Jentesoldater opplevde mer likestilling i krig enn i fred

Jentesoldater opplevde mer likestilling i krig enn i fred

– Mine studier fra Columbia og Nepal viser at mange mindreårige vervet seg frivillig, og til og med fikk det bedre som geriljasoldater, sier Wenche Iren Hauge.
Mer om Krig
Mer om Asia
I Nepal var kastesystemet en årsak til å verve seg for mange. Den maoistiske geriljaen var imot klasseforskjeller og kastediskriminering og for likestilling mellom kjønnene, ifølge Wenche Iren Hauge. Bildet viser maoistiske opprørere i Rolpa-distriktet.

– Jeg synes ikke det blir riktig å bruke begrepet «barnesoldater». Det er altfor sterkt forbundet med tvangsrekruttering, noe som ikke alltid er tilfelle, sier rapportforfatter og PRIO-forsker Wenche Iren Hauge.

I sin rapport har hun intervjuet tidligere mindreårige medlemmer av geriljagruppen FARC (Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia) i Colombia, og fra den maoistiske geriljagruppen PLA (People’s Liberation Army) i Nepal.

Mesteparten av forskningen som er gjort på mindreårige i geriljagrupper er fra Afrika, nord for Sahara, forteller Hauge.

– Forskningen fra afrikanske land beskriver barnesoldater som for det meste er rekruttert med makt og vold eller kidnappet til geriljagrupper, sier hun.

– Dermed er det disse situasjonene man ser for seg når man hører ordet «barnesoldat». Mine studier fra Colombia og Nepal viser tvert imot at mange vervet seg frivillig. Mange fikk det til og med bedre som medlemmer av geriljagruppen.

Flyktet fra fattigdom og terror

Hauge forteller at mange mindreårige tilslutter seg geriljagrupper når de er 13–14 år gamle. Når det blir inngått en fredsavtale i landet må geriljasoldatene legge ned våpnene og tilbakeføres til samfunnet.

– Hvis man antar at de er tvangsrekrutterte, blir tilbakeføringen til hjemstedet mer forståelig. Men hvis de har forlatt hjemstedet på grunn av ekstrem fattigdom eller mishandling, og frivillig tilsluttet seg geriljaen, er det noe helt annet, sier hun.


Wenche Irene Hauge har sammenliknet mindreårige soldaters erfaringer i Nepal og Colombia. Foto: PRIO

Alle de mindreårige Hauge intervjuet i Colombia og Nepal kom fra svært vanskelige forhold og sluttet seg til geriljagruppen frivillig. Noen få fra Nepal opplevde et indirekte press fra landsbymedlemmer eller familie, etter som maoistene hadde oppfordret alle familier til å stille med ett geriljamedlem.

– Noen av dem insisterte på å få bli med i geriljaen, selv om geriljalederne først sa at de var altfor unge til det.

De vanligste grunnene informantene oppga for å ville bli med i geriljaen var, ifølge Hauge, fattigdom og marginalisering.

– Enkelte hadde familiemedlemmer som ble forfulgt av myndighetene og fryktet for egen sikkerhet. Andre igjen opplevde å bli slått hjemme, sier hun.

– I Nepal var også kastesystemet en årsak til å verve seg for mange. Flere jeg intervjuet der ble tiltrukket av at den maoistiske geriljaen var imot klasseforskjeller og kastediskriminering og for likestilling mellom kjønnene.

I det ungdommene blir rekruttert til geriljaen, kaller man dem ofre, forteller Hauge.

– Men de er ofre før de rekrutteres, fordi de kommer fra fattigdom og politisk forfølgelse og noen blir også mishandlet hjemme.

Les også: Kjønnsspørsmål i Forsvaret blir latterliggjort og sabotert

Respekt og likestilling

Hauge har gjort 47 dybdeintervjuer med omtrent like mange kvinner og menn i aldersgruppen 18–26 år. Hun har sett på forskjeller mellom guttene og jentenes erfaringer i begge landene, både i geriljaen og for de som ble tilbakeført til hjemstedet sitt etter krigen.

– Mye av forskningen på barnesoldater har ikke sett på kjønnsforskjeller som relevant. Men mange av geriljasoldatene er kvinner, flere enn mange aner, sier Hauge.

– I den gruppen jeg intervjuet, som var midt i tenårene da de ble med geriljaen, er det klart at kjønnet har betydning. For eksempel lever man veldig tett på hverandre i en alder hvor man også lett kan bli forelsket.

