Anja Bredal, Helga Eggebø og Astrid M. A. Eriksen (red.): Vold i nære relasjoner i et mangfoldig Norge

Issue:
4
2020

Anja Bredal, Helga Eggebø og Astrid M. A. Eriksen (red.): Vold i nære relasjoner i et mangfoldig Norge

Bokanmeldelse

Det er på høy tid at det kommer en bok på norsk som analyserer vold i lys av kjønn, klasse, etnisitet og seksuell orientering. Dette er en bok som garantert vil gi deg nye og spennende perspektiver på velkjente problemstillinger. Formålet med boken er å samle ny forskningsbasert kunnskap som belyser vold i nære relasjoner i et mangfoldsperspektiv. Interseksjonalitet presenteres som et overordnet perspektiv og fungerer som en innramming av de empiriske analysene. Forfatterne skriver godt og lykkes med å gjøre sine analyser lett tilgjengelig for en bred målgruppe. Boka er elektronisk, med åpen tilgang, noe som gjør den lett tilgjengelig for alle, også utenfor akademia.

Forfatterne undersøker hvordan kulturelle normer og verdier har betydning for vold i alle deler av befolkningen. Boka lykkes med å analysere fram nye måter å forstå kjønn og vold på, som ikke nødvendigvis handler om tradisjonelle kjønnsmaktperspektiver, men hvordan for eksempel idealer om likestilling og likestillingsdiskursen former volden, samt opplevelsen og forståelsen av volden. Likestilling analyseres fram som en kulturell dimensjon av vold i nære relasjoner i Bjørnholts kapitel om partnervold blant majoritetsnorske kvinner. En annen kulturell verdi som finnes i majoritetsnorske kvinners fortellinger om vold, er idealet om det handlende subjekt og hvordan dette idealet former kvinners forhandlinger om offerposisjonen. Andersen og Stefansen viser hvordan kvinner posisjoner seg som sterke kvinner på ulike vis avhengig av deres klassebakgrunn. Det å beskrive seg selv som en sterk kvinne, er en måte å posisjonere seg som et verdig offer i en kultur hvor idealet er aktivt handlende subjekter. Rosten viser at også voldsutsatte menn må framstille seg som både sterke og likestilte for å framstå som en (tro)verdig utsatt.

Forfatterne er kritiske til at det vanligvis bare er vold i minoritetsmiljøer som forstås og forklares i lys av kulturelle verdier og normer (for eksempel æresrelatert vold). Dette mener de har ført til en kulturalisering av volden i disse miljøene, noe som er et hinder for en helhetlig forståelse av mangfold i relasjonsvoldlandskapet. For å bidra til en mer helhetlig forståelse presenteres sammenlignende analyser av volden i majoritetsnorske og minoritetsnorske familier. Bredal viser til likheter og forskjeller i voldsutøvelsen og voldslogikkene i familier med ulik bakgrunn. Analysen utfordrer det etablerte skillet mellom «vanlig vold» (vold i majoritetsnorske familier) og «spesiell vold» (vold i minoritetsnorske familier) ved å vise at forskjellene ikke bare er et spørsmål om ære, men også er knyttet til ulike måter å danne og organisere en familie.

I boka legges det til grunn at mangfold ikke bare handler om forskjell, men også makt, diskriminering og ekskludering. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at oppfatningen om at det bare er kvinner som er ofre og menn som er utøvere, skaper utfordringer for voldsutsatte som går på tvers av disse oppfatningene. Stubberud og Eggebø viser hvordan slike forestillinger kan bidra til å marginalisere voldserfaringene til skeive med innvandrerbakgrunn. De viser også hvordan homofobisk hatvold og trusler kan utøves i nære relasjoner og ikke bare blant ukjente.

Når det gjelder omfang av vold og seksuelle overgrep, viser Eriksen at samer utsettes for mer vold og seksuelle overgrep enn ikke-samer. Boka viser samtidig at ikke alle med minoritetsnorsk bakgrunn er overrepresentert i voldsstatistikken, slik tidligere omfangsundersøkelser har vist. En svakhet ved tidligere omfangsundersøkelser er at landbakgrunn kategoriseres ved hjelp av grove kategorier som for eksempel «vestlig» og «ikke-vestlig». Andersen, Smette og Bredal utfordrer kunnskapen om overrepresentasjon ved å ta i bruk mer finmaskede inndelinger av innvandrerbakgrunn i sin analyse av ungdommers voldsutsatthet i familien. I tillegg ser de landbakgrunn i sammenheng med andre kjente risikofaktorer for voldsutsatthet. I sitt kapittel, bidrar Augusti og Hafstad videre til å nyansere forståelsen av sammenhengen mellom opplevd sosial kontroll fra foreldre og vold mot barn og ungdom. Det er en betydelig sammenheng mellom visse former for kontroll og fysisk vold, uavhengig av foreldrenes landbakgrunn, men det viser seg å være stor forskjell på hvilke ungdommer som risikerer fysisk vold blant de som opplever mye kontroll knyttet til valg av kjæreste.

