Filmserie: Trenger vi fortsatt kvinnehistorie?

Kvinnehistorie: Kildens årskonferanse 2024 

Kvinnehistorie som fagfelt har gjennomgått en stor utvikling siden 1970-tallet, fra politisk aktivisme til akademiske diskusjoner om kjønnshistorie. Samtidig ser vi i dag en voksende, populær interesse for kvinners historie utenfor akademia.

Spørsmålet er: Trenger vi fortsatt kvinnehistorie?

Kilden kjønnsforskning.no inviterte under årskonferansen 2024 til refleksjon og diskusjon om kvinnehistoriens utvikling, betydning og politiske potensial i vår tid. Forskere holdt korte foredrag med smakebiter fra kvinnehistoriens mangfoldige univers, fra det gamle Egypt og jernalderens menneskeofringer, til rettshistorien rundt ugifte mødre og 1970-tallets feministiske opprør.

• Hvilken plass har kvinnehistorie i historieundervisningen?
• Er det mest for underholdningens skyld, eller har det fortsatt politisk sprengkraft? 

Nå kan du se filmserien «Trenger vi fortsatt kvinnehistorie? Kildens årskonferanse 2024» på Kildens YouTube-kanal.

Marianne Moen: Kvinnehistorie og menneskeoffer i jernalderen

Hva kan menneskeofring fortelle oss om samfunn, forskning og kunnskapsproduksjon? I dette foredraget illustrerer Moen hvordan det kan ha seg at bestemte forståelser, ikke bare om kjønn, men også om hvem som er de rette ofrene, står sentralt i forskningslitteraturen. Disse forståelsene bygger imidlertid på kolonialistinske fortellinger fra utsiden, på selektiv lesning og ikke minst hvem nåtiden tenker passer som offer, mye mer enn hva som nødvendigvis var realiteten. Ifølge Moen er de arkeologiske kildene langt mer vage, og reiser spørsmål som det i stor grad er opp til oss å svare på.

Tone Hellesund: Seksualitet i den lesbiske kvinnebevegelsen

Seksuell frigjøring lå i tiden, men sexkrigene i USA nådde bare i liten grad Norge. I dette foredraget hører vi hvordan kvinnelig seksualitet, i kontrast til mannlig seksualitet, var nedtonet til praktisk og hygienisk håndtering, fjernet fra homoseksualitet og andre slike uhumskheter. Hellesund beskriver likevel en diskursiv bevegelse, mot lengsel, nærhet og intimitet. Lavendelexpressen og de andre radikalfeministiske tidsskriftene fra 1970-tallet var, ifølge henne, gjennomsyret av troen på at under den destruktive feminiteten, produsert av patriarkatet, eksisterte det en autentisk femininitet, et selv som ikke var ødelagt av samfunnets verdier og normer, et autentisk selv som bare kunne nås utenfor heteroseksuelle forhold. Et lesbisk forhold tilbød dermed et åpent rom, fritt for kjønnskoder, der man fullt og helt kunne være sitt ekte kvinnelige selv.

Reinert Skumsnes: Den kvinnelige faraoen Hatshepsut

Historien om farao Hatshepsut kan belyse hvordan makt, kjønn og historieforståelse samhandler over tid. Hatshepsut var en av få kvinnelige monarker som regjerte i Egypts imperietid. Hatshepsut tok makten som regent for sin stesønn, legitimert av den mektige prestetittelen «Guden Amens kone». Skumsnes viser hvordan hennes representasjon i kunsten gjennomgikk et gradvis kjønnsskifte, fra kvinne til mann med Osiris-skjegg. Skumsnes argumenterer for at denne fremstillingen ikke primært handlet om personlig kjønnsidentitet, men var nødvendig for å utføre den senior kongelige rollen, som var normativt mannlig. De systematiske forsøkene på å fjerne hennes representasjoner etter hennes død skyldtes trolig ikke personlig strid, men snarere et politisk behov for å sikre legitimiteten til etterfølgende konger. Til slutt sporer foredraget Hatshepsuts reise til vår egen tid, der hennes historie har blitt rekonstruert fra fragmenter. Etter funnet av hennes levninger, har hun steget frem som et nasjonalt symbol og et feministisk ikon blant post-arabisk-vår-egyptiske generasjoner. Historien om Hatshepsut er ifølge Skumsnes derfor et viktig eksempel på hvorfor kvinnehistorie er nødvendig, da den bærer med seg håp og illustrerer at det faktisk er mulig å bryte med patriarkalske maktstrukturer. Hennes historie fungerer som et bevis på at kunnskap om kjønn er en pågående prosess som kan inspirere til en mer likestilt fremtid. 

Maria Sæther: Barnedrap og ugifte mødre i straffeloven av 1902

Hva kan straffelovens barnedrapsparagraf fortelle oss om historiske kjønnsnormer, rettsvesenets medfølelse og kvinners rettshistorie? Maria Sæther undersøker feltet kvinners farlighet og fokuserer på straffelovens barnedrapsparagraf fra 1902. Hun påpeker at paragrafen var en juridisk respons på fødsel i dølgsmål (barnedrap begått av ugifte mødre), som lenge var ansett som et alvorlig sosialt problem. Loven anerkjente den ugifte moren som værende i en «halvt utilregnelig tilstand» i gjerningsøyeblikket. Sæther understreker at dette ikke var en medisinsk, men en juridisk og sosial vurdering av kvinnens psykiske og fysiske svekkelse etter fødselen. Særbehandlingen i paragrafen gjaldt kun den ugifte moren, noe som reflekterte at drapet, selv om det var et lovbrudd, falt innenfor den «kvinnelige sfære» som et uttrykk for dyp fortvilelse. Sæther konkluderer med at loven ikke bare tok hensyn til utilregnelighet, men også reflekterte en form for historisk medfølelse overfor kvinner som ble antatt å handle ut fra sterk skam.