En rekke islamske kvinneorganisasjoner anklager FN for å fremme kvinnerettigheter og utviklingsprosjekter som ikke reflekterer de faktiske utfordringene i muslimske land.
Ved Universitetet i Oslo har Laila Makboul forsket på hvordan kvinnene jobber, og hva de står for. Det er snart ti år siden hun oppdaget de konservative organisasjonene.
– Jeg skrev doktorgrad om kvinnelige predikanter i Saudi-Arabia. Her oppdaget jeg et større nettverk av konservative kvinner med professortitler som var aktive i transnasjonale nettverk, sier Makboul.
Nettverket jobber aktivt imot FN-baserte likestillingsagendaer, som for eksempel Kvinnekonvensjonen fra 1979. Det betyr likevel ikke at de ikke jobber for kvinnerettigheter.
Laila Makboul er gjesteforsker i Midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo. Hun har nylig avsluttet prosjektet Globalisering, feminisme og islamske kvinneorganisasjoner (GlAntiFem). Forskningen ble støttet av det europeiske Marie Curie-stipendet.
Jobber på samme måte som FN
Makboul har funnet en rekke framtredende organisasjoner og kvinnelige islamske aktivister som har stått i bresjen for nettverket. Organisasjonene har medlemmer fra hele verden, og noen kvinner er medlemmer i flere samtidig. Alle er kritiske til feminisme og verdier som de mener kommer fra Europa og Vesten.
– Organisasjonene ønsker å ha en internasjonal stemme. De samarbeider over grenser, arrangerer internasjonale kongresser, og utgir til og med egne såkalte «internasjonale chartere» som alternativer til FNs konvensjoner. Det minner på mange måter om hvordan FN arbeider, sier hun.
Makboul har forsket i Egypt, Qatar, Tyrkia og Saudi Arabia. I alle disse landene oppdaget hun mobilisering mot internasjonale lover og konvensjoner, særlig CEDAW, FNs kvinnekonvensjon.
– Mange av mine informanter beskrev Kairokonferansen som en «wakeup call», forteller hun.
FNs internasjonale utviklingskonferanse i Kairo i 1994 er spesielt kjent for å sette kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter på den globale agendaen.
– I etterkant så kvinneorganisasjonene et behov for å alliere seg, for å stå sterkere sammen og ha en stemme i FN gjennom blant annet lobbyvirksomhet.
Kampanje mot FNs bærekraftsmål
Makboul har spesielt sett på mobiliseringen mot FNs bærekraftsmål. Organisasjonene har kritisert målene for å være diktert fra rike land i nord uten å ta hensyn til forholdene i fattigere land i sør.
– Da FN vedtok bærekraftsmålene i 2015, lanserte nettverket en stor kampanje mot dem.
Én grunn til at regimene nå ser på kvinnene som en trussel tror jeg skyldes at de samarbeider på tvers av land.
Mens noen av kvinnene Makboul har snakket med har et nyansert bilde av FN og mener at de fint kan samarbeide om felles saker, er de mest kritiske røstene kompromissløse:
– Denne fløyen mener at hvis du gir FN én finger, så tar de hele hånda, forteller forskeren.
Én av disse kvinnene har blitt en slags lederskikkelse etter å ha vært aktiv i FN-systemet i over 15 år. Hun mener det ikke kommer noe godt ut av FN, og er opptatt av å avsløre det hun påstår er et korrupt system styrt av vestlige ledere. Ikke alle i nettverket er enige med henne, og det foregår intense diskusjoner innad i organisasjonene om hvordan det er best å tilnærme seg FN.
Organisasjonene undertrykkes av myndighetene
De kvinnelige predikantene Makboul først ble kjent med i Saudi-Arabia, hadde horder av fans, både unge og gamle, kvinner og menn. Predikantene støttet den eneveldige kongefamilien, og hadde stor frihet.
Det var i 2015.
Da hun dro tilbake i 2022 ble hun møtt av en helt annen virkelighet.
