Anette Bringedal Houge har forsket på konfliktrelatert seksuell vold i mange år. Et helt spesielt intervju kom til å illustrere noen viktige utfordringer i fagfeltet og ble utgangspunktet for en artikkel om temaet. Intervjuet fant sted da Houge og en forskergruppe dro til Bosnia-Hercegovina 20 år etter krigen for å intervjue ofre, advokater, advokatorganisasjoner, politikere og ofres interessegrupper om betydningen av rettferdighet og strafferett etter konflikt.
– Kvinnen jeg intervjuet var en av mer enn 20 000 kvinner som ble voldtatt under Balkan-krigene på 1990-tallet.
Hun hadde overlevd omfattende og grufulle overgrep, innleder Houge da Kilden møter henne for en prat på juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo, hvor hun har vært gjesteforsker det siste året.
I 2017 disputerte hun med en avhandling i kriminologi om den internasjonale strafferettens rolle i etterkant av konfliktrelatert seksuell vold. Tidligere i år skrev hun artikkelen «Violent re-presentations: Reflections on the ethics of re-presentation in violence research» som ble publisert i det prestisjefulle tidsskriftet Qualitative Research.
- Anette Bringedal Houge (f. 1981) har en mastergrad i freds- og konfliktstudier og en doktorgrad i kriminologi. Hun er i dag postdoktor ved avdeling for tverrfaglig helseforskning på Medisinsk fakultet ved Universitet i Oslo.
- Tematisk dreier hennes forskning seg blant annet om det norske strafferettssystemets håndtering av seksuell vold og konfliktrelatert seksuell i internasjonal strafferett.
- I artikkelen «Violent re-presentations: Reflections on the ethics of re-presentation in violence research» som ble publisert tidligere i år deler Houge sine tanker om etikk og metode i forbindelse med intervjuer hun gjorde av ofre for seksuell krigsvold i det tidligere Jugoslavia.
Et mislykket intervju?
– Intervjuet forløp slik at hun bare gikk i gang med å fortelle sin historie. En kronologisk, veldig detaljert redegjørelse for hva hun hadde vært igjennom i løpet av krigen.
Det var ikke dette Houge i utgangspunktet var ute etter. Detaljer om vold hadde hun tilgang til i rettstranskripsjoner, rapporter og reportasjer fra krigen.
– Dessuten var det detaljer som ifølge den kritiske forskningslitteraturen fort blir «sensasjonaliserende». Hvilket jeg er enig i, forklarer Houge videre.,
Den kritiske forskningslitteraturen Houge viser til er ofte en kritikk av såkalt «carceral feminism», det vil si den typen feminisme som ser strafferett som løsningen på sosiale, kjønnede problemer. Heller enn å fokusere på volden i seg selv er Houge opptatt av hvordan vi som samfunn møter ulike former for vold, på lokale, nasjonale og internasjonale nivåer.
– Jeg ville heller høre forskningsdeltakernes tanker om rettferdighet 20 år senere. Finnes det rettferdighet etter slike brutale krigshandlinger? Hvordan ser den ut? Og hvilken rolle spiller den internasjonale strafferetten eventuelt?
Informantens detaljerte beretning om det hun ble utsatt for under krigen brøt med den forhåndsdefinerte agendaen med intervjuet. Houge håndterte ikke situasjonen slik hun selv ønsket.
– Jeg prøvde å få til et brudd ved å foreslå en pause. Men hun snakket bare videre, i et språk som er veldig gjenkjennelig fra retten. Språket skiller seg fra den måten man ellers snakker om den typen overgrep i andre sammenhenger. Veldig konkret om kjønnsorganer og hvor lang tid overgrepet pågikk, sier Houge.
Dette er ting retten ofte legger mye vekt på fordi straff skal utmåles i forhold til hvor omfattende og inngripende et overgrep er. Da må retten ha svært detaljerte beskrivelser.
Plutselig, i en og samme bevegelse reiste informanten seg opp og tok på seg jakken og gikk ut. Tolken holdt fortsatt på, så Houge avbrøt og spurte om hva som foregikk, om kvinnen skulle ha en pause.
– Og så sa tolken: «Nei, nei, hun er ferdig. Hun går nå». Og jeg hadde knapt stilt et spørsmål i løpet av den drøye timen som hadde gått. Jeg skammet meg over at jeg ikke hadde klart å styre intervjuet, men også over at jeg ikke hadde klart å være mer interessert i hennes historie slik hun delte den, minnes Houge.
Et «etisk viktig øyeblikk»
Ubehaget var også knyttet til den oppfatningen av forskerrollen informanten må ha hatt.
– Jeg tror intervjuet for henne var ett av mange i en lang rekke, og at hun fortalte det hun trodde var forventet. Og hvis min fortolkning er riktig, så representerte jo jeg et akademia som egentlig ikke er interessert i livserfaringer, men bestemte fortellinger om vold og om offerrollen. Og det skapte skam og ubehag hos meg, utdyper Houge.
