– Jeg ble oppmerksom på temaet da jeg jobbet med masteroppgaven min, sier arkitekturhistoriker Jarle Tollefsrud.
– Den handlet om lystslottet Oscarshall på Bygdøy i Oslo og jeg skulle forsøke å finne ut hva denne særegne såkalte nygotiske arkitekturen handlet om. Da kom jeg borti noe som viste seg å være et ganske stort felt – queer gotikk.
Tollefsrud forteller at queer gotikk handler om at nygotikken på 1700- og 1800-tallet tidvis ble oppfattet som queer, eller skeiv, i vid forstand.
– Queer blir her et begrep som karakteriserer en eller annen form for normbrudd. Det er en måte å bruke begrepet på som handler om å destabilisere etablerte kategorier og systemer.
I artikkelen «Notater om nips: Noen perspektiver på kjønn og arkitektonisk form i det norske 1800-tallet» utforsker Tollefsrud hvordan bygninger og bygningselementer har blitt koblet til idéer om kjønn. Han har undersøkt bygninger som brøt med normene og sett på hvordan disse ble omtalt i samtiden.
– Arkitekturteorien har en hang til å definere hva som er den ideale arkitekturen, og på denne tiden var dette klassisismen.
– Mens den klassiske arkitekturen ble forstått som maskulin, ble gotikken ansett som feminin.
Nygotikken brøt med de klassiske idealene, ifølge Tollefsrud. Stilretningen var inspirert av middelalderens gotiske kirker med spissbuer og snirklete ornamentikk, og dette ble sett på som en pervertering av det klassiske.
Tollefsrud har ikke jobbet med kjønnsmetaforer i arkitekturteorien tidligere. Men da tidsskriftet Kunst og kultur skulle ha et spesialnummer i forbindelse med Skeivt kulturår, så han anledningen til å snuse litt på temaet og forsøke å anvende det på et norsk materiale.
Queer persona, queer arkitektur
– Frem til tidspunktet da Johan Henrik Nebelong bygget Oscarshall, i 1840-årene, var klassisismen tilnærmet enerådende i Norge.
Dette, mener Tollefsrud, gjør at Oscarshall kan ses som en parallell til Horace Walpoles villa Strawberry Hill utenfor London. Strawberry Hill ble bygget omtrent nøyaktig 100 år tidligere og markerer starten på nygotikken i England.
– Walpole og flere av mennene i hans krets valgte å bygge ikke-klassisk. Og man ser at folk i samtiden koblet deres valg av arkitekturuttrykk sammen med deres persona.
Strawberry Hill og de andre villaene brøt med de klassiske idealene. Dette ble ifølge Tollefsrud koblet til byggherrenes persona, altså levevis og fremtoning, som brøt med normene for hvordan den maskuline mannen skulle være.
– Mens den klassiske arkitekturen ble forstått som maskulin, ble gotikken ansett som feminin.
Tollefsrud forteller at samtiden var kjent med at Walpole og hans krets levde i homososiale, og noen ganger også homoerotiske, fellesskap. I lys av dette har arkitekturhistorikeren Matthew M. Reeve sett de middelalderinspirerte villaene deres som en form for alternative verdener hvor en queer persona kunne leves ut.
Slike kjønnskarakteristikker har imidlertid også blitt brukt uavhengig av byggherrens eller arkitektens identitet.
Lang tradisjon for å kjønne arkitektur
– Tradisjonen for å «kjønne» elementer i arkitekturen, og tenke på dem som enten feminine eller maskuline, er like gammel som arkitekturteorien selv. Den går helt tilbake til Vitruvius.
Vitruvius var en romersk arkitekt, kjent for å ha skrevet den eldste arkitekturteoretiske teksten som er bevart. Han brukte kjønnsmetaforer om elementer i den klassiske arkitekturen, noe som ble gjenopptatt fra 1400-tallet, da den klassiske arkitekturen ble aktuell igjen.
– Welhaven sammenligner de «forvirrede formene» med «en kvinnes forvirrede sinn».
– Det mest kjente eksempelet på dette er koblingen mellom de klassiske søyleordenene og kjønn. Her ble den doriske søylen sett som maskulin og de joniske og korintiske søylene ansett som kvinnelige.
Dette henger sammen med en lang tradisjon man finner i filosofien og religionen. Det handler om at man kobler avgrensede kategorier som handler om en gjenstands essens til det maskuline, og det supplementære, overflødige, eller dekorative, til det feminine.
– Det ligger en verdivurdering i denne tankegangen, forklarer Tollefsrud.
– Den enkle klassisistiske arkitekturen assosieres med det man ser på som særegent maskuline kvaliteter som seriøsitet, alvor, rasjonalitet. Mens den mer ornamentale arkitekturen assosieres med det man ser på som feminine egenskaper, som følelser og irrasjonalitet.
Snirklete og ornamentalt = feminint
Dette, forteller Tollefsrud, leder fort over i at det som ses på som feminint også ses på som fjollete, fjasete og useriøst.
