Pris til masteroppgaver om stemmetrening for transkvinner og kvinner på asylmottak

Hva kjennetegner en kvinnestemme?

Dette er blant spørsmålene en logoped må stille seg dersom en transkvinne havner på pasientlisten. Men logopedene er ikke nødvendigvis enige, og forskningen mangelfull.

Det bestemte Sigrid Gabrielsen seg for å gjøre noe med da hun selv stod overfor problemstillingen som sangpedagog ved siden av masterstudiet i logopedi. Nå er hun blant prisvinnerne under utdelingen av Åse Hiorth Lerviks pris. 

Lyden av kjønn

­­– Se for deg en kvinne som heter Thea, men høres ut som en mann. Da bryter hun med en del kjønnede forventninger, sier Gabrielsen.

Masteroppgaven, «Mannsstemme er det største hinderet for å bli tatt for å være kvinne», diskuterer samfunnets forventninger om hvordan kjønn kommer til uttrykk. Her ser hun nærmere på logopeders erfaringer med det hun kaller «feminisering» av stemmen til transkvinner.

– Hva er en feminin stemme?

– Det handler ikke bare om å ha en lys pitch (tonehøyde, journ.anm.), mange kvinner har jo mørk stemme. Det handler også om setningsmelodien og artikulasjon, sier Gabrielsen.

Stemmen er en viktig del av vår kjønnsidentitet.

Mange kvinner går nemlig mer «opp» i setningen», mens menn går mer «ned» og har et mer monotont stemmeleie.

– Det har å gjøre med stereotypier i samfunnet. Hadde vi ikke hatt det, hadde det ikke vært så nødvendig å jobbe med dette.

Gabrielsen har intervjuet fire norske og to engelske logopeder. Storbritannia har lengre erfaring på fagområdet. Juryen berømmer Gabrielsen for å gå inn i det de selv omtaler som et «sensitivt og politisk omstridt» felt med lite forskning og kunnskap på feltet i Norge.

– Stemmen er en viktig del av vår kjønnsidentitet. Den forteller oss hvem vi er, og hvilket kjønn vi definerer oss som. Og for dem det gjelder, handler det om å få et fullverdig liv, sier hun.

Behovet finnes særlig for transkvinner, forklarer Gabrielsen. Transmenn får mer drahjelp av hormonbehandling for å få en dypere stemme. Vanskeligere er det å gjøre stemmen lysere uten at det også fører til problemer. Da bør man få hjelp hos logoped.

Les også: Vant med oppgave om kvinner i Myanmar

Viktig med stemmetrening

– Hvorfor er det viktig med stemmetrening?

– Det er viktig med stemmetrening slik at klienten får en feminin stemme uten stemmevansker som personen kan leve med resten av livet, forklarer Gabrielsen.

Ved tradisjonell logopedisk behandling blir resultatet ofte at stemmeleiet blir mørkere. Når stemmen «feminiseres» blir den derimot ofte strukket, altså lysere. Det kan føre til problemer – det kan for eksempel bli vondt å snakke.

– En logoped gir deg øvelser som kan hjelpe deg med å strekke stemmen på riktig måte, der man også bruker både pust og kropp. I tillegg jobber man med å snevre inn klangen.

Samtidig er ikke logopedene helt enige om hva som er den beste framgangsmåten, forteller hun.

– Alle logopedene jeg intervjuet jobber veldig ulikt. De hadde også veldig ulikt syn på hva som er feminint og et kvinnelig kjønnsuttrykk, forteller hun.

– Behandlingen avhenger av hvilken logoped man havner hos. Det trengs mer forskning slik at de kan jobbe mer forskningsbasert.

Kvinner i asylmottak

Prisen til beste masteroppgaven med kjønnsteoretisk innhold gikk til Sara Toffanin for hennes oppgave om kjønn og rom – nærmere bestemt asylmottak i Nord-Norge. Har kjønn noe å si for hvordan asylsøkere opplever å bo på asylmottak?

Det korte svaret synes å være ja.

– Jeg var interessert i hvordan rom påvirker hvordan man beveger seg og lever. Da er asylmottak et godt kasus, for det er midlertidig, forteller Toffanin.

– Det betyr at det ofte er vanskelig å slå seg til ro der.

Det ville Toffanin lære mer om. Hvordan erfarer menn og kvinner boforholdene i asylmottak?

En ting hun har sett nærmere på, er bruken av fellesarealer. Asylmottak har ofte flere fellesarealer som både menn og kvinner kan bruke. Toffanin intervjuet både kvinner og menn for å se nærmere på om det var kjønnsforskjeller i hvordan de ble tatt i bruk.

Flere viste det seg, både menn og kvinner, syntes for eksempel at det var uhygienisk. I tillegg opplevde kvinnene kjønnet sitt som et hinder. Kjønnsnormer, som at kvinnene ikke ønsket å oppholde seg nært andre menn, førte for eksempel til måltider på odde tidspunkter for noen kvinner. De ventet til det var mindre «trykk» på kjøkkenet.  

– Fellesarealene er ment for alle, men det skjer ikke i realiteten for noen kvinner. Det handler ikke om formelle hindringer, men om at kjønnsnormer begrenser bruken for kvinner, og hvorvidt de er reelt tilgjengelige for alle, forteller Toffanin.

Toffanin har intervjuet menn og kvinner som har bodd på mottak i alt fra to til syv år. I oppgaven skriver hun blant annet om en kvinne som nylig hadde født, og fortsatt hadde smerter etter fødselen. Derfor kunne hun heller ikke sitte «normalt», og følte at hun ikke kunne oppholde seg i fellesrommene. Det var med andre ord ikke noe sted for henne der hun kunne trekke seg tilbake og være i fred.

Les også: Kvinnelige tiggere og gravide flyktninger blir løftet frem i nye studier

Gode refleksjoner

Juryen bak prisutdelingen peker på at Toffanin har gode refleksjoner omkring «uintenderte skader som følge av krysskulterell blindhet for kjønn» ved asylmottakene og måten de styres på.

– Det er ikke noe ønske om å skade, det handler om at man ikke har et blikk for kjønn og kjønnsforskjeller, forklarer Toffanin.

Selv om Toffanin har sett primært på kvinners erfaringer, er hun særlig interessert i hvordan asylmottak oppleves for familier, også fedre.

– Bevisstheten og erfaringen av kjønn gjennom graviditet, morskap og kjønnsnormer, påvirket hvordan kvinner oppførte seg i fellesarealene, sier Toffanin.

– Her var det også store forskjeller på hvorvidt kvinner som var del av en familie, eller om de bodde der alene. I videre forskning er jeg særlig interessert i hvordan rom påvirker familier, dynamikken dem imellom, også fedre.