Maleren Nikolai Astrup var en samler og systematiker. Han samlet blant annet tegninger og skisser fra barne- og ungdomsårene i en scrapbook som han selv kalte «Gutteboken».
Denne boka ble utstilt på Kode i 2016, samtidig som kunsthistoriker Kesia Eidesen Halvorsrud begynte å jobbe der. Hun lot seg fascinere, og boka ble springbrett for doktorgradsavhandlingen Gutteboken som kompositum. En studie av Nikolai Astrups barne- og ungdomstegninger. Her fant hun perspektiver som kaster nytt lys over Astrups kunstnerskap.
‒ Materialet er komplisert. Gutteboken er en scrapbook med nesten 900 tegninger, figurer og papirbiter som er satt sammen på et spesielt vis, forklarer Halvorsrud.
‒ Jeg ville undersøke hva slags sammenhenger den kan settes i. Etterhvert fant jeg ut at å relatere den til hjemmet var det som åpnet flest dører. Før har barne- og ungdomstegningene typisk vært sett i lys av den geniale kunstnerens indre liv, men i lys av hjemmet var det andre, interessante perspektiver som dukket opp. Det var en oppnøstingsprosess: Gradvis så jeg at Astrup kom fra et kreativt hjem som påvirket ham.
Mytologisert i kunsthistorien
Halvorsrud forteller at hun ble klar over at Nikolai Astrups liv i stor grad har blitt mytologisert i kunsthistorien. Det har ikke vært forsket mye på ham, og den klassiske biografiske fremstillingen forteller historien om en ung mann som ble kunstner mot alle odds, med den konservative prestefaren som en motpol. Dette er et bilde Halvorsrud ønsker å nyansere.
Spesielt trekker hun frem påvirkningen fra moren, Petra Astrup, som var en sentral skikkelse i husflidsbevegelsen.
‒ Det var et påfallende tomrom i den biografiske litteraturen, sier Halvorsrud.
‒ Petra Astrup er faktisk bare nevnt med én setning i hovedbiografien om Astrup. Der er hun introdusert som «farens kone», mens faren har fått stor plass som en del av dramaturgien om Astrups kamp for å bli kunstner. Det var mange viktige og medvirkende mennesker i nettverket rundt Astrup.
‒ Jeg er kritisk til fortellingen som plasserer faren på topp og barnet på bunnen i et hierarki. Deleuze og Guattari har kritisert en slik tankemåte i sine verk, og deres kritikk av psykoanalysens familiestruktur ble en øyeåpner for meg.
Moren var ikke den eneste kvinnelige kunstneren som har blitt forbigått i biografien om Astrup. Også kona, tekstilkunstneren Engel Astrup, som stilte ut broderier og satt i styret til det lokale husflidslaget på Jølster, er i stor grad oversett.
‒ Den store biografien om Astrup er fra 1986 og kanskje kan man ikke forvente at moren som kunsthåndverker har en selvsagt plass. Men ser du nærmere på hvordan andre kvinner i nettverket og støtteapparatet rundt kunstneren er beskrevet danner det seg et mønster, sier Halvorsrud.
‒ Engel Astrup er heller ikke er nevnt som kunstner på noen som helst måte i den tidligere biografiske beretningen. Den kreative praksisen hennes er ikke inkludert, selv om biografen garantert må ha vært klar over den. Det ser ut til å være noe strukturelt i kunstnerbiografien som sjanger som har skjøvet ut viktige støttespillere i kunstnerens liv.
Neglisjert kunsthåndverk
Halvorsrud bestemte seg for å undersøke hva som fantes av kilder. I Nasjonalbiblioteket fant hun digitaliserte artikler fra lokalaviser og trykksaker fra industriutstillinger rundt om i landet. I dette materialet fant hun flere spor etter Astrups mor.
Petra Astrup var vever, og stilte ut sine vevnader på industriutstillinger. Her fikk hun god omtale og vant premier for sitt kunsthåndverk. Hun hadde en egen vevestue på familiens gårdsbruk, og hadde også ansatte vevere.
‒ Det har tradisjonelt vært lite snakk om husflidens betydning i kunsthistorie, forteller Halvorsrud.
‒ Jeg innså hvor viktig husflidbevegelsen var som institusjonelt nettverk, noe som ikke har vært vektlagt i kunsthistoriefaget. Der er det ofte et hierarkisk syn på kunstformer, hvor kunsthåndverk lenge ikke har fått stor anerkjennelse. Mange kunsthistorikere har nok hatt et snevert syn på hva som er billedkunst, og hva det er verdt å skrive om.
Halvorsruds inntrykk er at man innenfor kulturhistorie har hatt en større forståelse av viktigheten til institusjoner som husfliden. Derfor fikk hun nytte av teori og metoder fra kulturhistorie i sitt arbeid.
