– Hadde jeg valgt noe annet enn kjønnsforskning, hadde jeg gjort karriere mye lettere.
Janneke van der Ros trekker lett på den ene skulderen og smiler.
– Men jeg kunne jo ikke annet.
Vi har kjørt gjennom innlandsbygda Brøttum, på sprukken asfalt og svingete veier. Van der Ros, kjønnsforsker og feminist med stor F, har kjørt inn og ut av bygda i 25 år nå. Med border collien Junior i baksetet og NRK Klassisk på lavt volum krabber bilen, en MINI Countrywoman – en feminist kan jo ikke kjøre en countryman, må vite, oppover Brøttumbakkene.
Valget hun tok, har likevel gitt van der Ros en lang karriere. Først var hun med å kjempe inn kvinneperspektivet i statsvitenskapen og studier av politikk og makt, og så drev hun nybrottsarbeid om transpersoners levekår. Forskningen har gitt henne priser og utmerkelser, senest i vår da artikkelen «Trans* and Gender Variant Citizenships and the State in Norway» skrevet sammen med den britiske kollegaen Surya Monro, ble hedret med best publication award av Children’s Identity and Citizenship European Association.
Nederlender til Norge
Det var ikke gitt at Brøttum skulle bli van der Ros sitt hjem. Som navnet avslører, er hun født i Amsterdam. Hun ville tidlig ut av et litt for trangt Nederland, og fant etter noen omveier sitt innlandske paradis. I et stort hus med hage har hun godt med armslag. Fra den luftige stua med store vinduer skuer hun utover bygda, og Mjøsa.
– Hvem var det som sa at man ikke kan bli norsk i hjertet? Jeg er i hvert fall norsk i hjertet, selv om en bit av Nederland alltid vil forbli der, sier hun.
Hun byr på kaffe og kokosboller, og setter seg i sofaen. Junior hopper snart etter, og hun klør den hengivne vennen bak øret.
– Folk sier ofte at Nederland er så åpent og tolerant. Det er det ikke. Spesielt ikke overfor sine egne.
– Dagen etter jeg ble ansatt sto det på døra til kontoret mitt: «Du må ikke tro at du er noe».
Familien i Amsterdam var litt utenom det vanlige. Som et såkalt uekte barn fikk hun tidlig merke hvordan man helst skulle være – og ikke være.
– Det var ingen spøk. Jeg passet ikke inn. Det ble enda tydeligere for meg da jeg ble klar over at jeg helst ville leve med kvinner. Jeg forsto at her ville jeg ikke bo.
Nederland var et fristed for mange homofile på 60- og 70-tallet. Busser med tyske homofile kom til Amsterdam for å leve ut sin seksualitet i et fritt og åpent miljø. Men ifølge van der Ros var det ikke like åpent i de nederlandske hjemmene. Hun turte ikke være åpen, og bestemte seg for at det lesbiske fikk vente, av hensyn til moren.
«Du må ikke tro at du er noe»
Janneke kom til Oslo i 1969. Hun ville først studere arkitektur, men kom ikke gjennom nåløyet. Etter noen år med filosofi og historie var hun klar for faget som skulle bli hennes. Hun ville forstå hvor makten lå, og begynte på statsvitenskap. Det var 1974, og kvinnekampen var i gang på universitetet.
– Vi hadde ikke kvinnelige forelesere eller kvinnelige forfattere på pensum. Vi studenter syntes det var stusselig, og etterlyste mer om kjønn. Eller nei, kvinner. Kjønn kom først senere.
Allerede den gang var hun feministen med stor F. Og da hun, som hun sier, ble kjønnskvotert inn som universitetsstipendiat på statsvitenskap, var det for å studere kvinners makt i det formelt sett likestilte politiske Norge. Alle var ikke like begeistret for at hun fikk jobben.
– Dagen etter jeg ble ansatt sto det på døra til kontoret mitt: «Du må ikke tro at du er noe».
