen høyere i komiteledelsene enn på Stortinget generelt. Deretter fulgte utviklingen veksten i kvinnelige stortingsrepresentanter. Det foreløpige toppunktet ble oppnådd så tidlig som 1985 og gjentatt i 2001, 2013 og 2017. Alle ganger var 42 prosent av komiteene ledet av en kvinne. Andelen sank i 2005 og ble deretter enda lavere i 2009. Da var det bare 3 av 12 faste komiteer som hadde kvinnelig leder: familie og kultur, kirke, utdanning og forskningskomiteen og utenriks- og forsvarskomiteen. Dette var det laveste antall kvinnelige komiteledere på to tiår, og mye lavere enn andel kvinner på Stortinget skulle tilsi. Andelen kvinnelige nestledere har imidlertid aldri vært så høy før som i perioden 2009-13 (50 prosent). Andelen ledere tok seg også, som nevnt, opp igjen i 2013 og 2017.
Figur 3
Andel faste komiteer på Storting med kvinnelig leder og kvinnelig nestleder 1961-2017. Prosent.1
1 Komitefordeling etter valg. Oversikten inkluderer ikke eventuelle endringer i løpet av perioden (som innledes av det aktuelle år).
Parlamentariske ledere
De parlamentariske lederne – lederne av partigruppene på Stortinget – er helt sentrale i Stortingets arbeid og ikke minst i forholdet mellom storting og regjering, og posisjon og opposisjon (se Heidar 2014b).
Lenge var samtlige parlamentariske ledere menn. Den første kvinnen som ledet en partigruppe var Hanna Kvanmo, fra Sosialistisk Venstreparti, i 1977. I 1981 ble Gro Harlem Brundtland parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet. Siden skulle antallet holde seg på et stabilt lavt nivå lenge: 1-2 kvinnelige ledere av totalt 6-8 partier var normen gjennom 1980- og 1990-tallet (figur 4), men på 2000-tallet endret situasjonen seg, og vi fikk kjønnsbalanse. Fra 2005 var fire av sju ledere kvinner, og andelen parlamentariske ledere har dermed overgått den generelle kvinneandelen på Stortinget. Med andre ord er kvinnenes posisjon sterkere i ledelsen av partienes parlamentsgrupper enn i det formelle hierarkiet i nasjonalforsamlingen. Særlig sterkt har kvinnene stått i SV: Det skulle gå 28 år etter valget av Kvanmo før SV igjen fikk en mann som parlamentarisk leder. Inge Ryan tok over for Kristin Halvorsen i 2005 da hun gikk inn i regjeringen og ble første kvinnelige finansminister. Fra 2013 har menn igjen vært i flertall som parlamentariske ledere. Dette henger blant annet sammen med at de kvinnelige partilederne i Høyre og FrP, og senere Venstre, gikk inn i regjering.
Figur 4
Antall kvinnelige og mannlig parlamentariske ledere på Stortinget 1961-2017. 1
1 Det totale antallet varierer med antall partier med representasjon på Stortinget.
Kjønnsforskjeller i komitémedlemskap?
Hvordan står det til med den horisontale arbeidsfordelingen: Befatter kvinner seg med andre politiske saksfelt enn menn? På Stortinget handler dette om hvilken fagkomité man er en del av. Som nevnt innledningsvis er det vanskelig å definere typisk «kvinnelige» og «mannlige» politikkområder og forskjeller i politikkområders «prestisje». Spørsmålet vi skal undersøke først, er om det finnes noen systematiske kjønnsforskjeller i komitemedlemskap. Fra en tidligere nordisk studie vet vi at det finnes slike forskjeller i det danske Folketinget og den finske Eduskunta, mens den svenske Riksdagen har hatt et kjønnsbalansert komitesystem fra 2006.16
I 1969, da det bare var ni prosent kvinner på Stortinget, var det mange komiteer uten kvinnerepresentasjon overhodet (figur 5). Det satt tre kvinner i protokollkomiteen og to kvinner i administrasjonskomiteen – her var kvinneandelen på henholdsvis 33 og 20 prosent. I de andre komiteene med kvinnerepresentasjon, satt det én kvinne. I 1973 ble flere kvinner valgt inn på Stortinget (16 prosent), men uten at antallet komiteer med kvinnerepresentasjon økte av den grunn – fortsatt var det et klart kjønnsmønster i sammensetningen. Det ble plass til fire kvinner i både justiskomiteen og administrasjonskomiteen – og kvinneandelen nådde her 40 prosent.17 Ellers var kvinner representert med nesten 30 prosent i sosialkomiteen og drøye 20 i kirke- og undervisningskomiteen. I den største og mektige finanskomiteen (med 16 medlemmer) satt det ingen kvinner.