En jente fortalte at hun hadde en kjæreste i leiren, men at de måtte ha kommandantens samtykke før de fikk sove sammen.

Gjennom intervjuene kom det frem at kvinnene og tenåringsjentene opplevde mer likestilling og respekt som medlemmer av geriljagrupper enn i samfunnet de var født og oppvokst i.

– Jeg ble overrasket da de fortalte om hvordan intime relasjoner ble regulert av geriljalederne, forteller Hauge.

– Det var lov å være kjærester og gifte seg, også for homofile og lesbiske, men ikke før man var blitt godt kjent med hverandre. Overgrep og misbruk ble hardt straffet.

Hauge gir et eksempel fra FARC:

– En jente fortalte at hun hadde en kjæreste i leiren, men at de måtte ha kommandantens samtykke før de fikk sove sammen. Etter hvert begynte kjæresten å slå henne, og da hun rapporterte det, ble han sendt vekk.

Verst for nepalske jenter

For de fleste av jentene som ble tilbakeført til hjemstedet, ble det et sjokk. Colombia er et utpreget machosamfunn og Nepal et kjønnsdelt kastesamfunn, understreker Hauge.

– Det var særlig ille for jentene i Nepal hvor samfunnet er mer kjønnstradisjonelt enn i Colombia. De nepalske jentene ble trakassert og stigmatisert når de kom tilbake til lokalsamfunnet, forteller hun.

– Dette var en sterk kontrast til hvordan jentene ble behandlet av maoistene i geriljaen som var motstandere av kastesamfunnet. De praktiserte likeverd og respekt mellom kjønnene, en del kvinner var også kommandanter.

Hun forteller om en nepalsk jente som gråt under hele intervjuet.

– Jenta ble forelsket og gift med en mann fra en annen kaste i geriljaen, men da hun ble skilt fra de voksne geriljasoldatene og sendt hjem fordi hun var under 18 år, ble hun sett ned på og harselert med av familien og i lokalsamfunnet.

I Nepal var det også stor forskjell mellom de som fikk utbetalt erstatning av staten og de som ikke fikk det. Det handlet om hvor unge de var når de ble rekrutterte, om hvor lenge de hadde vært der og om de fortsatt var mindreårige da krigen var over.

– De som fikk økonomisk erstatning klarte seg bedre. Det var verst for dem som kom tilbake til samfunnet med to tomme hender.

Fikk utdanning gjennom FARC

I mange land blir ekssoldater som fortsatt er mindreårige når geriljaen oppløses, overført til midlertidige omsorgssentre. Noen av disse er satt opp av UNICEF, som i Colombia. I Nepal hadde man ikke slike omsorgssentre. I Nepal varte også demobiliserings- og reintegreringsprosessen i flere år. I Colombia var statlige organer aktivt inne i oppfølgingen av de mindreårige soldatene.

– Under krigen sørget FARC for at jenter og gutter fikk delta på likefot, og at jentene også lærte å lese og skrive, forteller Hauge.

Etter fredsavtalen i Colombia ble mange tidligere FARC-soldater boende sammen i leirer.

Det er et hardt liv å være geriljamedlem, strukturert og med streng disiplin.

– Der hadde de en del prosjekter hvor de også la vekt på likestilling. De som hadde fylt 18 år, og som derfor kunne bli hos FARC etter DDR-prosessen (se faktaboks), hadde det bedre enn de som var under 18 år og derfor ble sendt tilbake til landsbyen de kom fra.

Kvinnene Hauge intervjuet fra FARC forteller at det var egne likestillingskomiteer i leirene. Men det er selvsagt også grunn til å være kritisk til sider ved geriljaene, mener hun.

– Det er et hardt liv å være geriljamedlem; strukturert og med streng disiplin.

Stigmatiseres i lokalsamfunnet

Milfrid Tonheim er professor ved Høgskulen på Vestlandet, og har skrevet doktoravhandling om tidligere jentesoldater i Øst-Kongo som blir utsatt for omfattende stigmatisering når de vender hjem til sine lokalsamfunn.


Milfrid Tonheim har forsket på jentesoldater i Kongo. Foto: UiB

– Opplevelsen jentene i Hauges studie hadde av reintegreringsprosessen er svært lik opplevelsen til de unge kvinnene jeg intervjuet i Øst-Kongo, forteller Tonheim.