Hun ser oppgitt ut.
– Jeg vet ikke hvem det var.
Den anonyme velkomsten var en nedtur.
– Enda verre ble det da jeg fortalte det til studentavisa Universitas, og veilederen min ble sur. Han mente jeg ga instituttet et dårlig rykte.
Hun var en av svært få kvinner på instituttet, og hadde i tillegg kvinner som forskningsinteresse. Det skulle ennå ta flere år før Hege Skjeie som første kjønnsforsker ble professor i statsvitenskap. Få brydde seg om kvinneperspektivet.
– Hvis vi ville ha kvinneforskning på pensum, måtte vi gjerne lage et hovedfagskurs på det. Det var vanskelig å finne pensum den gang, lite var skrevet, og det var ikke bare å google.
Heldigvis kom snart Helga Hernes sin bok Staten – kvinner ingen adgang? Den ble pensum på grunnfaget, og når van der Ros var sensor kunne studentene banne på at de fikk spørsmål om den på eksamen.
Tidlig anerkjennelse
Van der Ros studerte kvinners stilling i det norske demokratiet. Med tilgang på datasett fra store spørreundersøkelser kunne hun vise hvordan demokratiet fungerte dårligere for kvinner enn for menn. Tidlig i karrieren fikk hun en artikkel publisert i et amerikansk tidsskrift. Det ga selvtillit for en ung forskerspire. Men da veilederen leste samme artikkel var han ikke like fornøyd.
– Han slaktet den på brutalt vis, forteller hun.
Hun fant seg ikke i det, og ga beskjed om at det var slutten på deres veilederforhold.
– Mannen min hadde kommet ut av skapet for meg!
– Jeg skrev til han at hadde jeg ikke allerede fått antatt artikkelen, så hadde jeg blitt blomsterpike på Youngstorget. For en slik slakt hadde jeg ikke tålt.
Hun gikk videre med forskningen med hevet hode. Hennes første utenlandsopphold som forsker ble i USA, nærmere bestemt Minnesota. Der utarbeidet hun en modell for å kombinere kjønn og klasse.
– Nå ville vi kalt det interseksjonalitet, men den gang var ikke det begrepet oppfunnet. Jeg ville få frem at kvinner måtte nyanseres mer. For eksempel er byrden av husarbeid svært forskjellig om du bor i Holmenkollåsen eller på østkanten.
A4-liv i Norge – lesbisk i USA
Minnesota ble et oppbrudd fra det norske statsvitermiljøet, men også et personlig veiskille for van der Ros. Etter 16 år med ekteskap og A4-liv ble oppholdet i USA en passende anledning til å bryte med ektemannen, og å teste ut et annet liv. Da hun kom tilbake hadde nyheten om at hun var lesbisk blitt mottatt og fordøyet.
– Mannen min hadde kommet ut av skapet for meg! Alle hadde hatt tid til å venne seg til det – det var perfekt.
Hun var på utkikk etter en forskerjobb, men ferdig med Universitetet i Oslo.
– «Du må ikke tro du får en stilling her» sa en av kollegene til meg, forteller hun.
– Men jeg ville ikke tatt imot en stilling der om de så hadde kastet det etter meg.
Tidligere studentkollega Beatrice Halsaa lokket henne til Lillehammer. Til tross for at hun knapt visste hvor det lå, takket hun snart ja til en stilling ved Østlandsforskning. Det var åttitall og statsfeminisme, og kvinnespørsmål sto på agendaen både i politikk og forskning. Hun forsket på kvinner i landbruket, og kvinnerettet arbeid i kommunene. Men snart ønsket hun forandring.
– Jeg kan ikke sitte som forsker alene med en person, det blir et helt feilaktig maktforhold.