Figur 5
Prosentandel kvinner i Stortingets faste fagkomiteer 1969-73 og 1973-77.1
1 Komitefordeling etter valg. Oversikten inkluderer ikke eventuelle endringer i komitesammensetning i løpet av perioden (som innledes av det aktuelle år). Protokollkomiteen ble lagt ned i 1972.
Figur 6 viser at kjønnsforskjeller i komitemedlemskap har vedvart selv om den generelle tilstedeværelsen av kvinner i komiteene har økt. På den ene siden har kontroll- og konstitusjonskomiteen, og finanskomiteen, lav kvinneandel: under 30 prosent begge perioder. I finanskomiteen er bare 1 av fire kvinner i begge perioder. Kirke, utdanning og forskningskomiteen, arbeids- og sosialkomiteen, helse- og omsorgskomiteen og familie- og kulturkomiteen på den annen side har en høy kvinneandel. Kvinneandelen i Helse- og omsorg var på 56 prosent begge perioder.
Figur 6
Andel kvinner i Stortingets faste fagkomiteer 2013-17 og 2017-21.1
1Komitefordeling etter valg. Oversikten inkluderer ikke eventuelle endringer i komitesammensetning i løpet av perioden (som innledes av det aktuelle år).
Det er imidlertid også ganske mye variasjon mellom de to stortingsperiodene. I justiskomiteen økte andelen kvinner fra 42 til hele 62 prosent. Derfor skal vi også se på utviklingen sammenhengende over tid – det vil si for alle stortingsperioder – når det gjelder de komiteene som skiller seg tydelig ut med hensyn til kjønnsforskjeller for de fire stortingene vi til nå har studert (tabell 1).
At det eksisterer vedvarende store kjønnsforskjeller i komitemedlemskap, bekreftes. Justis, sosial, og kirke og undervisning var komiteer som tidlig fikk høy kvinneandel – og det før kvinneandelen på Stortinget generelt ble spesielt høy. Allerede i 1977 var rundt halvparten av medlemmene i disse komiteene kvinner, og selv om det var noe variasjon, er andelen kvinner på et relativt høyt nivå i hele resten av perioden. Ingen av disse komiteene har imidlertid vært sterkt dominert av kvinner (dvs. hatt over 70 prosent kvinnelige medlemmer). Forsvars- og finanskomiteen har derimot vært «mannsbastioner». I finanskomiteen har andelen menn vært over 70 prosent i alle perioder bortsett fra to, da var den på 65 prosent. I forsvarskomiteen var andelen menn alltid vært over 70 prosent, før den ble slått sammen med Utenrikskomiteen i 2009. Utenrikskomiteen har også vært kjennetegnet av noe lavere kvinneandel, men i 2005 var det kjønnsbalanse – 50/50 – i komiteen.
Har kvinner og menn ulike preferanser?
Hva kan forklare kjønnsforskjellene på tvers av politikkområder? Er det vedvarende høye antallet kvinner i noen komiteer og lave i andre et uttrykk for at mange kvinner og menn systematisk foretrekker ulike politiske felt, eller er det et resultat at kvinner holdes utenfor enkelte komiteer?