– Hverdagen etter å ha kommet hjem til familie og lokalsamfunn var preget av stigmatisering og sosial ekskludering. De som returnerte gravide eller med barn var klart hardest rammet. Noen uttrykte at stigmatiseringen fra familie og venner var vanskeligere å leve med enn volden og det harde livet de hadde vært utsatt for i de militære gruppene.

Den store forskjellen er, ifølge Tonheim, at kvinnene i Hauge sin studie savnet likestillingen i FARC og PLA.

– De tidligere jentesoldatene jeg intervjuet i Kongo var langt fra likestilte med mannlige soldater. Alle hadde opplevd en eller annen form for seksualisert vold. Noen hadde opplevd enkeltepisoder, andre hadde vært sexslaver, sier hun.  

– Min forskning og kjennskap til feltet peker i retning av at måten jentene rekrutteres inn på, om det er frivillig eller tvang, har mindre å si for hvordan de blir mottatt når de vender tilbake til det sivile liv. Dette bekrefter for så vidt også Hauges rapport.

Les også: Hjemvendte jentesoldater i Kongo stigmatiseres

Blir sett på som horer

I sin doktorgradsavhandling argumenterte Tonheim for at en mulig forklaring på stigmatiseringen kan skyldes en allmenn oppfatning av kvinnelige soldater som promiskuøse.

– Relasjonen mellom kvinner og vold har, uavhengig av kultur og gjennom hele historien, utfordret kjønnsstereotyper. Dette har resultert i det feministisk forskning kaller et «hore-narrativ», sier hun.

– Man kan anta at et slikt syn på kvinner, som har vært delaktig i vold eller i militære grupper, kan være en grobunn for stigmatisering når de vender tilbake til lokalsamfunn preget av et tradisjonelt kvinnesyn.  

Forskning har vist at «hore-narrativet» er fremtredende også i vestlige hærstyrker.

Selv om kvinnelige soldater uttrykker at seksualisert vold mot kvinner ikke var akseptert i FARC-EP og PLA, er likevel deres involvering i militære grupper et brudd med en tradisjonell kjønnsrolleforståelse, mener Tonheim.

– Forskning har vist at «hore-narrativet» er fremtredende også i vestlige hærstyrker, og forekommer derfor ikke bare i sammenhenger hvor man aksepterer at kvinnelige soldater blir utsatt for seksualisert vold.  

Tonheim forteller at da hun gjennomførte sin studie for noen år siden, var andelen jenter i Øst-Kongo som i det hele tatt fikk hjelp gjennom et reintegreringsprogram svært lav. Noe som den gang heller ikke bare gjaldt Kongo.

– Ofte ble de ekskludert fra programmet fordi de ikke bar våpen og dermed ikke var del av nedrustningsprosessen. Videre var programmene som eksisterte langt fra tilpasset jentenes behov, sier hun.

– For eksempel hadde mange av kvinnene returnert med barn, men barna ble ikke innlemmet i programmene. Det ble heller ikke tilrettelagt for barnepass til mødrene slik at de kunne delta på opplæring og psykososiale tiltak.

FN må lytte til de unge

Wenche Iren Hauge har tidligere gjort feltarbeid i både i Afrika og Latin-Amerika og i 2014 var hun i Nepal.

– Der fanget jeg opp at mange tidligere mindreårige soldater var misfornøyde med behandlingen de fikk gjennom DDR-prosessene. Jeg synes det var rart at ingen hadde sett nærmere på hvorfor.

FNs retningslinjer for hvordan man skal følge opp mindreårige i slike DDR-prosesser baserer seg mye nettopp på Afrika-forskningen hvor de mindreårige soldatene ofte ble tvangsrekrutterte, forteller Hauge.

– FN-standardene er ikke obligatoriske, men de blir gjerne respektert av alle aktører og de har dermed stor innflytelse på hvordan mindreårige fra geriljagrupper blir fulgt opp, sier hun.

– Dette medfører at tilbakeføringsprosessene for mindreårige ikke er tilpasset ulike forhold, og dermed ikke fungerer like bra overalt. Jeg mener man må lytte til det de mindreårige medlemmene av geriljagrupper selv forteller. FN og andre hjelpeorganisasjoner må også legge disse til grunn når de lager standarder for DDR-prosessene.