– Så i arkitekturen assosieres det solide, som for eksempel det enkle, de rene linjene, det stabile, det symmetriske, med det maskuline. Derimot assosieres alt som er dekorativt, snirklete, ornamentalt, og så videre, med det feminine.
Dette kjønnsaspektet ble også koblet til skillet mellom offentlig og privat. Mannen hørte hjemme i det offentlige mens hjemmet var kvinnens sfære.
– En bygning skulle utvendig være solid, enkel og renlinjet i klassisistisk stil. Innvendig kunne man derimot slå seg mer løs med ornamenter og den slags.
Så når menn da på 1700- og 1800-tallet begynte å bygge det man oppfattet som feminine bygninger, kom det reaksjoner.
Vanskelig å plassere i stilhistorien
– Oscarshall er en bygning som er vanskelig å plassere innenfor en tradisjonell stilhistorie. Den blir omtalt med merkelappen nygotikk, men de fleste som har skrevet om den finner også elementer av senklassisisme og noe sydlandsk.
Det var vanskelig for 1800-tallets kritikere å forstå denne ukonvensjonelle bygningen, og mange av kommentarene Tollefsrud har funnet er direkte negative.
– Det gir mening at Oscarshall er en queer bygning. Ja til mer nips og pynt!
– De reagerte på det asymmetriske, det pyntede og på de uekte materialene, forteller han.
I dag er det kanskje vanskelig å se for seg at Oscarshall var et så provoserende bygg, når man ser hvor mye av denne typen historisk arkitektur som ble bygget i Oslo utover 1800-tallet. Men i 1840-årene så byen veldig annerledes ut.
– Villaene og løkkeeiendommene rundt Oslo var enten relativt enkle trehus eller klassisistiske villaer som fulgte de etablerte normene.
Ikke like direkte
Tollefsrud forteller at beskrivelsene han har funnet av Oscarshall ikke refererer like tydelig og direkte til kjønn som det man finner i kritikken av nygotikken i sentrale deler av Europa. Men de bruker ord som for eksempel «nips» eller «dukkestell» som assosieres med det kvinnelige eller det barnslige.
– Sammenlignet med store land som England, Tyskland og Frankrike har vi i Norge en veldig svak tekst- og teoritradisjon. Når folk snakker om arkitektur, er det gjerne i forbifarten, eller i brev og lignende.
Likevel ser man spor av samme type kjønnsmetaforer også i en norsk setting. Det viser de verdiladede ordene som blir brukt om Oscarshall og andre ikke-klassiske bygg. Man var også her til lands skolert inn i en type tankegang som koblet sammen arkitektur og kjønn.
– Det beste eksempelet jeg fant er hos Johann Sebastian Welhaven. I et dikt karakteriserer han det pompeianske, det kinesiske og det gotiske som feminint. Welhaven sammenligner de «forvirrede formene» med «en kvinnes forvirrede sinn».
Pynt ansett som overflatisk
Arkitekturhistoriker og kunstkritiker Ingrid Halland forteller at motsetningen mellom overflate og dybde har vært en grunnleggende teoretisk og kritisk tematikk i de estetiske humaniorafagene i det 20. århundre.
– Spesielt i arkitekturhistorie har motsetningen mellom overflate og dybde – eller pynt og struktur – vært diskutert.
Pynt og ornamentikk har vært ansett som overfladisk, unyttig og lite interessant, ifølge Halland. Hun peker på hvordan Tollefsrud i sin artikkel bruker skeiv teori og feministiske perspektiver for knytte denne dikotomien opp mot forestillinger om det feminine og det maskuline.
– Gjennom grundige arkivstudier og diskursiv analyse av kunsthistoriografi, destabiliserer Tollefsrud forestillingen om at pynt er overfladisk.
Halland mener Tollefsruds artikkel viser at pynt og nips er en utmerket inngang til avansert kritisk tenkning om arkitektur og historieskriving.
– Det gir mening at Oscarshall er en queer bygning. Ja til mer nips og pynt!
Maskulin modernisme
På spørsmålet om kjønnsmetaforer fortsatt brukes om arkitekturen i dag, svarer Tollefsrud at det virker som denne tankegangen forsvant med modernismen.
– Man kan kanskje si at det maskuline «vant» med modernismen som fokuserte på form og funksjon. De elementene som tradisjonelt hadde blitt forstått som feminine ble så til de grader fordrevet at man ikke lenger hadde behov for å bruke kjønnsmetaforer om arkitekturen.
Tollefsrud referer her til arkitekturhistorikeren Adrian Forty, som mener at modernismens tilsynelatende nøytrale begrep om form egentlig var et maskulint ideal. Modernismen jaget ornamentet fullstendig på dør. Det som stod igjen var strukturen, de rene linjene og de solide volumene.
Likevel finnes det eksempler på at senere litteratur bruker kjønnsmetaforer om historisk arkitektur.
– Det finnes bøker fra 1900-tallet som fortsatt snakker om «mandige doriske søyler» og «stramme og maskuline» empire-interiører.