Fordelingen av komitemedlemskap er gjerne en komplisert affære. Formelt fordeles plassene i komiteene først mellom partiene, og deretter skal komiteplassene distribueres mellom partigruppenes representanter. Representantene fremmer sine ønsker, og ulike hensyn skal tas og balanseres.18I sin erindringsbok om tiden på Stortinget på 1970-tallet, beskriver Torild Skard hvordan SV-representantenes ønsker i stor grad overlappet.19 Alle ville unngå forsvarskomiteen av ideologiske grunner, og Skard oppgir at hun først ble først forsøkt presset til å sitte i den, men endte i justiskomiteen som var lite ettertraktet både i SV og i andre partier.20 Hennes generelle inntrykk – som fant støtte i den første norske Maktutredningens undersøkelse av representantenes komitépreferanser – var at kvinner på 1970-tallet enten fikk plass i såkalte «kvinnekomiteer» (med sosial orientering) i tråd med eget ønske, eller mer motvillig måtte møte i de såkalte «lavstatuskomiteene» (den gang administrasjon og justis).21 Selv opplevde Skard å stå ovenfor et vanskelig strategisk valg mellom to alternativ: å jobbe i komiteer der politikken berørte mange kvinners liv – men hvor det allerede var flere kvinner – eller å arbeide for kvinnesak i komiteer som fortsatt var dominert av menn. I slike komiteer fryktet hun at «kvinneperspektivet» kunne forsvinne helt.22
Komiteene nyter ulik popularitet blant representantene også i dag (se også Rasch 2014). Både i 1995 og 2012 var følgende komiteer de mest ettertraktede målt etter representantenes tre høyeste ønsker: utenriks/forsvar, næring, finans, transport/kommunikasjon (samferdsel) og energi/miljø. Utenriks har ligget på topp sammen med finans siden 1960-tallet, men sistnevnte komite ser ut til å ha blitt noe mindre populær over tid, mens justis muligens er inne i «en oppadstigende trend». Med andre ord finner vi flere av de komiteene hvor kvinneandelen fortsatt er lav, blant de mest attraktive komiteene i representantenes øyne flere tiår etter den første Maktutredningen. Spørsmålet er: Skyldes dette at menn har lettere tilgang på «attraktive» komitémedlemskap enn kvinner – eller er kvinner og menn interessert i ulike saker og tema? Blir både kvinner og menn tildelt de fagkomiteene de helst vil sitte i?
Figur 7
Prosentandel stortingsrepresentanter som helst ville sitte i de ulike komiteene (førstevalg) etter kjønn 2012. 1
1 Figuren er ordnet på den måten at komiteer som kvinner foretrekker i større grad enn menn er øverst og komiteer som menn foretrekker i større grad enn kvinner er nederst.
Kilde: Stortingsrepresentantundersøkelsen 2012.
Hege Skjeie viste i en studie fra 1989 at kvinner og menn da hadde relativt like preferanser, men at kvinner ikke ble systematisk utelukket fra «attraktive komiteer»: Kvinner var også representert i komiteer som nevnes av begge kjønn som populære (Skjeie 1992:132). Figur 7 viser at kvinnenes ønsker i dag sprer seg over alle komiteene, men nesten 40 prosent ville helst sitte i to av komiteene med høy kvinneandel: kirke-, utdanning- og forskningskomiteen eller helse- og omsorgskomiteen. Få menn (kun 8 prosent) ville helst sitte i de samme komiteene. De mest populære komiteene blant menn er to av de som er dominert av menn: finanskomiteen og næringskomiteen. 35 prosent av mennene vil helst sitte i én av disse komiteene, mot kun 9 prosent av kvinnene. Med andre ord kan det synes som at forskjellene mellom kvinner og menns komiteønsker har økt over tid, og at kvinners tilstedeværelse i politikken over tid har endret etablerte statushierarkier (jf. Skjeie 1992:133). Vi skal imidlertid være varsomme med å foreta en direkte sammenligning ettersom avviket mellom våre funn og tidligere studier kan være av metodologisk art: Mens vi analyserer representantenes førstevalg, tok Skard (Maktutredningen) og Skjeie også hensyn til ønske nummer to og tre.23
Flere spørreundersøkelser fra 1995-2012 indikerer «at representantenes ønsker er varierte og realistiske; et stort flertall ender opp med en plassering i tråd med ønskene som uttrykkes» (se Rasch 2014). I 2012 svarte nesten sju av ti at de fikk den komiteen de først og fremst ønsket seg, og det var små forskjeller mellom kvinner og menn. Kvinner var faktisk litt mer fornøyde, bare 26 prosent svarte at de ikke fikk den komiteen de ville ha, mens dette gjaldt for 32 prosent av mennene.
Figur 8
Prosentandel stortingsrepresentanter som sier de fikk den komiteen de helst ville (førstevalg) i de ulike komiteene 2012. 1
Kilde: Stortingsrepresentantundersøkelsen 2012.