Hun forteller at det har vært en lang kamp for å få kunsthåndverket opp til statusen det har i dag. Fortsatt ser mange på det som en minoritet blant kunstuttrykkene. Samtidig var husfliden en inntektskilde for flere familier, og tillot blant annet Petra Astrup å betale for sønnenes utdannelse. Bare en generasjon tidligere var det forbudt for kvinner å på egenhånd lage noe som skulle selges.
‒ Men naturalhusholdningen på bygda handlet ikke bare om pengeøkonomi, sier Halvorsrud.
Arbeidet hjemme på en stor gård betalte seg ikke nødvendigvis i norske kroner, men svært mye arbeid lå i å produsere mat og klær og gjenstander til både hjem, bytting og salg. Kvinners tradisjonelle arbeid får derfor gjerne ikke plass i historien om økonomi og hjemmeindustri, fordi de ikke nødvendigvis har bidratt til den synlige pengeøkonomien, forklarer Halvorsrud.
‒ Dette usynliggjør viktige bidrag kvinner har gjort, sier hun.
‒ Ordet økonomi kommer jo fra 'oikos', som betyr hjem. Tidligere hadde man nok et mer holistisk bilde av hva det ville si å bidra til drift av et hjem og en gård.
Lærte av husfliden
Husfliden hadde også en stor påvirkning på Nikolai Astrups kunstnerskap, ifølge Halvorsrud. Han samarbeidet med moren og lagde flere av mønstrene til hennes vevnader. Det har vært kjent at Astrup tegnet mønster til vev, men betydningen av kunsthåndverk og morens praksis har tidligere fått lite oppmerksomhet i litteraturen om ham.
‒ Et godt eksempel er da Petra Astrup stilte ut vevnader og andre tekstiler i Trondheim i 1902, forteller Halvorsrud.
‒ I trykksaken fra utstillingen står det at vevnadene er laget med mønstre av «veverens sønn, kunstmaleren Nikolai Astrup». Hun hadde kanskje et ord med i laget for å løfte frem sønnen, dette er jo hele tre år før hans debututstilling. Hun inkluderte ham i sin egen praksis. Derfor ser jeg på moren Petra Astrup som Nikolai Astrups første lærer.
De såkalte feminine kunstuttrykkene har blitt underkjent av historiens utvelgelsesmekanismer.
‒ Nikolai Astrup stilte også ut samtidig med moren sin på Jubileumsutstillingen i Kristiania i 1914, en kjempekjent utstilling i norsk kunsthistorie. Men ingen har visst at moren hans stilte ut seks svære vevnader designet av sønnen på samme sted.
Dette samarbeidet strekker seg tilbake til Astrups barndom. Familien Astrup bodde på en prestegård på bygda, hvor de tok ull fra sauene, farget den med planter, og deretter brukte den i vevnadene. Dette var arbeid som mange deltok i, også barna, og Halvorsrud trekker frem hvordan dette må ha påvirket en ung Nikolai Astrup.
‒ Fargeforståelse og praktisk kunnskap om kunstformer er noe han hadde med seg hjemmefra, sier hun.
‒ Astrup hadde en veldig mangfoldig praksis, og husflidsaktiviteten er en del av den. Det er interessant å se på i Gutteboken, hvor han blant annet har tatt med små skisser til mønster til vevnader. Men kunsthåndverk er jo bruksgjenstander som slites, og mønstertegninger er ikke tillagt samme verdi som de signerte tegningene til kunstneren. Mye har nok dessverre gått tapt.
En kjønnet myte
Lars Toft-Eriksen er kunsthistoriker og kurator ved Munchmuséet. Han har selv skrevet doktorgradsavhandling om kunstnermyten rundt Edvard Munch, og ser flere likheter i hvordan slike myter har bygget seg opp gjennom historien.
‒ Den moderne kunstnermyten er i stor grad knyttet til opplysningstidens og romantikkens idealer på 1700- og 1800-tallet, forteller Toft-Eriksen.
‒ Billedkunstnere ble da betraktet som åndsarbeidere, der de tidligere ble sett som håndverkere. Dette er blant annet nært knyttet til denne periodens vektlegging av originalitet og det geniale. Billedkunsten går altså vekk fra laugene og over i åndsverden, sammen med forfattere. Man begynte å se på kunstneren som en tilgang til noe større, om det så var det indre, åndelige eller guddommelige. En forestilling som i stor grad lever helt opp i vår tid.
I Nikolai Astrups tilfelle, har kunstnermyten også spilt på idéen om ham som en outsider.
‒ Familiebakgrunnen Halvorsrud trekker frem flytter på det perspektivet, sier Toft-Eriksen.
‒ Men det har vært en viktig myte. Kunstneren som outsider blir et speilbilde av moderne, borgerlige individer, og kan gi dem en forestilling om seg selv. Frihet var og er et ideal for borgerskapet, og outsideren blir et bilde på dette.
