Kvinner som bærer hijab er særlig utsatte for diskriminering

Nesten halvparten av muslimer i Norge har opplevd å føle seg ekskludert fra det norske samfunnet i løpet av det siste året. En tredjedel bekrefter at de har opplevd å skjule sin religiøse identitet av frykt for negative holdninger.

– Muslimer er svært utsatte for diskriminering. Bærer man i tillegg hijab er det ekstra synlig at man er muslim og man blir enda mer utsatt, sier Vibeke Moe. 

Moe er seniorforsker ved Holocaust-senteret og en av forfatterne bak rapporten «Diskrimineringserfaringer blant muslimer i Norge».

– Diskrimineringen av muslimer i Norge er veldig sammensatt og får ulike uttrykk når det å være muslim sammenfaller med andre identitetsmarkører som kjønn og hudfarge, sier hun.

– Synlighet er det som i størst grad påvirker erfaringer med diskriminering, og da er hudfarge, religiøse uttrykk og klesplagg utslagsgivende. Hijaben er derfor sentral i informantenes diskrimineringserfaringer. 

Diskriminering setter livsvarige spor

Rapporten baserer seg på analyser av data innsamlet fra HL-senterets holdningsundersøkelser i 2017 og 2022. I tillegg består den av 47 dybdeintervjuer som gir et mer detaljert bilde av hvilke diskrimineringserfaringer muslimer i Norge har opplevd.

– Det er godt dokumentert at negative holdninger til muslimer i Norge er utbredt, sier Moe.

– Gjennom dybdeintervjuene ville vi finne ut mer om muslimers erfaringer med å bli diskriminert og hvilke konsekvenser det har.

Moe forteller at en gjenganger i intervjuene var at informantene fortalte om hendelser som lå langt tilbake i tid. Dette tyder på at det å bli diskriminert kan sette dype spor som personen bærer med seg gjennom livet.

– Noe annet som bidrar til å gjøre enkelte hendelser særlig alvorlige, er når den som diskriminerer står i en maktposisjon overfor den utsatte, for eksempel som lærer eller som sjef, sier hun.

– Siden dybdeintervjuene er med personer som har opplevd diskriminering, kan ikke funnene generaliseres til hele den muslimske befolkningen, sier hun.

– Likevel er de viktige for å gi oss kunnskap av hvordan og hvor diskriminering forekommer, hvordan man kan forebygge og minimere konsekvensene av diskriminering.

Kjønnede erfaringer 

– Siden omfanget av diskrimineringserfaringer blant annet avhenger av at man er synlig som muslim, er muslimske kvinner som bærer hijab spesielt utsatte, sier Moe.

– Vi hadde blant annet informanter som fortalte oss at de hadde fått avslag på jobbsøknader og ble informert om at hijaben var årsaken.

Å ta affære når ansatte blir utsatt for diskriminering er arbeidsgivers ansvar.

Hun sier at dette spesielt gjaldt yrker som innebærer å jobbe med kunder eller klienter, for eksempel å jobbe hos NAV eller i ulike tjenesteyrker. Begrunnelsen var ofte at kvinner med hijab kommer til å møte diskriminering fra klientene de må omgås, noe arbeidsgiver ville unngå.

– Å ta affære når ansatte blir utsatt for diskriminering er arbeidsgivers ansvar. Så i disse tilfellene fraskriver arbeidsgiver seg sitt eget ansvar og står selv for den diskriminerende atferden, sier Moe.

Moe forteller at stereotypiske forestillinger om muslimer som gruppe er kjønnede. Muslimske menn blir sett på som som konservative, kvinneundertrykkende og kriminelle, mens muslimske kvinner blir ansett som mindre kompetente.

– Noen av kvinnene hadde valgt å ta av seg hijaben for at det ikke skulle være så synlig at de var muslimer. De opplevde at de ble ansett som mer kompetente når de var uten hijaben.

Et sammensatt bilde

Videre forteller Moe at også mennene hadde opplevd å bli undervurdert fordi de er muslimer.