Hun begynte på høyskolen, og nå var det ikke lenger «kvinneforskning», men «kjønnsforskning». Sammen med Beatrice Halsaa evaluerte hun likestillingspolitikken i kommune-Norge. Mange kommuner og fylkeskommunene brukte penger på likestillingstiltak, og ansatte egne kvinnekonsulenter. Van der Ros videreutviklet det australske statsvitenskapelige begrepet femokrat for å beskrive de norske likestillingsarbeidernes situasjon.
– Som oftest hadde de jo ikke peiling på likestilling. Dette var på tiden da de utlyste lederstillingen til det daværende Likestillingsrådet, og skrev i annonsen at «interesse for likestilling er en fordel». Holy Moses!
Beatrice Halsaa lanserte ideen om et studium i kjønn og politikk – femokratene behøvde utdanning og kompetanse. Janneke van der Ros ble studentenes læremester.
– Studentene skulle lære om hersketeknikker, om hva likestilling er eller kan være, og få kjennskap til politisk teori. De skulle lære om diskriminering, lovgivning og strukturer, nasjonalt og internasjonalt. Det var helt fantastisk!
Senere utviklet studiet seg til et internasjonalt fjernundervisningsprosjekt, med lærere og elever fra hele verden. Studieutviklingen ble et kræsjkurs i internasjonalt samarbeid.
– Etter det prosjektet kunne vi skrevet en lærebok i internasjonalisering, sier hun.
Forskning på upløyd mark
Kjønnsperspektivet skulle snart bli mer komplisert for van der Ros. Hun begynte som seniorforsker ved Likestillingssenteret på Hamar, og da Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet lyste ut et anbud om å gjennomføre en levekårsundersøkelse blant transpersoner, søkte de.
– Jeg tenkte at dette kan jeg – jeg er jo kjønnsforsker.
De fikk oppdraget, og Janneke satt seg ned med bøkene. Hun hadde sett TV2-serien Jentene på Toten, og visste at kjønn var mer enn mann og kvinne. Det var likevel mye nytt.
– Jeg tenkte ofte at jeg var tilbake til åttitallet, da vi begynte med kvinneforskning og ingenting var skrevet før.
Hun leste seg opp på internasjonal litteratur, og etablerte et europeisk nettverk av transforskere hun kunne diskutere med. Mange kollegaer reagerte på at hun valgte gruppeintervju som metode. Var det riktig, med en sårbar gruppe?
– Jeg kan ikke sitte som forsker alene med en person, det blir et helt feilaktig maktforhold, sier hun bestemt.
I gruppene kunne hun foreslå et tema, og deltagerne kunne ta opp det de mente var viktig. Slik fikk hun vite mye mer om informantene enn om hun skulle stilt spørsmål en til en.
– Det var et genialt grep, om jeg får si det selv, ler hun.
Rapporten fra undersøkelsen var klar i 2013. Alskens folk – levekår, livssituasjon og livskvalitet for personer med kjønnsidentitetstematikk ble den første i sitt slag. Kort tid etter rapporten kom ble loven endret til å inkludere vern mot diskriminering på grunnlag av kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet.
Kjønn er så mangt
Forskningen på transpersoner åpnet van der Ros' øyne for ny kunnskap om kjønn, men også for fordommer og mye uvitenhet.
– Når jeg forteller folk hva jeg forsker på, sier de gjerne «oi, så spennende». Men noen synes også det er ekkelt, rart, eller helt ubegripelig. Spesielt menn. Menn kan nemlig ikke forstå at noen vil være kvinne. Og på spøk kan jeg si at det skjønner jeg, for det ville ikke jeg heller hvis jeg var mann.
Hun undrer seg om trans er så marginalt som mange vil ha det til. Når hun spør om folk kjenner transpersoner sier mange nei, men hvordan vet de egentlig det? Selv hadde hun en aha-opplevelse da hun møtte en transperson, den gangen hun tror var første, i jobben som rådgiver for ordføreren i St. Paul, Minnesota.