Alle kvinnene som endte i de kvinnedominerte komiteene nevnt ovenfor, hadde fått tildelt den komiteen de helst vil sitte i (figur 8). Kvinner i mannsdominerte komiteer derimot, som næringskomiteen og transport og kommunikasjon, hadde i minst grad fått den komiteen de ønsket seg. Flere kvinner er altså plassert i tradisjonelt mannsdominerte og allment «attraktive» komiteer enn de som har ønsket seg dit selv. Dessuten bør det nevnes at også alle mennene i kirke-, utdanning- og forskningskomiteen og helse- og omsorgskomiteen hadde disse komiteene som førstevalg, og det var ikke alle mennene i finanskomiteen, næringskomiteen, transport og kommunikasjonskomiteen som hadde fått sitt fremste ønske oppfylt.
Selv om vi ikke kan sammenligne direkte med tidligere studier, synes spørreundersøkelsen fra 2012 å støtte opp under Skjeies konklusjon om at kvinner ikke (lenger) blir systematisk utelukket fra de mest attraktive komiteene på Stortinget, men dette betyr ikke at tradisjonelt populære komiteer i dag har like mange kvinnelige som mannlige medlemmer. Ifølge våre data handler det om at kvinner i mindre grad ønsker seg dit enn menn – som fortsatt er i flertall på Stortinget og sterkest påvirker listen over de mest attraktive komiteene.
Brutte barrierer og varig ulikhet
Det generelle svaret på vårt hovedspørsmål er at kvinner har erobret en rekke maktposisjoner på Stortinget siden 1964 og er i dag godt integrert det parlamentariske beslutningssystemet. De befinner seg ikke lenger i marginale posisjoner med marginale muligheter til å påvirke den politiske agendaen, for å si det med Lena Wängneruds ord. Foregangskvinner i parlamentariske lederverv – som Claudia Olsen, Rakel Seweriin, Torild Skard, Hanna Kvanmo og Kirsti Kolle Grøndahl – evnet å bryte barrierer, og andre har siden fulgt etter. Det er også en tydelig forskjell i kvinneandel i topposisjoner før og etter at kvinnene ble mer enn en liten minoritet på Stortinget, men uten at vi kan identifisere noen klar «kritisk terskel» av kvinnerepresentasjon. I mange tilfeller synes andelene kvinnelige ledere etter hvert å øke nokså jevnt og trutt, i takt med veksten i den generelle andelen kvinner på Stortinget, og kanskje dels som følge av reduserte forskjeller mellom kvinner og menns utdanningsnivå og yrkeserfaring (se Allern, Karlsen og Narud 2014b)?24
Samtidig er det et faktum at menn fortsatt dominerer ledelsen i to av de tre parlamentariske sfærene vi har undersøkt. Kvinner har opplevd et «gjennombrudd» i alle deler av presidentskapet i løpet av perioden, men ikke oppnådd noe tilnærmet kjønnsbalanse eller representasjon på nivå med kvinnerepresentasjonen på Stortinget. Det er vanskelig å si hva gapet skyldes. At presidentskapet vanligvis velges blant Stortingets aller mest erfarne representanter, basert på partistørrelse, kan forklare kortvarige forskjeller, men neppe den vedvarende mannsdominansen. Hvorvidt det eksisterer kjønnsforskjeller i representantenes ønsker om å sitte i presidentskapet, vet vi ikke noe om. For andre gang i historien bestod presidentskapet av tre menn og tre kvinner etter stortingsvalget 2013 – men etter stortingsvalget i 2017 var det igjen bare en kvinne, fra 2018 fikk Stortinget også sin andre kvinnelige president.
Komitelederskap er jevnere, men heller ikke likt fordelt mellom kjønnene. Den markerte veksten i kvinnelige stortingsrepresentanter fra 1970-tallet og utover gjenspeiles i noen grad. Selv om komitélederposisjoner i første omgang balanseres mellom partier, slik som i tilfellet av presidentposisjoner, har de største partiene mer enn ett verv å utpeke til, det vil si å fordele. Dette har trolig gjort barrieren noe lavere her. Likevel har andelen kvinnelige komiteledere vært mindre enn kvinnerepresentasjonen på Stortinget skulle tilsi siden 1989, med unntak av perioden 2001-05, og de to siste. I perioden 2009-13 var det kjønnsbalanse blant komiténestlederne, men bare tre av 12 komiteer ble ledet av en kvinne. Hva disse variasjonene i kjønnsforskjeller skyldes, er ikke godt å si uten nærmere undersøkelser.