– Både kvinnene og mennene fortalte at de måtte jobbe ekstra hardt for å oppnå de samme mulighetene som andre, påpeker hun.

– Noen av mennene fortalte om opplevelser fra skolen der lærerne forventet mindre av dem enn av andre, eller antydet at muslimske gutter kom til å få seg karrierer med lavere utdanningsnivå.

Men bildet er sammensatt, forteller Moe.

– Noen av kvinnene fortalte også at de er blitt ansett som en ressurs i høyere utdanning, sier hun.

– Hvis jeg skal spekulere, tror jeg det kan henge sammen med at mediebildet har forandret seg. I dag blir muslimske jenter ofte fremstilt som flinke på skolen.

Moe forteller at samfunnets negative holdninger til muslimer gjør at mange føler et ansvar for å være perfekte. De opplever seg som representanter for muslimer som gruppe, og at det å begå en feil vil slå tilbake på alle muslimer.

– Muslimer føler seg forpliktet til å motbevise fordommene samfunnet har mot dem som gruppe. De opplever å starte på minus i flere sammenhenger og at de har mindre rom for å gjøre feil, sier hun.

Dette er imidlertid en mekanisme som kjennetegner erfaringer blant minoriteter generelt, og gjelder ikke spesielt for muslimer, understreker Moe.

Også et tegn på styrke

Tonje Baugerud er førstelektor i religion og samfunn, og hun disputerte i 2022 med en doktorgradsavhandling om muslimske kvinners erfaringer med å bære hijab i Oslo.

Baugerud er generelt positiv til rapporten lagt frem av HL-senteret og Likestillingssenteret KUN. Men hun påpeker også at dekningen av rapportens funn må unngå å presentere muslimer som passive mottakere av samfunnets fordommer.

– De er ikke bare ofre, sier hun.

– Kvinner som bærer hijab har selvfølgelig også mye styrke. De er hovedpersonene i sitt eget liv, takler negative fordommer på daglig basis og er i stand til å skape seg gode liv.

Baugerud viser til at det å bli ansett som «representant» for muslimer som gruppe er en erfaring som innebærer ambivalens. 

– Det å være representant for noe innebærer at man alltid må forsvare seg selv, sier hun.

– Samfunnet har påtvunget muslimer en rolle hvor spesielt hijab-bærende kvinner må forsvare hvorfor de ikke tar av hijaben i solidaritet med kvinner i Iran for eksempel, utdyper hun.

Spesielt etter opptøyene i Iran har hijab-debatten blusset opp på ny også i Norge, ifølge Baugerud.

– Doktorgraden min viste at det å bære hijab innebærer veldig mange nyanser, understreker hun.

– Kvinner som bærer hijab gjør det også med stolthet og ser på seg selv som ambassadører for sin religion.

Kvinnene Baugerud intervjuet fortalte om hijaben som en kilde til styrke.

– Hijaben er ikke bare et religiøst symbol, den oppleves som en del av kroppen og er et bevisst valg. Det er her ambivalensen i å bære hijab kommer til uttrykk, fortsetter hun.

– Det å være synlig muslimsk kvinne og alltid måtte kompensere for samfunnets negative holdninger er tungt, men det er også styrkende og selvutviklende.

Hijab gjør kvinner er mer synlige

Vibeke Moe forklarer at det å være synlig som muslimsk kvinne er annerledes enn synligheten som muslimsk mann.

– For kvinner handler det mest om å bære hijab eller ikke, mens muslimske menn i Norge langt sjeldnere bærer klær eller symboler som viser at de er muslimer, forklarer hun.

Vi tillegger mennesker religiøse og kulturelle identiteter og definerer dem ut fra det norske fellesskapet, basert på hudfargen deres.

– Likevel er det slik at en mørkere hudfarge i seg selv gjør at omverdenen kan oppfatte en som muslim, uavhengig av om man er det eller ikke.

HL-senterets holdningsundersøkelse inkluderte en del der respondenter med innvandrerbakgrunn selv beskrev sine erfaringer, forteller Moe.