– Jeg snakket med en bystyrerepresentant som stadig refererte til en mann jeg ikke forsto hvem var. Det var ikke før senere jeg skjønte at hun snakket om seg selv, men i den tiden da hun fortsatt var i mannsuttrykk. Det tok lang tid for meg å forstå at hun var en og samme person!
Hun kjenner etter hvert mange transpersoner, og understreker at det ikke er noen standard for hvordan de ser ut eller er.
– Flere av transpersonene jeg hadde som informanter ville jeg ikke vært i stand til å se at var født som et annet kjønn. Særlig fra kvinne til mann. De har lett for å passere når hormonbehandling har ført til skjeggvekst og mørkere stemme. Det er mye lettere enn fra mann til kvinne, selv om mange er vakre og jeg lurer iblant på hvordan de har sett ut i mannsuttrykk.
– Jeg har alltid forsket for endring. Uten at jeg dermed kan gå på akkord med forskningsetiske og forskningsmetodiske retningslinjer.
Hun smiler, og fortsetter:
– Mange knytter trans til transvestitter, som de synes er rare. Og noen crossdressere har ikke så god smak. Jeg spøker iblant med noen transpersoner jeg kjenner. De er svært høye og liker å gå på høye hæler. «Så høye mine nye venninner er!», sier jeg. Jeg er jo ganske liten selv. Men noen har ønsket hele livet å være i kvinneuttrykk, og liker å pynte seg og gå i skjørt og kjoler. Og jeg tenker at, ja, gjør det! Så får jeg heller være glad jeg slipper.
Først ble hun overrasket over at det var så mye uenighet innad i transfeltet. Det største skillet går mellom de som definerer seg som kjønnskorrigerte kvinner og menn og som opplevde seg «født i feil kropp» og de som ser kjønn som flytende.
– Først tenkte jeg at kjære vene, kan dere ikke bare samarbeide? Men så sa jeg til meg selv: Har ikke du vært i kvinnebevegelsen? Har ikke du gått fra Kvinnefronten til Brød og roser? Og sett spliden mellom nyfeministene og andre kvinnegrupper? Så nei, det går ikke alltid an å samarbeide.
Forsker for endring
Hun sukker oppgitt når hun kommer inn på behandlingstilbudet for transpersoner. I 2018 har transpersoners situasjon preget den offentlige debatten, og Rikshospitalet har fått mye kritikk for å ha en snever forståelse av kjønn, som igjen påvirker hvilket tilbud deres pasienter får. Her dominerer nettopp «født i feil kropp»-narrativet.
– Det er annerledes blant de yngre. Flere av dem opplever at det ikke er noe galt med kroppen, men med tildelingen av kjønn ved fødselen. En del vil ikke kjønnes i det hele tatt, eller vil være kjønn på en annen måte. Mens Rikshospitalets syn er at enten er du kvinne eller så er du mann, og hvis du ikke vil gå hele veien og godta behandlingsopplegget deres, da er du ikke «trans nok», og blir avvist.
Van der Ros legger ikke skjul på sitt engasjement. Det har vært med henne i kvinneforskningen på 1970-tallet og i den nye transforskningen.
– Jeg har alltid forsket for endring. Uten at jeg dermed kan gå på akkord med forskningsetiske og forskningsmetodiske retningslinjer. Det har vært en balansegang for meg som forsker å stå på barrikadene. Men jeg har sett mye diskriminering og respektløs behandling i helsevesenet, og da blir jeg engasjert.
Det gjorde ekstra godt å få anerkjennelse fra statsvitermiljøet for transforskningen. I 2016 ble artikkelen «Den norske staten og transpersoner. Velferdsstatens og rettstatens unnlatelsessynder» kåret til årets artikkel i Norsk tidsskrift for statsvitenskap.
Til tross for at kunnskap om og holdninger til transpersoner går i positiv retning, mener van der Ros det gjenstår mye. Hun vil også forske for mer kunnskap om trans. For hva skjer når de møter helse- og omsorgsvesenet som eldre og pleietrengende?
