Hvis far tar en DNA-test som viser at han ikke egentlig er biologisk far, vil han miste alle rettigheter overfor det som hittil har vært hans barn.
Deretter vil det være opp til moren om han fremdeles skal være en del av barnets liv.
– Det er ingen åpning i barneloven for å gi fedre som ikke er biologiske fedre samvær med barnet, fast bosted for barnet eller foreldreansvar, sier professor i jus Kirsten Sandberg.
Hun har skrevet lederartikkelen «Når far ikke lenger er far», utgitt i Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, som tar utgangspunkt i to norske rettsaker fra 2020 og 2021.
Strid om frister
Sandberg har lenge vært opptatt av forholdet mellom det biologiske og det sosiale farskapet.
– Slik lovverket er i dag, finnes det ingen grense for hvor lenge en av de biologiske eller sosiale foreldrene kan tilbakeholde opplysninger om biologisk foreldreskap.
I verste fall kan disse opplysningene brukes som våpen i en foreldretvist, forteller Sandberg. For eksempel av en mor som hele tiden har visst at barnet egentlig har en annen far.
Det er politikerne på Stortinget som fastsetter fristene i barneloven for hvor lenge foreldrene kan vente med å ta opp spørsmålet om biologisk foreldreskap i retten.
Fristene ble tatt ut på 2000-tallet en gang, men tatt inn igjen, og så tatt ut igjen.
– Fristene ble tatt ut på 2000-tallet en gang, men tatt inn igjen, og så tatt ut igjen, forteller Sandberg.
De hyppige lovendringene skyldes en partipolitisk uenighet om hvorvidt det biologiske eller sosiale foreldreskapet som skal stå sterkest.
– Hvis KrF er i regjering, blir det biologiske foreldreskapet viktig. Blant andre partier er det mindre entydig, og noen legger større vekt på det sosiale foreldreskapet. De mener at når det først er gått en del tid, spiller det biologiske foreldreskapet egentlig ikke så stor rolle.
I NOU-en «Ny barnelov — til barnets beste» fra 2020, forslo Barnelovutvalget at fristene skulle gjeninnføres, men dette har ikke blitt gjort foreløpig.
Juridisk definisjon av farskap
Per i dag er det pater est-regelen som gjelder dersom foreldrene er gift ved fødsel:
– Den går ut på at den moren er gift med automatisk blir far til barnet.
Vedkommende er far til det motsatte er bevist.
Hvis foreldrene ikke er gift, må personen som antas å være far til barnet, erklære farskapet, som man sier i jussen.
Far 1
I den første rettssaken Sandberg skriver om i artikkelen, gikk foreldrene fra hverandre etter ni års ekteskap. De hadde to barn sammen.
– Et år senere ble det uenighet om fast bosted og samvær, og de endte opp med å løse det gjennom et rettsforlik.
– Deretter tok moren initiativ til å gjennomføre en analyse som viste at mannen ikke var far til det yngste barnet, som da var fem år gammelt.
Barneloven åpner ikke for at det kan gis samvær til en som ikke er juridisk forelder.
Mannen ble frakjent farskapet, men fikk beholde samværsretten med barna inntil en rettskraftig beslutning var på plass. Moren anket denne foreløpige avgjørelsen.
Avgjørelsen i lagmannsretten gikk i mannens favør, som beholdt samværsretten. Høyesterett godtok denne avgjørelsen.
– Barneloven åpner ikke for at det kan gis samvær til en som ikke er juridisk forelder.
Domstolene brukte isteden retten til familieliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon som grunnlag for samværsrett.
– Den tidligere faren hadde vært sosial far for barnet i mange år og hadde dermed en rett til familieliv med barnet, forteller Sandberg.
– Domstolen foretok en konkret vurdering av samværsspørsmålet og fant at det var best for barnet å ha samvær med ham.
Far 2
Den andre saken gjaldt et barn født i 2014 av gifte foreldre, som senere skilte lag. Mannen som på mors initiativ fikk avkreftet at han var den biologiske faren gjennom DNA-test, var norsk, mens mor kom fra et land med stor reiseavstand fra Norge.
Da moren flyttet til hjemlandet med barnet, som hadde Downs syndrom og var operert for en hjertefeil, ønsket den tidligere faren å få ta del i foreldreansvaret på like fot med mor. Han krevde altså noe mer enn bare samværsrett.
Felles foreldreansvar innebærer at foreldrene må samtykke til mange spørsmål i barnets liv:
– Det gjelder viktige spørsmål som medisinsk behandling utover dagligdagse ting, valg av skole hvis barnet skal gå på noe annet enn offentlig skole, samt pass og eventuell adopsjon.
Lagmannsretten besluttet at faren skulle ha rett til fysisk samvær med barnet, men ikke ha del i foreldreansvaret eller ha barnet boende hos seg.