Kvinnelige parlamentariske ledere var ikke-eksisterende fram til 1977. Fra 2005 til 2013 var imidlertid et flertall av partienes parlamentariske ledere kvinner. Med andre ord har kvinner erobret det parlamentariske partihierarkiet i større grad enn de har erobret lederposisjoner i Stortinget som helhet. Denne utviklingen må sees i sammenheng med veksten i antall kvinnelige partiledere utenfor Stortinget. Det har vært en klar økning i antall kvinnelige partiorganisasjonsledere, og partilederen blir gjerne også parlamentarisk leder i Norge.25 For eksempel hadde Gro Harlem Brundtland i 1981 blitt valgt til partileder i Arbeiderpartiet tidligere samme år.26 Veksten i kvinnelig partiledere kan i sin tur indirekte knyttes til at flere kvinner (gjennom formelle kvoteringsregler eller normer om kjønnsbalanse) har fått verv på ulike partiorganisasjonsnivåer og således mer relevant erfaringsbakgrunn.27
Sist, men ikke minst, har vi vist at det fortsatt eksisterer horisontale kjønnsforskjeller: Selv om økningen i antallet kvinnelige stortingsrepresentanter har ført til at det finnes kvinner i alle slags komiteer, er kvinner og menn fortsatt ujevnt fordelt mellom dem. Justis-, sosial-, og kirke- og -undervisning var komiteer som tidlig fikk en høy kvinneandel og hvor kvinner etterhvert var overrepresentert. Særlig finans- og til dels næringskomiteen har vært og forblitt dominert av menn, men kan vi tolke dette dithen at kvinner blir «henvist» til mindre viktige «lavstatuskomiteer», eller er det et utrykk for at kvinner og menn foretrekker ulike politikkområder?
På den ene siden har kvinnene ikke fullt ut inntatt den populære og allment politisk viktige finanskomiteen, og kvinner har vært godt representert i justiskomiteen, en tradisjonelt mindre ønsket komite. I tillegg har kvinnenes komitedeltakelse hele perioden hatt en klar sosial profil – i det som tradisjonelt har blitt kalt «kvinnekomiteer». Disse komiteene er dessuten ikke blant dem flest representanter ønsker seg til. Medlemskap i de mest attraktive komiteene assosieres med avslutningen på lange politiske karrierer (se Rasch 2014). En mulig forklaring på underrepresentasjon av kvinner her, kan derfor være at kvinner sitter kortere enn menn på Stortinget. Vårt materiale viser imidlertid at det er liten forskjell mellom kvinnelige og mannlige stortingsrepresentanter når det gjelder antall perioder de er innvalgt.28 Forskjellen (i favør av menns fartstid) har dessuten også blitt mindre over tid. Analysene av surveymaterialet fra 2012 har dessuten avdekket at kvinner hadde fått den komiteen de helst ønsket seg i enda større grad enn menn. Få kvinner vil sitte i de mest «populære» komiteene (næring og finans), og de som ønsket seg dit, hadde gode muligheter til å få ønsket sitt oppfylt. Nå kan det, i teorien, være slik at kvinner i større grad enn menn tilpasser sine ønsker til «konkurransesituasjonen» (i lys av tidligere kvinners erfaringer), men våre data tyder på at mange av de kvinnelige representantene villejobbe med utdanning og forskning og helse- og omsorgsspørsmål.
Med andre ord: Kvinner ser ikke ut til å bli forfordelt ved fordeling av komitemedlemskap i de senere år. At noen typiske «kvinnekomiteer» ansees som mindre attraktive generelt, er dels en refleksjon av at menn fortsatt er i klart flertall på Stortinget og har andre preferanser. Spørsmålet om hva de antydede endringene i komitéønsker over tid skyldes, må vi overlate til videre studier å besvare, men la oss foreslå noen mulige svar: I tråd med dilemmaet Torild Skard i sin tid beskrev, har kanskje en del kvinner valgt å prioritere felt som angår mange kvinner spesielt, framfor å få innpass på mer mannsdominerte felt. Som nevnt kan kvinner ved å prioritere andre saksområder enn menn kanskje evne å representere kvinner bedre.29 Det er vanskelig å rangere saksfelt etter politisk viktighet på en nøytral måte, og med veksten i antall kvinnelige representanter har trolig det tradisjonelle «statushierarkiet» blitt utfordret. Muligens har også kvinner opplevd at «typiske kvinnefelt» har blitt mer politisk interessante – generelt sett – over tid. Det er i alle fall få som i dag vil tenke på velferdspolitikk generelt og helse- og sosialpolitikk som mer «perifere» og lite «tunge» politiske felt.