– Mange er redde for å komme på gamlehjem og tror de da vil gå inn i skapet igjen. Det er så lite kunnskap om transpersoner i helsesektoren. Så jeg vil undersøke det. Men jeg er i ferd med å bli eldre selv, og vet ikke helt om jeg vil lese om alt det som kommer med alderdommen. Så for min egen skyld har jeg foreløpig lagt slike planer på hylla.
Skeptisk til mannen
Mens vi drikker kaffe durer nabobondens traktor over jordene i solen utenfor vinduet, og Janneke forklarer hvordan stedet hun setter sånn pris på har endret seg og blitt mer bebygd gjennom tiden hun har bodd her. I bilen har hun padleårer, i tilfelle hun får lyst på en kanotur på Næra – innsjøen som ligger en liten kjøretur fra hjemmet hennes. I hverdagene leser hun aviser og følger med, og kommenterer når det trengs. Enten det handler om transpersoner og diskriminering, eller interne teoridiskusjoner i kjønnsforskningen. Fra sofaen i Brøttum har hun også fulgt #metoo-bevegelsen med forsiktig optimisme.
– Jeg håper det bidrar til endring, men jeg har mine tvil. Det sitter så dypt. Mange menn i maktposisjoner er ikke en gang klar over at de går over en grense. Og problemet er at det så lett blir individualisert. At det ikke er mannssamfunnet det er noe feil med, men den ene mannen som gikk over streken. Da kommer vi ingen vei.
At noen menn blir trukket frem som eksempler og kalles ofre av seg selv eller andre, bekymrer henne lite.
– Sorry, det blir en pølse i slaktetida.
– Det er ikke den individuelle mann jeg vil til livs. Det kan være mye godt i en mann – selv om mange skjuler det godt.
Hun trekker på skuldrene og ler, som hun ofte gjør. Både skarp humor og ironi kommer godt med når hun snakker om urettferdighet og uvett.
– Jeg må spørre: du er ikke så glad i menn?
– Jeg er ikke så glad i menn, nei. Noen menn elsker og liker jeg. Men menn som gruppe … de er jeg skeptisk til. Ikke minst menn i gruppe.
Hun drar litt på det.
– Det er ikke den individuelle mann jeg vil til livs. Det kan være mye godt i en mann – selv om mange skjuler det godt. De er også offer for strukturer og kulturen – noe som gir dem mange fordeler, men også mye stress og trange rammer for å leve ut sitt feminine potensial.
Hun påpeker tørt:
– Men jammen har mange glede av det offeret. Menn drar fordel av så mye tydelig og urimelig diskriminering og forskjellsbehandling. Det ville sikkert jeg også gjort, hvis jeg hadde vært mann.
Vi trenger en revolusjon
– Du har vært opptatt av kjønn – fra kvinne, til kjønn, til trans. Hva tenker du om kjønnsrollene i dag?
– Det er blitt litt trangere. Hvis du går i en lekebutikk er alt rosa og blått. Både gutter og jenter er så opptatt av utseende i puberteten, og hvis du ser på arbeidsmarkedet så har det ikke skjedd overveldende endringer. Menn går ikke inn i kvinneyrker – som er forståelig, for det er jækla dårlig betalt.
– Derfor er det bra med økt oppmerksomhet rundt trans, for det betyr også mer oppmerksomhet rundt kjønn, og at kjønn kan være så mangt.
Hun stopper opp, kort.
– Men vi trenger en ny 68-revolusjon på universitetet. Og vi trenger en ny kvinne- eller kjønnsrevolusjon.
– Hvordan skal den se ut?
– Den må være mye mer anti-kapitalistisk. Det står større ting på spill enn forholdet mellom kjønnene. Det gjelder å redde jorda, og sørge for at det ikke er nødvendig at hundretusener kommer til Europa fordi forholdene er så helt forjævlige i Afrika. Det er en bredere revolusjon, som selvfølgelig også har å gjøre med kjønnsforhold.
