8. august 2018 samlet 72 senatorer fra hele Argentina seg for å debattere og stemme over et radikalt lovforslag. Skulle kvinner få rett til selv å bestemme om de vil gjennomføre svangerskapet dersom de blir gravide, og ha tilgang på trygge aborter ved landets sykehus dersom de vil det? Flertallet, 38 senatorer, stemte nei.
– Selv de som stemte mot denne gangen, sier at dersom det ikke skjer nå, så vil abort legaliseres i neste runde, sier Camila Gianella.
Hun er forsker ved Christian Michelsens Institutt og Centre for Law and Transformation i Bergen. Hun er opprinnelig psykolog, fra Lima i Peru, og har forsket på mobilisering for menneskerettigheter og lovendringer innenfor helse og seksuelle rettigheter i Latin-Amerika. Hun mener den sosiale mobiliseringen rundt abortsaken mangler sidestykke i regionen. For første gang har det foregått en reell politisk debatt om et svært polariserende tema.
– Politikere med forskjellig standpunkt og ideologi har kommet sammen med ulike aktører i samfunnet. Nivået på den politiske debatten har vært spesielt godt. Det har vært åpent for mange stemmer, det har vært mulig for kvinner å få politikere i tale, og politikere har fått møte og lyttet til kvinner som har opplevd farlige aborter, sier Gianella.
Nasjonal organisering for lovforslag
I dag er abort forbudt i Argentina, med unntak av i tilfeller hvor den gravide kvinnens liv er i fare, eller der graviditeten er resultat av en voldtekt. Lovforslaget om legalisering av selvbestemt abort inntil uke 12 (i dag er forslaget 14) ble presentert for kongressen første gang i 2007. Den gang var oppslutningen lav. Siden har en gruppe som kaller seg den nasjonale kampanjen for legalisering av abort presentert lovforslaget med jevne mellomrom, med stadig flere politikere i ryggen. I 2011 ble det for første gang diskutert i justisdepartementet, uten å komme videre.
– Den feministiske bevegelsens juridiske strategi har utviklet seg over flere år. Bevegelsen har forsøkt å påvirke flere politiske partier, og debatten har foregått på høyt politisk nivå, sier Gianella.
Det har blitt en ny type offentlig debatt.
Kampanjen, og den feministiske bevegelsen i Argentina, har jobbet med forslaget om selvbestemt abort, men også med implementering av tilgang på abort ved voldtekt eller fare for kvinnens liv. Denne rettigheten ble slått fast en gang for alle med en høyesterettsdom i 2011. Saken gjaldt en 15 år gammel jente fra Comodoro Rivadavia, som ble gravid etter å ha blitt voldtatt av stefaren sin. Hun gjennomførte en abort, og da representanter for anti-abortbevegelsen gikk til sak mot henne, dømte Høyesterett i jentas favør. Gianella påpeker at slike saker har bidratt til en viktig bevisstgjøring.
– Det har blitt en ny type offentlig debatt. Feministene jobber for å vise at de ikke promoterer abort, men at kriminaliseringen kan ha grusomme konsekvenser for kvinner som ikke får abort på en lovlig og sikker måte.
Etter femten år har feministene de samme argumentene som før: selvbestemt abort handler om menneskerettigheter for kvinner, om autonomi og folkehelse. Forskjellen nå er at de blir hørt.
– Dette synet har blitt et utrykk for sunn fornuft. Akademikere, journalister og aktivister har gjentatt og gjentatt de samme argumentene, og nå sprer de seg.
Feministisk massemobilisering
Det er en sterk tradisjon for gatedemonstrasjoner i Argentina. Det grønne skjerfet bevegelsen har valgt som sitt symbol, gjør demonstrasjonene til grønne hav – også kalt panuelazos. 8. august var det ventet to millioner i gatene over hele landet.
Argentinere tar veldig lett til gatene – det har de alltid gjort.
Kristi Anne Stølen er sosialantropolog og professor emeritus ved Senter for utvikling og miljø i Oslo. Hun har jobbet i Argentina siden 1970-tallet. Hun mener mobiliseringen er karakteristisk for landet.
– Det er veldig synd at resultatet ble som det ble. Men det kommer helt sikkert flere runder. Tilhengerne gir seg nok ikke så lett, sier hun.