Boka presenterer flere interessante eksempler på hvordan vold i nære relasjoner utøves, oppleves og forstås i lys av aktørenes bakgrunn og voldens kontekst. Det jeg savner er en større diskusjon om begrepet vold i nære relasjoner. Hva menes med «nære relasjoner» i denne sammenheng og hvordan henger de ulike voldsopplevelsene eller voldsfenomenene som presenteres i boka sammen? Ved å bruke begrepet nære relasjoner, velger forfatterne å fokusere på det relasjonelle ved denne volden, uten at det eksplisitt kommer fram hva som oppnås – og tilsløres – ved å legge et slikt fokus til grunn for analysene i boka. Vold i nære relasjoner er et begrep som i økende grad blir brukt om vold i parrelasjoner og i familien. Begrepet speiler to voksende tendenser i kjønnsforskningen, en avpolitisering av kjønnsforskningen og en økende anerkjennelse av mangfold. Vold i nære relasjoner er et kjønnsnøytralt begrep som erstatter begreper som kvinnemishandling, menns vold mot kvinner, kjønnsbasert vold, partnervold, familievold og oppdragelsesvold. Hvilke begreper som brukes, henger selvfølgelig sammen med hva det er ønskelig å legge vekt på eller synliggjøre. Det er derfor kjønnsspesifikke begreper har vært en del av det feministiske synliggjøringsprosjektet. Hvordan vold begrepsfestes, bidrar med andre ord til å (u)synliggjøre hvem som gjør hva mot hvem (Boyle 2019:21). Det tydeligste eksempelet på dette er «menns vold mot kvinner» som synliggjør både ofrenes og utøvernes kjønn, mens «vold i nære relasjoner» skjuler aktørenes kjønn. Fordelen med sistnevnte begrep er at det kan inkludere vold begått av kvinner, samt menns og barns offeropplevelser. På den måten bidrar boka til å løfte fram marginaliserte voldsopplevelser og til å utfordre kjønnede oppfatninger om vold i nære relasjoner.

Boyle (2019:20) peker på hvordan ulike måter å begrepsfeste vold kan forme både kunnskap og politikk om vold. Forskjellige begreper kan skape fellesskap mellom ofrene («vold mot kvinner»), vise til fellestrekk mellom overgriperne («menns vold»), rette fokus mot voldens mening («kjønnsbasert vold»), eller rette fokus mot teoretiske og politiske perspektiver (feministisk). Begrepet patriarkalsk vold har blitt brukt av feminister for å synliggjøre at både kvinner og barn er ofre for menns vold (Hacking 1991). Begrepet har blitt brukt for å synliggjøre en felles sårbarhet. Redaktørene er tydelige på at de ønsker å utfordre sårbarhetsperspektivet med en bredere og mer overordnet forståelse av mangfold.

«Kjønnsbasert vold» har også blitt brukt for vise til sammenhengen mellom ofre med ulik bakgrunn, hvor voldens mening – å opprettholde patriarkalske strukturer – synliggjøres. Begrepet har blitt brukt for å tydeliggjøre sammenhengen mellom «vold mot kvinner» og «æresrelatert vold» (Gill 2010), for å unngå andregjøring av vold mot minoritetskvinner. Begrepet er videre knyttet til kjønnsmaktperspektiver, et perspektiv redaktørene av boka ønsker å utfordre, da de fleste tidligere kjønnsanalyser av vold nettopp har lagt dette perspektivet til grunn.

Vold i nære relasjoner er et begrep som viser til ett fellestrekk ved de ulike voldsopplevelsene – den relasjonelle konteksten volden forekommer i. Denne konteksten må likevel nyanseres. Sogn og Hjemdal (2010) har tidligere argumentert for at «nære relasjoner» må defineres og avgrenses på en annen måte når det gjelder menns voldsopplevelser, da menn i større grad utsettes for vold av andre familiemedlemmer enn sin partner, og i ulike vennskaps- og bekjentskapsrelasjoner. På samme måte trenger vi en bredere forståelse av «nære relasjoner» når andre relasjoner enn de mellom par, samt foreldre og barn inkluderes.