Uansett kan vi slutte at dagens kjønnsmønster i komitéstrukturen delvis er et resultat av tendensen til at kvinner og menn har på Stortinget har ulike preferanser, at kvinner prioriterer saker de synes er særlig viktige, og at normen er at stortingsrepresentanter bør plasseres i komiteer som jobber med spørsmålene de er sterkest interessert i. Komitesammensetningen er dessuten et resultat av et komplisert puslespill på partinivå. Den måten fordelingsprosessen er organisert på gjør det også vanskelig å oppnå kjønnsbalanse. Sammensetningen av en komite avgjøres av ulike partigrupper som ikke har mulighet til å ta hensyn til om de andre gruppene sender en kvinne eller mann.
Analysene bekrefter en hovedkonklusjon i tidligere forskning (f.eks. Allern, Karlsen og Narud 2014b): Selv om endringer i kvinnerepresentasjon ikke har store konsekvenser for holdningsstrukturen i Stortinget, har kvinnenes inntog likevel substansiell politisk betydning i form av hvilke politiske felt representantene prioriterer.
Så, mer enn 100 år etter innføring av kvinnelig stemmerett er norske kvinner ikke bare blitt representert i parlamentet, men kvinnelige representanter har også inntatt mange sentrale maktposisjoner på Stortinget. Likevel, det eksisterer fremdeles både vertikale og horisontale kjønnsforskjeller på den parlamentariske arenaen i Norge.
Hovedinnholdet i artikkelen er opprinnelig trykt i Stortingets historie 1964–2014, redigert av Hanne Marthe Narud, Knut Heidar og Tore Grønlie, og utgitt på Fagbokforlaget i 2014. Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra forfatterne og forlaget. Vi ønsker å takke Mari Teigen for nyttige kommentarer og Eirik Ågotnes Hildal for god forskningsassistanse i det forberedende arbeidet, samt Hannah Løke Kjos for god hjelp med å oppdatere tallmaterialet.
Litteratur
Aasland, Tertit 1964. «Kvinner i Stortinget». I: Alf Kaartvedt, Rolf Danielsen, Tim Greve m.fl. (red.): Stortinget gjennom 150 år. Oslo: Universitetsforlaget.
Allern, Elin Haugsgjerd og Rune Karlsen 2014. «Unanimous, by Acclamation? Party Leader Selection in Norway». I: Jean-Benoit Pilet & William Cross (red.): The Selection of Party Leaders in Parliamentary Systems. London: Routledge.
Allern, Elin Haugsgjerd, Rune Karlsen og Hanne Marthe Narud 2014a. «Stortingets sosiale sammensetning». I: Hanne Marthe Narud, Knut Heidar og Tore Grønlie (red.): Stortingets historie 1964-2014. Bergen: Fagbokforlaget.
Allern, Elin Haugsgjerd, Rune Karlsen og Hanne Marthe Narud 2014b. «En representativ forsamling?». I: Hanne Marthe Narud, Knut Heidar og Tore Grønlie (red.): Stortingets historie 1964-2014. Bergen: Fagbokforlaget.
Birkelund, Gunn Elisabeth og Trond Petersen 2005. «Det norske likestillingsparadokset. Kjønn og arbeid i velferdssamfunnet». I: Frønes, Ivar og Kjølsrød, Lise (red.): Det norske samfunn (5.utg.). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Dahlerup, Drude 1988. «From a Small to a Large Minority: Women in Scandinavian Politics», Scandinavian Political Studies 11 (4):275-97. DOI: https://doi.org/10.1111/j.1467-9477.1988.tb00372.x
Diaz, Mercedes Mateo 2005. Representing Women? Female Legislators in West European Parliaments. Colchester: ECPR Press.
Duverger, Maurice 1955. The political role of women. Paris: United Nations Economic and Social Council.