– De kvinnelige lederne hadde plutselig forsvunnet fra offentligheten. Politiske partier har jo alltid vært forbudt i Saudi Arabia, og nå ble også denne religiøse formen for aktivisme overvåket og undertrykt.
Det samme møtte henne i Egypt, hvor flere tidligere ledere hadde flyktet fra landet. Dette til tross for at de hadde hatt sterk innflytelse og støtte blant tunge religiøse autoriteter i al-Azhar, et av verdens eldste og mest prestisjetunge islamske læresteder.
– Én grunn til at regimene nå ser på kvinnene som en trussel tror jeg skyldes at de samarbeider på tvers av land.
Etter den arabiske våren har landene erfart hvor raskt bevegelser kan spre seg. I tillegg har enkelte av lederne i organisasjonene hatt roller i Det muslimske brorskap, som nå er bannlyst i regionen. Flere har derfor emigrert til Tyrkia og Qatar hvor de har større frihet til denne type aktivisme.
– I det siste har organisasjoner i Indonesia og Malaysia har fått en mer framtredende rolle. Det kan muligens tyde på at tyngdepunktet for aktivismen er i ferd med å flytte seg.
Fikk Tyrkia til å trekke seg fra konvensjon om vold mot kvinner
Et eksempel på at organisasjonene har politisk gjennomslagskraft kom i 2021. Etter intens lobbyisme sammen med andre lokale konservative organisasjoner, lyktes de i å få Tyrkia til å trekket seg fra Istanbul-konvensjonen.
Noen av kvinnene ser også på feminismen som et eksempel på «intellektuell kolonialisme»
Istanbul-konvensjonen er Europarådets konvensjon for forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Makboul forteller at de islamske kvinneorganisasjonene er imot denne av to grunner:
– Den ene er at de mener at disse retningslinjene er diktert av Vesten og derfor styrt av begreper og definisjoner av kjønn og vold som baserer seg på en europeisk virkelighet og som de påstår er fremmede for tyrkisk kultur.
– Den andre er at de mener at språket bidrar til å fremstille verdier som har høy anseelse i Tyrkia, som æresbegrepet, svært negativt.
I Tyrkia er ære gjerne noe som knyttes til familien, og hvordan kvinnene i familien oppfører seg har betydning for familiens ære.
– I stedet for Istanbul-konvensjonen, ønsker kvinnene å lære av gode erfaringer fra andre muslimske land som de mener står nærmere deres egne verdier. Her ble særlig Malaysia nevnt som et godt forbilde, forteller Makboul.
Mener Europa har definisjonsmakt
Den kritiske holdningen til feminisme har et historisk bakteppe i muslimske land. Tidligere var nemlig feminisme og aktivisme for kvinnefrigjøring i stor grad drevet av elitekvinner. Selv om mange av disse kjempet mot kolonialisme, sto de ofte for sekulære, altså ikke-religiøse, verdier.
I Saudi-Arabia, for eksempel, ble det ikke åpent for de brede samfunnslag å ta utdanning før på 1960-tallet. De kvinnene som da begynte å organisere seg, sto gjerne i opposisjon til sekulære feminister som de mente ikke representerte den vanlige muslimske kvinnen.
– Noen av kvinnene ser også på feminismen som et eksempel på «intellektuell kolonialisme», og legger i det at tidligere europeiske kolonimakter fortsatt har definisjonsmakt i spørsmål om kjønn og likestilling, sier Makboul.
Et annet problem disse islamske kvinnene har med vestlig feminisme, er at det for dem er en sekulær ideologi som setter mennesket og verdslig selvrealisering i sentrum. De ser på sitt eget verdenssyn som en motsats til dette, hvor Gud og det kollektive står helt sentralt i hvordan både mannens og kvinnens rettigheter og plikter skal tolkes.
– De mener at kvinner, så vel som menn, best ivaretar sitt ansvar og sine rettigheter når de har roller som utfyller hverandre. Derfor ønsker de på mange måter å verne om tradisjonelle kjønnsroller, avslutter Makboul.