Voldserfaringen, og historien om den, kan også være viktig.
Samtidig tror hun slike skamfulle følelser også kan være «etiske viktige øyeblikk». Det er viktig å utforske hva som skjer i samspillet mellom forsker og informant, også når et intervju oppleves som mislykket.
– Det gjorde meg akutt oppmerksom på de brillene jeg selv hadde på meg da jeg gikk inn i intervjuet. Jeg hadde åpenbart klare forventninger om hva vi ikke skulle snakke om. Men det er jo ikke opp til meg å definere hva som er viktig å dele når man snakker om krigens betydning i dag.
- Forskningsetikk er et sett med grunnleggende normer som blant annet skal verne om sannhetssøking, etterrettelighet og etterprøvbarhet.
- Også dem som deltar i forskning har et vern mot maktmisbruk. Forskere er forpliktet til å innhente informert samtykke fra dem det forskes på. Respekt for menneskeverd og hensynet til deltakeres personlige integritet, sikkerhet og velferd er blant forskningsetikkens mest sentrale normer.
- I Norge fungerer Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) som et rådgivende organ som bistår forskere i å vurdere forskningsetiske hensyn. Komiteen har utarbeidet retningslinjer som forskere er forpliktet til å følge.
Forskere er også medmennesker
Som tittelen i Houges artikkel peker på, dreier dette seg også om hvordan sårbare representeres. Dette ligger i kjernen av forskningsetikken. Heidi Østbø Haugen er professor i Kinastudier ved Universitetet i Oslo og leder for Den nasjonale forskningsetiske komité samfunnsvitenskap og humaniora (NESH). Kilden kontakter henne og spør hva hun tenker om problematikken.
– Når man ber noen om å delta i forskning, ber man dem nettopp om å bidra inn i en agenda man som forsker har satt, skriver Haugen på e-post til Kilden.
Med henvisning til de forskningsetiske retningslinjene som forplikter forskere til å innhente frivillig, informert samtykke legger hun til:
– Det etiske relevante er da å formidle hva denne agendaen er, sørge for at dette budskapet blir oppfattet riktig og passe på at potensielle deltakere opplever reell frihet til å velge om de skal delta eller ikke.
Heidi Østbø Haugen er enig i at det er viktig å ivareta hver enkelt informant på en god måte. I forhold til dilemmaet Houge beskriver i artikkelen – at den forhåndsdefinerte agendaen ikke samsvarer med informantens behov – peker hun på at forskere både er forskere og medmennesker.
– Om en deltaker ønsker å fortelle om seksuelle overgrep, kan man for eksempel si: «Jeg skjønner at du ønsker å dele disse erfaringene med meg», men pause opptakeren for å vise at det er rom for å snakke om det, men unngå å skape en falsk forventning om at man kommer til å videreformidle informasjonen, foreslår Haugen.
– Slik passer man på at samtykket fortsatt er informert. Deltakeren vet da hva forskningen de har sagt ja til å bidra handler om og ikke.
Akademisk kikkermentalitet
Det mislykkede intervjuet som Anette Bringedal Houge skriver om i sin nye artikkel var kanskje ikke så mislykket likevel. Det fikk henne nemlig til å reflektere over egne forestillinger og forventninger. Den kritiske forskningslitteraturen forsøker å styre unna de detaljerte historiene fordi man ikke vil bidra til å reprodusere sensasjonalistiske fortellinger om konfliktrelatert seksuell vold.
Likevel må man være åpen for at ulike informanter har ulike behov, tror hun:
– Voldserfaringen, og historien om den, kan også være viktig.
Under det samme feltarbeidet møtte Anette Bringedal Houge også informanter som ønsket det helt motsatte av kvinnen som ønsket å dele sine overgrepserfaringer.
– Etter noen intervjuer sa flere informanter at de la merke til nettopp det at jeg ikke ba dem beskrive volden de ble utsatt for. Og så takket de meg for det og sa at de aldri hadde opplevd det før, forteller hun.
– De opplevde det som regelen at når det kom vestlige forskere eller humanitære organisasjoner og journalister som ba dem fortelle, så var det voldshistorien de ville høre. Og de ville høre om hvor ødelagt den hadde gjort dem.
Det er dette fenomenet man kan betegne seg «kikkermentalitet» eller voyeurisme, at den som intervjuer er opptatt av det som er eksotisk, annerledes og gruoppvekkende fremfor informantens livserfaringer i bred forstand.
Dilemmaer ved historiefortelling
I artikkelen peker Houge på dilemmaer i måten forskere skildrer og gjenforteller overgrep på.