Heidar, Knut 2014a. «Institusjon og arbeidsplass». I: Hanne Marthe Narud, Knut Heidar og Tore Grønlie (red.): Stortingets historie 1964-2014. Bergen: Fagbokforlaget.
Heidar, Knut 2014b. «Partigruppene: Samordnings og maktarena». I: Hanne Marthe Narud, Knut Heidar og Tore Grønlie (red.): Stortingets historie 1964-2014. Bergen: Fagbokforlaget.
Hellevik, Ottar 1969. Stortinget – en sosial elite? En undersøkelse av sammenhengen mellom sosial bakgrunn og politisk karriere. Oslo: Pax forlag.
Hernes, Helga Marie 1982. Staten – kvinner ingen adgang ? Oslo: Universitetsforlaget.
Langvasbråten, Trude 2009. «Kjønn og makt i norsk politikk». I: Kirsti Niskanen och Anita Nyberg (red.): Kön och makt i Norden. København: Nordisk Ministerråd.
Niskanen, Kirsti og Anita Nyberg (red.) 2009. Kön og makt i Norden. Köbenhavn: Nordisk ministerråd.
Rasch, Bjørn Erik 2014. «Fagkomiteene – politiske verksteder?». I: Hanne Marthe Narud, Knut Heidar og Tore Grønlie (red.): Stortingets historie 1964-2014. Bergen: Fagbokforlaget.
Rokkan, Stein 1987. Stat, nasjon, klasse. Oslo: Universitetsforlaget.
Raaum, Nina C. 1999. «Kvinner i offisiell politikk: historiske utviklingslinjer». I: Christina Bergquist mfl. (red.): Likestilte demokratier? Kjønn og politikk i Norden. Oslo: Universitetsforlaget.
Skard, Torild 1980. Utvalgt til Stortinget: En studie i kvinners frammarsj og menns makt. Oslo: Gyldendal.
Skard, Torild 1981. Hverdag på Løvebakken – personlige erfaringer. Oslo: Gyldendal.
Skard, Torild og Elina Haavio-Mannila 1984. «Equality between the Sexes: Myth or Reality in Norden?», Daedalus 113 (1):141-167.
Skjeie, Hege 1992. Den politiske betydningen av kjønn. En studie av norsk topp-politikk. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.
Skjeie, Hege og Mari Teigen 2003. Menn imellom. Oslo: Gyldendal.
Wängnerud, Lena 1998. Politikens andra sida. Om kvinnorepresentation i Sveriges riksdag. Göteborg: Göteborg studies in politics.
| 1 | «Marginaliseringsperspektivet» viser til at uansett tilstedeværelse vil kvinner i politikken mangle innflytelsesmuligheter nettopp fordi de ikke når opp til viktige posisjoner. Se diskusjonen i Skjeie (1992:129-30). |
| 2 | Wängnerud (1998:41). |
| 3 | Ifølge statsviteren Stein Rokkan (1987) må grupper som mobiliserer politisk passere fire institusjonelle terskler før de er fullt ut integrert i det politiske system: legitimering av opposisjon, inkorporering i det politiske system (gjennom stemmerett), representasjon(i parlament) og inklusjon i den utøvende makt(se også Raaum 1999). Spørsmålet er imidlertid hva som skjedde videre på Stortinget etter at kvinnene for alvor hadde passert representasjonsterskelen. |
| 4 | Hellevik (1969:119). Han antok at lavere utdanningsnivå og yrkesstilling kunne være en årsak. |
| 5 | «Glasstak» er en vanlig metafor for usynlig barrierer som kan forklare underrepresentasjon av kvinner i topposisjoner, se for eksempel Birkelund og Petersen (2005). |
| 6 | Se f.eks. Aasland (1964); Skard (1980); Skjeie (1992); Langvasbråten (2009); NOU 2013:15 Politikk for likestilling. Også Duverger (1955:95) viste med empiri fra Frankrike og Tyskland at kvinnelige representanter befattet seg med klart avgrensede politikkområder som helsepolitikk, og barne- og familiepolitikk. |
| 7 | Se f.eks. Skard (1980:135-39); Skard og Haavio-Mannila (1984); Skjeie (1992). |
| 8 | Hernes (1982). |
| 9 | Se Diaz (2005) for en komparativ analyse av kvinnerepresentasjon i Vest-Europa. |