De fleste av analysene i boka handler om partnervold og foreldres vold mot barn og unge. Det er derfor nærliggende å tenke seg at leseren vil assosiere «nære relasjoner» til parrelasjoner eller foreldre-barn relasjonen. På den måten framstår svigermorvold og vold i en institusjonell kontekst eller under flukt, som voldsformer som ikke helt passer inn i kategorien. I en norsk sammenheng fremstår ikke svigermorrelasjonen som nær. En nær relasjon er ofte nær i betydningen intim. På engelsk brukes det mer dekkende begrepet «intimate relationship». En nær relasjon kan likevel vise til biologiske slektskapsbånd. Som Bredal er inne på er en sentral forskjell mellom majoritetsnorske og minoritetsnorske kvinners voldserfaring knyttet til ulike måter å danne og organisere en familie på. Denne forskjellen mener jeg viser at slektskapsbånd kan organiseres på en måte som gjør dem mer eller mindre nære. Stubberud og Eggebø er inne på noe av det samme når de stiller spørsmålet om hva «nære relasjoner» betyr for de som bor på asylmottak. Slik jeg ser det kan «nær» vise til tre ulike måter å forstå nærhet på – intimitet, slektskapsbånd og fysisk organisering.

Oyewumi (2007) mener at kjernefamilien er kilde til mange begreper som brukes innenfor kjønnsforskningen. Her er kjønn det organiserende prinsipp og det finnes ikke andre tverrgående organiserende kategorier. Hun trekker fram den nigerianske storfamilien som en kontrast til kjernefamilien, her danner alder og hvorvidt du er født eller giftet inn i familien utgangspunktet for hierarkier i storfamilien. Begrepene vi bruker om vold har også kjernefamilien som utgangspunkt, her står ekteskapsrelasjonen i sentrum, noe som innebærer at vold i nære relasjoner lett forstås som vold i parrelasjoner og foreldre-barn relasjoner. For å få en helhetlig forståelse av mangfold i relasjonsvoldlandskapet og unngå at partnervold blir en uutalt norm, mener jeg det trengs en nyansering og diskusjon av hva nærhet betyr når vi snakker om vold i nære relasjoner. Det bidrar denne boka til dels til, men den kunne gjort dette enda mer eksplisitt. Med en slik nyansering kan også forståelsen av relasjonsmakt utvides utover kjønnsmaktperspektivet.

Litteratur

Boyle, Karen 2019. «What’s in a name? Theorising the Inter-relationships of gender and violence», Feminist Theory 20: 19-36. https://doi.org/10.1177/1464700118754957
 

Gill, Aisha 2010. «Reconfiguring ‘honour’-based violence as a form of gendered violence». I: Mohammad Mazher Idriss og Tahir Abbas (red.): Honour, violence, women and Islam. Routledge-Cavendish.
 

Hacking, Ian 1991. «The Making and Molding of Child Abuse», Critical Inquiry 17: 253-288.
 

Oyewumi, Oyeronke 2007. «Kønnets begrebsliggørelse: Det eurocentriske grundlag for feministiske begreber og udfordringen fra afrikanske epistemologier». I: Dorte Marie Søndergaard (red.): Feministiske tænkere. København: Hans Reitzels Forlag.
 

Sogn, Hanne og Ole Kristian Hjemdal 2010. Vold mot menn i nære relasjoner. Kunnskapsgjennomgang og rapport fra et pilotprosjekt. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Dette er en Open Access artikkel distribuert under vilkårene Creative Commons CC-BY-NC 4.0 

DOI:https://doi.org/10.18261/issn.1891-1781-2020-04-05

Om boken:

Anja Bredal , Helga Eggebø , Astrid M. A. Eriksen (red.)
Vold i nære relasjoner i et mangfoldig Norge
Oslo: Cappelen Damm Akademisk 2020.
ISBN: 9788202652289 (Open access)

Årets siste nummer er et temanummer om likestilling under angrep. Les om striden rundt vold i nære relasjoner i Russland og Polen, og om vold som motstand mot likestilling, eksemplifisert gjennom økende vold og trusler mot kvinner på nettet. Du kan i tillegg lese en diskusjon av begrepene transhumanisme og posthumanisme, sett i forhold til mangfold og likeverd.