– På den ene siden kan det være uheldig med for grafiske beskrivelser av vold som vektlegger dette som det viktigste aspektet ved informantens liv, sier hun.
Man risikerer å sementere et bilde av overgrepsofre som bare det.
– Man risikerer å sementere et bilde av overgrepsofre som bare det. Fremfor å se hele mennesker med andre og kanskje viktigere livserfaringer og perspektiver.
På den andre siden kan fraværet av slike skildringer føre til at folk faktisk ikke forstår alvoret i den seksuelle volden.
– Om man ikke tar høyde for disse lovbruddenes faktiske uttrykk, den overdrevne voldsbruken, vil vi heller ikke være i stand til å analysere dem ordentlig, argumenterer Houge.
Hun peker også på at det kan være et bekymringsfullt sprik mellom tørre, teoretiske utlegninger av seksuell vold og de særegne, ofte overdrevent ondskapsfulle, krigshandlingene utlegningene faktisk refererer til, skriver hun blant annet i artikkelen.
Gap mellom teorier og erfaringer
Da Houge begynte å forske på tematikken tilbake i 2006 var hun bekymret for om teoriene som ble utviklet befant seg for langt unna ofrenes faktiske erfaringer, forteller hun.
– Jo lenger unna vi befinner oss fra et fenomen, jo enklere kan det bli å utvikle teorier og modeller som ikke samsvarer med erfaringer «på bakken», reflekterer hun i dag.
Dette er etisk problematisk av to grunner: For det første danner forskning ofte grunnlag for politikkutforming som påvirker hvordan ofre ivaretas av helseapparat og rettssystem. For det andre forvalter forskere ofrenes selvforståelse. Om man representerer dem og deres erfaringer på krenkende måter eller ikke anerkjenner deres eget syn på det de har opplevd, utøver man det som i forskningsetikken kalles «epistemisk vold».
Men hvor utbredt er slik «vold» egentlig? Det vites ikke sikkert siden det ikke føres statistikk på dette. Men ifølge sekretariatsleder i NESH, Vidar Enebakk, har komiteen ikke behandlet saker eller gitt uttalelser om problemer knyttet til epistemisk vold de siste åtte årene.
– Det nærmeste jeg kan komme på er erfaringer i forbindelse med forskning på de berørte etter 22. juli, forteller han.
– Mange av ungdommene som deltok i forskningen var overrasket over at ikke forskerne gikk tettere på og spurte om det de selv opplevde som viktig, sier Enebakk.
Han legger til at de nye retningslinjene fra NESH i større grad åpner for at forskningsdeltakere kan samtykke til en viss risiko for ubehag og belastning.
Gjenfortellingens makt
Basert på erfaringen fra feltarbeidet i Bosnia-Hercegovina ønsker Anette Bringedal Houge å bidra til samtalen om hvordan de som forsker på såkalt sensitive tema kan bli seg bevisst sin makt i møtet med informanter.
– Jeg gjør meg flid med å nyansere og være åpen om representativitet og utvalg når jeg skriver. Likevel vil det jeg velger å ta med meg videre i en forskningspublikasjon alltid være med på å forme folks bilde av den gruppen informantene representerer. Da har man som forsker mye makt. Det er utfordrende, påpeker hun.
NESH-leder Heid Østby Haugen er enig:
– Forskeren har stor makt når hen utvelger deler av informantenes fortellinger og gjengir dem, skriver hun på e-post.
– Man må reflektere rundt hvordan man forvalter fortellingen, for eksempel ved å tenke gjennom hvilke etiske problemstillinger som kan komme opp når man planlegger datainnsamlingen. Slik planlegging omfatter blant annet å kartlegge sårbarheter i gruppene man forsker på.
Det er en kjønnet forståelse i hele debatten om kvinner, fred og sikkerhet som i stor grad har fokusert på vold mot kvinner.
I forhold til å forske på ofre for seksuell vold kan de som gruppe være ekstra sårbare for stereotypier om «verdige ofre». Representasjonene reduserer ofte utsatte til volden de har erfart, og skaper en begrenset forestilling om kvinners rolle i krig, mener Anette Bringedal Houge:
– Én ting er det problematiske med å fremstille ofre som «ødelagte», men noe annet er fremstillingen av kvinner i krig, understreker hun.
– Det er en kjønnet forståelse i hele debatten om kvinner, fred og sikkerhet som i stor grad har fokusert på vold mot kvinner. Og det er selvfølgelig viktig. Men det kan også redusere kvinner til ofre heller enn aktører.
– Derfor må vi være svært bevisste når vi utøver dette «representasjonsarbeidet» og også tydeliggjøre de refleksjonene og valgene vi tar når vi velger å skildre noen historier fremfor andre, avslutter Houge.
Kilden gjør oppmerksom på at Houge og Bitsch kjenner hverandre, både som tidligere kollegaer innen voldsfeltet og privat.