Hun klør Junior bak øret, og begynner å hisse seg opp.
– Når du leser om disse finanshippiene, som er i femti- og sekstiårene og sier at kvinner over førti er lik. De er innbegrepet av mannssjåvinisme, kapitalisme, det ikke-miljøbevisste. Og når du får sånne som Trump… Det viser at revolusjonen vi trenger er langt dypere enn kampen vår var.
Hun er ikke fornøyd med utfallet av kvinnekampen.
– Vi snakket ikke om likestilling, men om kvinnefrigjøring. Så fikk vi likestillingsloven. Vi ville ha frigjøring, og det fikk vi ikke til. For det kan man selvfølgelig ikke lovfeste.
Snekker Janneke
Det er mye som opprører van der Ros, og hun har ikke gått av veien for en krangel. Heldigvis har hun en hobby som lar henne skape noe vakkert, og samtidig få ut aggresjon: snekring. Og ingen besøker Janneke i Brøttum uten å se hennes store stolthet gjestehuset. Her har hun med egne hender omgjort en stall til et hus med plass til overnattingsgjester i den gamle grisebingen, med vedovn og lesekrok, bøker i hyllene, familiebilder på veggene og gamle årganger av bladet Gjør det selv på utedoen. Hun forteller hvordan huset fikk form mens hun kranglet med kollegaer på høgskolen.
– I stedet for at det gikk utover disse mennene, gikk det utover taket. Det var nok bra for alle.
Hun mener hun stort sett har sluttet fred med mennene hun har kranglet med. Men helt siden hun var student, og senere da hun som forstadsfeminist i Vestby turnerte livet som småbarnsmor med bevisstgjøringsgrupper i Brød og Roser og verv i skolestyret, har hun vært vanskelig når nødvendig.
– Du er ikke så opptatt av å bli godt likt?
– Hvis jeg var opptatt av det, var jeg vel alltid på feil sted til feil tid. Noen diplomat har jeg aldri vært.
– Skulle nå feministen med stor F reise seg og ødelegge den gode stemningen?
Hun forteller om en opplevelse tidlig på 90-tallet. På en konferanse for statsvitere dro en av deltakerne en vits om overgrep under middagen, og Janneke kjente det boble innvendig. Ved bordet hennes satt en yngre kollega hun visste hadde vært utsatt for overgrep. Det var å gå over streken.
– Skulle nå feministen med stor F reise seg og ødelegge den gode stemningen?
– Ja, det skulle hun.
Hun fikk både kritikk og støtte for at hun tok ordet og sa fra hva hun syntes om spøken. Det var ingen god opplevelse, og hun ble skuffet over å ikke få støtte fra flere kvinnelige kolleger.
– Jeg har ofte følt at hvis ikke jeg sier noe, så er det ingen som gjør det. Det har ikke gjort meg veldig populær og kan nok ha skadet saken mer enn hjulpet den. Men jeg må kunne se meg selv i speilet etterpå og si at her sto du opp.
Siden frigjøringskampens hete på 1970-tallet har van der Ros fått et mer nyansert syn på kjønn, og også på krangling. Det gjør det mindre slitsomt enn det var den gang. Men blikket for urettferdighet, det blir hun ikke kvitt.
– Når man har sett diskriminering, kan man ikke unsee det – du kan kanskje unlearn noe, men du kan ikke unsee.
Og i balansegangen mellom å kritisere urettferdighet, og å bli lettkrenket eller hårsår, har hun gitt seg selv et råd:
– Man må gi seg selv lov til å trå feil. Det er som med snekring. Jeg har aldri lært det, så da må det være lov å gjøre feil. Men lær, for søren, av dine feil.
Les mer om Janneke van der Ros' forskning:
