Er kvinner som ikke ønsker seg barn egoistiske? Er kvinner som ikke tar abort når fosteret har alvorlig funksjonshemming, egoistiske?
Og er det egoistisk å fullføre et svangerskap når barnefar føler at dette ødelegger livet hans? Eller kanskje er det de enslige kvinnene som velger kunstig befruktning som er egoister?
Kvinner som tar valg på tvers av den reproduktive normaliteten, må ofte forsvare seg.
Les også: Vil det skal bli lettere å dele erfaringer med abort
Et vanskelig tema
De siste årene har jeg forsket på reproduksjon og på kvinners valg mellom å ta abort eller ikke ta abort.
Jeg søkte etter kvinner som hadde opplevd press og/eller sterke forventninger til utfallet av valgprosessen, og intervjuet 14 kvinner som hadde ett eller flere svangerskap bak seg. 13 av disse uttrykte at de hadde opplevd press, og for de fleste dreide dette seg om press til å ta abort.
Abortpress er et vanskelig tema i Norge, mye på grunn av at det assosieres med abortmotstand. Nettopp derfor ønsket jeg å jobbe med tematikken med nettopp kristen, feministisk etikk og idealet om reproduktiv rettferdighet som normativt utgangspunkt.
Idealet om selvoppofrelse brukes til å undertrykke allerede marginaliserte grupper.
Min forskning viser at særlig kvinner som blir uplanlagt gravide og som er i en livssituasjon som omgivelsene vurderer som ikke-ideelle, risikerer å oppleve press til å ta abort. Det samme gjelder kvinner som får avdekket alvorlig sykdom på fosteret, og som velger i strid med den statistiske normaliteten.
I flere av disse tilfellene ble abort konstituert som det primære eller naturlige valget av helsepersonell, partner, venner og/eller familie. Her var det kort vei fra at det primære valget også ble oppfattet som det moralske valget. Når omgivelsene i så stor grad konstituerte ett valgalternativ som det moralske og selvfølgelige, mistet det frie valget, forstått som valget mellom to alternativer, moralsk legitimitet.
Idealet om selvoppofrelse
Sett med blikket til en feministisk teolog, er det ikke tilfeldig hvem som blir anklaget for egoisme og hvem som ikke blir det. Moral konstitueres fortsatt ofte i samsvar med tradisjonelle kjønnsroller, vårt syn på natur, biologi og seksualitet.
En posisjon som moralsk realisme, forstått som at det moralske er å handle i tråd med naturen, gjør seg sterkt gjeldende: Reproduktiv moral konstitueres i tråd med det man ser som natur og biologi.
Barn skal aller helst fødes av sin biologiske mor, de skal være ønsket av sine biologiske foreldre, det beste for barn er å vokse opp hos sin biologiske familie, og det naturlige (les: moralske) for enhver kvinne er å ønske seg barn og å ofre seg for disse barna. Slike «offer» innebærer at hennes liv skal styres av hensynet til de barna hun har. De færreste vil finne på å si at kvinner bør ofre seg og få barn når det passer mannen eller samfunnet best.
Likevel er det nettopp dette idealet, idealet om selvoppofrelse, som forutsettes i anklagene om egoisme som rettes mot kvinner: Kvinner som velger frivillig barnløshet, enslige kvinner som skaffer seg barn på utradisjonelt vis, kvinner som velger abort, kvinner som velger å bære frem barn med funksjonshemming, kvinner som ikke ønsker å fullføre et svangerskap der det foreligger funn fra fosterdiagnostikk, eller kvinner som på tross av det samfunnet ser som dårlig timing velger å fullføre et svangerskap. Disse kvinnene er i godt selskap med hverandre, og de risikerer altså å møte anklagen om egotrippen.
Les også: Torborg Nedreaas skrev om kjærlighetens fatale konsekvenser
Feministisk teologi
Det er her det kritiske blikket fra feministisk teologi igjen blir nyttig: Det idealet som fungerer som underliggende premiss i denne typen argumentasjon, er det kristne idealet om selvoppofrelse – et ideal som dypest sett har sitt opphav i dogmet om Jesus selvoppofrende død på korset.
Det stigmaet som hefter ved frivillig barnløshet, er for eksempel nært forbundet med stigmaet knyttet til å få barn i ung alder.
Dette idealet har formet vår kultur gjennom århundrer. Feministiske teologer har bidratt med viktig kritikk i denne sammenheng. De argumenterer for at idealet om selvoppofrelse brukes til å undertrykke allerede marginaliserte grupper, som kvinner og etniske minoriteter.
Historien viser at dette idealet ikke er «jevnt fordelt», og den hvite, privilegerte og heterofile mannen møter sjelden dette kravet om å ofre seg selv, sitt livsprosjekt, sin lykke og komfort. Idealet om den moralske selvoppofrelsen konstitueres med andre ord i tråd med makt og privilegier.
Egenomsorg = egoisme?
Denne moralske logikken fungerer som underliggende premiss i egoisme-anklagene som rettes mot visse grupper kvinner i dagens samfunn. Implisitt forutsettes både den moralske realismen om at det moralske er å handle i tråd med naturen, samt idealet om selvoppofrelse.
Egenomsorgen vil da kunne assosieres med egoisme fordi den ikke representerer omsorg for nettopp andre, og den reproduktive kvinnen bør gjennomsyres av dette idealet.
Om hun er frisk, etnisk norsk, i jobb og i et etablert parforhold, er det ønskelig at hun får mange barn av hensyn til velferdsstaten. Om hun derimot er innvandrer, fattig, ufør, ung, ikke-etablert, eller lever med en funksjonshemming, bør hun ikke få (mange) barn av hensyn til barnefar/det fremtidige barnet/samfunnet/arbeidslinja/de barna hun allerede har – stryk det som ikke passer. At kvinnens eget ønske for seg selv og sitt livsløp skulle være veiledende, synes uhørt, umoralsk.
Slik blir det tydelig at det stigmaet som hefter ved frivillig barnløshet, er for eksempel nært forbundet med stigmaet knyttet til å få barn i ung alder. For i kritikken av disse egoistiske kvinnene – som enten ikke vil ha barn eller som vil ha barn på feil tidspunkt – er det det samme moralske rammeverket som forutsettes.
Gunhild Maria Hugdal disputerer digitalt ved MF Vitenskapelig Høyskole 9.juni.