| 10 | Tanja Wahl «Kvinner på Stortinget» http://www.stortinget.no/Global/pdf/Stortingsarkivet/Kvinner%20pa%20Stortinget/Pages%20from%20Perspektiv11_01_side%2012-17.pdf (Lastet ned 07.01.2014). Tittelen formann ble brukt fram til 1985. |
| 11 | Det har alltid vært seks posisjoner i presidentskapet, men tidligere besto det av én president og visepresident for hvert av de to kamrene (Odelstinget og Lagtinget) i tillegg til én president og visepresident for Stortinget som helhet. Noen av de viktigste oppgavene til presidentskapet er å påse at konstitusjonelle regler overholdes, å planlegge og styre arbeidet i Stortinget, og å representere Stortinget i offisielle sammenhenger (se Heidar 2014a, for detaljer). |
| 12 | Valget skjer til de ulike posisjonene enkeltvis som flertallsvalg. Ved valg av presidenter og sekretærer kreves vanlig flertall, dvs. over halvparten av de avgitte stemmene. Oppnår ingen av kandidatene slikt flertall ved første valg eller ved fritt omvalg, foretas bundet omvalg mellom de to kandidatene som har fått størst stemmetall (Stortingets forretningsorden, § 6). |
| 13 | Partigrupper som ikke har fått medlem i alle komiteer etter denne fordelingen, kan kreve at gruppens medlem i kontroll- og konstitusjonskomiteen også oppnevnes som medlem av en av de andre fagkomiteene (se Rasch 2014 for kilde og detaljer). |
| 14 | Forretningsordenen (§ 16) foreskriver at komiteene selv velger ledere når de trer sammen for første gang, men dette beskrives av Rasch (2014) som «en ren formalitet (og muligens en sikkerhetsventil for helt spesielle tilfeller der den som et parti vil ha som leder i en komite de er tildelt, er uakseptabel for komiteen det gjelder)». |
| 15 | Tanja Wahl, Kvinner i Stortinget, http://www.stortinget.no/Global/pdf/Stortingsarkivet/Kvinner%20pa%20Stortinget/Pages%20from%20Perspektiv11_01_side%2012-17.pdf (Lastet ned 07.01.2014). Tittelen formann ble brukt fram til 1985. |
| 16 | Niskanen og Nyberg (2009). |
| 17 | Ifølge blant annet Torild Skard – den første kvinnelige lagtingspresidenten – var dette de to komiteene på Stortinget med minst prestisje (Skard 1981:27). |
| 18 | Se f.eks. Hellevik (1969) og Skard (1980). |
| 19 | Skard (1981). Skard var vararepresentant for SV fra 1965-69 og innvalgt representant fra 1973-77. |
| 20 | Skard (1981:45). |
| 21 | Skard (1981:28). Med basis i den første Maktutredningens spørreundersøkelse blant stortingsrepresentantene våren 1977, viser Skard (1980:137-39) blant annet at kvinner og menns komitéønsker ikke skilte seg fra hverandre generelt sett, og kvinner fikk i noe mindre grad sine komitéønsker oppfylt enn menn. Kvinner som ikke satt i komiteer med sosial orientering, tenderte til å sitte i mindre ettertraktede komiteer, om enn ikke i komiteer de helst ville unngå. |
| 22 | Argumentet er i tråd med Helga Hernes’ perspektiv at kvinner virket og representerte kvinner på områder som var viktige for kvinner (se Hernes 1982). |
| 23 | Skjeie (1992:132), Skard (1980:137-39). |
| 24 | Se note 5. |
| 25 | Det eksisterer flere og viktige unntak fra denne regelen i løpet av perioden vi studerer, se Allern og Karlsen (2014) for en oversikt over utviklingen av norsk partilederskap siden 1960-tallet. |
| 26 | Hun hadde dessuten vært statsminister i syv måneder før hun kom tilbake til Stortinget etter valgnederlag. |
| 27 | Allern og Karlsen (2014). |
| 28 | Kvinnelige stortingsrepresentanter som var innvalgt i perioden 1997-2001, satt i gjennomsnitt 3,3 perioder, mens deres mannlige kolleger satt 3,4. |
| 29 | Hernes (1982). |
Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0
DOI: 10.18261/issn.1891-1781-2019-03-07