Far fikk samvær med barnet to ganger i året.
Faren anket saken til høyesterett. Overraskende nok åpnet Høyesterett for at også fast bosted og foreldreansvar kunne følge av retten til familieliv, men faren fikk ikke medhold ut fra en konkret vurdering av barnets beste.
I tråd med den forrige dommen fikk også denne faren samværsrett, som domstolen fastsatte slik:
– Far fikk samvær med barnet to ganger i året, i to uker av gangen – enten i landet hvor mor og barn bor, eller der barnet befinner seg til enhver tid, sier Sandberg.
Moren og faren måtte selv bli enige om når på dagen samværet skulle finne sted:
– Samværet var ikke sammenhengende. I stedet fikk faren rett til å tilbringe fire timer hver dag med barnet i løpet av disse to ukene.
Til barnets beste
I tilfeller hvor foreldrene bor i ulike land, finnes det internasjonale konvensjoner som tar sikte på å gjøre samværsprosessen enklere og mer smidig, ifølge Sandberg.
– En av de mest aktuelle er Haag-konvensjonen fra 1996 som Norge ratifiserte i 2015, og som fokuserer på å beskytte barn som lever på tvers av landegrenser.
Sandberg forteller at hensynet til barnets beste skal stå sentralt i de juridiske sakene om foreldreskap.
Dermed har barn en lovfestet rett til å uttrykke sin mening i saker som vedrører dem selv, understreker hun. I den siste saken var barnet ikke blitt hørt.
– Selv om barn ikke alltid har en mening om hvor de skal bo eller hvilket land de skal være i, kan barnet likevel ha noe å si hvis de blir spurt på riktig måte. For eksempel kan man finne ut av hvordan barnet har det og hvor mye de savner den andre forelderen.
– Det er viktig at retten til å bli hørt forstås riktig, og at det ikke tas for gitt av retten at barnet ikke har noe å bidra med.
Ønsker lovendring
For å ivareta barnets beste, mener Sandberg at det norske lovverket angående foreldreskap bør endres.
– For å unngå at barnet lider under dette, bør barneloven endres slik at både biologiske foreldre og de som har tatt seg av barnet som om de var foreldre, får mulighet for samvær, foreldreansvar og fast bosted.
Sandberg er kritisk til at det biologiske har så sterk forrang, og illustrerer dette med en nylig dom fra Borgarting lagmannsrett:
– Eksempelet viser et tilfelle hvor onkel og tante hadde tatt vare på barnet i ni år, fra hun var noen dager gammel. Barnet trodde de var hennes mor og far og visste ikke om sine biologiske foreldre.
– Da de biologiske foreldrene ønsket å få barnet tilbake, bestemte retten at barnet skulle bli boende hos onkel og tante. Denne løsningen var egentlig ikke mulig etter barneloven, men ut fra det Høyesterett hadde sagt i saken ovenfor, kom domstolen til at dette fulgte av retten til familieliv mellom barnet og de sosiale foreldrene.
Tidligere var forventningene til fedre knyttet til forsørgelse.
I tillegg til å gjeninnføre fristen for å reise sak om farskap, som hun mener bør være på ett år, foreslår Sandberg å utvide kretsen av personer som kan ta juridisk ansvar for barnet.
– Kort sagt er det behov for å endre barneloven for å gi flere typer foreldre mulighet til å ta ansvar for sine barn, selv om de ikke har biologiske bånd til barnet.
Farskap i endring
Anita Skårstad Storhaug er førsteamanuensis ved RKBU Midt-Norge, psykisk helse og barnevern, og har blant annet forsket på hvordan fedre blir møtt av barnevernet.
I doktorgradsavhandlingen fra 2015, «Barnevernets forståelse av farskap», beskriver hun hvordan ideen om farskap har endret seg historisk.
– Tidligere var forventningene til fedre knyttet til forsørgelse, og de var mindre involvert i barnas liv. Det var ingen forventninger til at fedre skulle være nærværende, omsorgsfulle og deltakende i barneomsorgen.
Dette har imidlertid endret seg.
Med referanse til relevant forskning, gir Storhaug to forklaringer på den økende interessen for farskapet de siste tiårene.
Den ene skyldes økningen i antall skilsmisser, som har ført til bekymringer knyttet til at mange barn vokser opp med lite kontakt med sin far.
Den andre forklaringen henger sammen med det som omtales som «de nye fedrene» — et fenomen hvor fedre har begynt å tar ansvar og deltar i barnas hverdag på lik linje med mødrene.
– Dette forstås både som en konsekvens av et reelt engasjement fra fedrenes side, og som en tilpasning til et samfunn hvor mødre i større grad begynte å bli aktive i arbeidslivet, sier Storhaug.