Kunstnermyten har dessuten et tydelig kjønnsperspektiv. Toft-Eriksen trekker frem hvordan kunstnerisk innsikt har blitt knyttet til mannen, samtidig som det er en kjønnsoverskridende kategori siden det indre liv tradisjonelt har blitt sett som noe feminint. Mens billedkunsten ble opphøyet til åndsverden, ble kunstuttrykk som veving og broderi værende i håndverkskategorien.
‒ Dette er en aktuell debatt, også i dag, sier Toft-Eriksen.
‒ De såkalte feminine kunstuttrykkene har blitt underkjent av historiens utvelgelsesmekanismer. De har blitt skrevet ut av kunsthistorien, dels fordi de ikke passer med den tradisjonelle kunstnermyten og estetiske hierarkier.
Han mener det er viktig å både forstå og utfordre mytene. Ved å ha en kritisk tilnærming til forestillingene som danner grunnlaget for kunsthistorien, kan man se at mange av mytene ikke er realiteter. Samtidig fortsetter de å påvirke.
‒ Det er et krevende håndverk hvor man er prisgitt de kildene man kan finne, sier Toft-Eriksen.
‒ De siste tiårene har vi sett kunsthistorisk forskning som utfordrer mytene og konvensjonelle utvelgelseskriterier. Men mytene svekkes nødvendigvis ikke av den grunn, fordi mange av dem er sterkt etablert i kulturelle, sosiale og juridiske strukturer. Blant annet har de lagt grunnlaget for viktige økonomiske rammevilkår for kunstnere, som lovgivningen rundt åndsverk og opphavsrett. Den bygger direkte på myten om kunstneren som et originalt geni.
Et lappeteppe av uttrykk
Nikolai Astrup hadde en bred interesse for tradisjonelle kunstuttrykk. Han drev med folkemusikk, folkedans og bidro til arbeidet med Sunnfjords-bunaden. Interessen for tekstilarbeid var stor, og han var sentral i å lage et friluftsmuseum i Førde, hvor det blant annet ble samlet inn tekstiler og antikviteter.
‒ Han var en kunstner som hadde mange jern i ilden utover å male, sier Halvorsrud.
Sammenlignet med mange andre mannlige kunstnere fra samme periode fremstår Astrup som en feminist.
‒ Gutteboken åpnet for meg et blikk på det ikke-hierarkiske i hans kunstnerskap. Astrup likestilte kunstformene. Han hadde en bakgrunn hvor han var vant til å omgås og lære av veldig kompetente kvinner, og var del av en innsamlingskultur med bred interesse. Jeg ser på det som et lappeteppe av uttrykk, hvor ingen kunstform er plassert over en annen.
Halvorsrud mener det ikke er riktig å behandle innholdet i Gutteboken som skisser til fremtidige kunstverk, slik de ofte har blitt tidligere. Avhandlingen hennes er det første større arbeidet som ser på Astrups tegninger, og hun argumenterer for at boken har en egenverdi som selvstendig verk.
‒ Ser man på samhandling og forbindelser mellom de forskjellige kunstformene i Astrups liv, kan vi utfordre myten om at kunstneren står helt alene og gjør alt på egenhånd, sier hun.
Nye perspektiver
Nikolai Astrup selv lot til å sette pris på menneskene rundt seg som støttespillere. I hans korrespondanse og notater kommer det frem at han hadde et nært forhold til kona, og at han så på henne som en samarbeidspartner.
‒ Jeg har jobbet som kunsthistoriker i mange år, og sammenlignet med mange andre mannlige kunstnere fra samme periode fremstår Astrup som en feminist, sier Halvorsrud.
‒ Måten han beskriver kvinner på er iøynefallende respektfull. Han omtaler også flere kvinnelige kunstnere han beundrer, slik som Kitty Kielland og Frøydis Haavardsholm. I brev omtalte han også flere kvinnelige kunstnere som i dag er ukjente, blant annet Eva Sartz, som interessant nok stilte ut barnetegningene sine.
Halvorsrud mener det er viktig å gå kritisk til verks i møte med eldre kunstnerbiografier. Kunsthistorikere må grave i arkivene og koble seg på aktuelle diskusjoner i faget for å finne nye, relevante perspektiver. Slik kan man finne historier som tidligere har blitt oversett.
‒ Jeg tror man kan finne mye nytt med en slik tilnærming, avslutter hun.
‒ Det har vært mer vekt på å trekke frem kvinner de siste årene, og det er mye å finne hvis man leter med det som linse. Det er så mange kunstnere som har hatt et støtteapparat rundt seg av dyktige, kompetente mennesker, som deres koner og mødre. Jeg er sikker på at det finnes mange andre eksempler på det samme.