– Analysene viser at en del ikke-muslimske innvandrere har veldig like diskrimineringserfaringer som muslimer, sier hun.

– Har man mørk hudfarge kan man bli utsatt for diskriminering basert på at man oppfattes som muslim eller innvandrer.

Skjult rasisme

Tonje Baugerud forteller at nyere studier har vist at rasisme i Norge foregår i mer skjulte sammenhenger.

– Vi tillegger mennesker religiøse og kulturelle identiteter og definerer dem ut fra det norske fellesskapet, basert på hudfargen deres. Islamofobi et kodeord for rasisme, sier Baugerud.

– Spørsmålet er hvem som får innpass i samfunnet og hvem som automatisk blir ekskludert. Kategorien «norsk» er veldig smal, sier hun.

– Som synlig muslim kan man ofte bli oppfattet som ekstremist eller som undertrykket. Dette er et kolonialt tankegods som lever i beste velgående.

– I dette finner man en sentral idé om at muslimske kvinner må reddes fra undertrykkelse, noe som fører til en repeterende hijab-debatt som ikke beveger seg fremover, fortsetter hun. 

– Det er bare et år siden Sumaya Jirde Ali og Rawdah Mohamed var på forsiden av Dagsavisen, noe som førte til nok en hijab-debatt i Norge. Og i høst har vi igjen hatt en hijab-debatt gående i forbindelse med den alvorlige situasjonen i Iran.

Positiv utvikling i media

HL-senterets kartlegging viser også at mange så medias fremstilling av muslimer som en viktig årsak til muslimfiendtlige holdninger. Moe påpeker at flere av informantene likevel fortalte at de så en positiv utvikling i mediebildet de siste årene.

– Det at mediene viser frem mer mangfold i sine beskrivelser av muslimer betyr mye for deres inkludering i det norske fellesskapet og var viktig for mange av informantene å få frem, sier hun.

Frykten for negative erfaringer kan føre til at man blir tilbakeholdende overfor fremmede, trekker seg tilbake fra samfunnet og holder seg til «trygge» arenaer.

Noen informanter refererte til mediedekningen av ramadan som et eksempel på en viktig positiv utvikling.

– De opplevde at dekningen har bidratt til økt kunnskap og større toleranse for religiøst mangfold, forteller hun.

– En informant fortalte at ettersom flere er blitt vegetarianere, har det også blitt mer aksept for å ha andre kostholdspreferanser.

Skaper mistillit 

Vibeke Moe påpeker likevel at diskriminering fortsatt et stort problem.

– Det er komplisert å jobbe mot diskriminering. Men det at problemet får økt oppmerksomhet, økt mangfold og synlighet i offentligheten, og uttalte mål om inkludering og mangfold som kommer ovenfra, er tiltak som hjelper, sier hun.

– I tillegg er det nødvendig at arbeidsplasser oppretter varslingsrutiner som kan ta hånd om diskriminering når det forekommer. Vår undersøkelse tyder på at rutiner er mangelfulle på en del arbeidsplasser. 

Moe forteller at informantene hadde et reflektert forhold til egne erfaringer og til diskriminering som fenomen. De ønsket ikke å tolke opplevelsene sine i «verste mening» og var opptatt av å opprettholde en tillit til menneskene rundt seg. Samtidig var det å bli trodd en svært viktig forutsetning for å håndtere diskrimineringserfaringene.

– Det å oppleve diskriminering, det å bli ekskludert fra samfunnets fellesskap, kan ha store negative konsekvenser.

Hvis man ikke blir trodd, utgjør det en tilleggsbelastning, mener hun.

– Frykten for negative erfaringer kan føre til at man blir tilbakeholdende overfor fremmede, trekker seg tilbake fra samfunnet og holder seg til «trygge» arenaer, hvor man vet at man ikke kommer til å oppleve diskriminering.

Moe peker på at diskriminering skaper splittelse og svekker tilliten i samfunnet.

– Derfor er diskriminering et samfunnsproblem som angår hele fellesskapet, ikke bare dem som direkte erfaringer diskrimineringen.