– Argentinere tar veldig lett til gatene – det har de alltid gjort. Og det gjør de selv om de har hatt et diktatur. I Guatemala er det for eksempel en større risk å demonstrere, men argentinerne lar seg ikke stoppe. Det er en spirit som er helt spesiell, det er et folk som er vant til å stå opp og kjempe for sine rettigheter.
I 2016 og 2017 mobiliserte argentinere for en annen sak. Under overskriften og emneknaggen #NiUnaMenos, som betyr «ikke én mindre», etter en kommentar fra en mannlig politiker om at en drept kvinne bare var en mindre, una menos, har det vært enorme demonstrasjoner, som også har spredd seg til andre latinamerikanske land.
– NiUnaMenos satt kvinnesak på agendaen, og har gjort folk oppmerksomme på vold mot kvinner, at kvinner blir drept og mishandlet, og at samfunnet må gjøre noe for å beskytte kvinner, sier Camila Gianella.
– Abort har blitt en del av dette. Derfor ble NiUnaMenos også en milepæl i abortkampen. Her viste den feministiske bevegelsen at de maktet å mobilisere på en felles plattform.
Hun understreker at det er viktig å anerkjenne hvem som har æren for at lovforslaget nådde så langt som det gjorde.
– Det er bevegelsen. Ikke enkeltpersoner, men mange som har jobbet sammen som en sosial bevegelse.
Uavhengig av at bevegelsen ikke lyktes og abortloven ikke vil endres nå, har prosessen fått ringvirkninger i hele den latinamerikanske regionen. Mange som besøker Latin-Amerika, anser Argentina som mer «moderne» enn andre land i regionen. De har gjennomført progressive lovendringer både når det gjelder likekjønnet ekteskap og endring av kjønnsidentitet. Gianella forklarer at det er regionale forskjeller, og at mye ligger bedre til rette i Argentina enn i andre land.
– I Argentina har abort allerede blitt debattert i mange år, noe som er et resultat av hardt arbeid. At så mange har organisert seg mot vold mot kvinner, gir også folkelig, og dermed politisk, makt bak kravet.
– Strategien avhenger av den nasjonale konteksten og det politiske klimaet. I Brasil, hvor det er en pågående politisk krise, er det for eksempel mye vanskeligere å ha slike debatter.
Sterk motstand
Til tross for at det har vært stor entusiasme for legaliseringen, er motstanden mot kvinners rett til selvbestemt abort desto sterkere. I løpet av våren og sommeren har motstanden blitt mer voldelig.
– Det er bekymringsverdig at suksessen til ja-siden har generert mer vold i anti-abortbevegelsen. Det er eksempler på at lærere som har uttrykt seg for legalisering, har fått sparken. Kvinnelige studenter har blitt utvist fra skoler og universiteter, og folk har blitt angrepet på gaten fordi de har hatt på seg det grønne skjerfet, forteller Gianella.
Hun forklarer hendelsene med at anti-abortbevegelsen føler seg maktesløs. Den er også knyttet til den konservative siden av politikken, som historisk sett har hatt en annen tilbøyelighet når det gjelder vold. Blant annet under militærdiktaturet, som fortsatt preger Argentina.
Du hører ikke religiøse argumenter eller bibelsitater fra politikere som argumenterer mot abort.
Det er vanlig å forklare motstanden mot abort med den katolske kirkens sterke innflytelse. I senere år har evangeliske kirker økt sterkt i omfang og innflytelse, og de er generelt konservative, særlig når det gjelder abortspørsmålet. Kristi Anne Stølen mener kirkens rolle er spesielt viktig utenfor de store byene.
– Særlig de lavkirkelige, for eksempel prester som jobber med fattige og i slumområder, har mange følgere og nyter stor respekt.
Hun mener det er viktig å se på landet som en helhet. I Buenos Aires er det mye støtte for legalisering, og kvinnebevegelsen har mange tilhengere.
– Lenger nord og innover i landet er kirken sterkere, og det er lite støtte for forslaget. I rurale strøk er folk veldig konservative og veldig religiøse. På 70-tallet brukte ikke folk prevensjon en gang, for det var kirken mot. På 80-tallet var de også mot. Noen begynte å bruke det, likevel, men passet på å skrifte om sine synder til de mest progressive prestene.
Den sterke motstanden mot abort er særlig sterk blant de fattige, mener Stølen.
– Argumentet om at mennesket blir til ved unnfangelse, og at abort derfor er mord, slår an hos fattigfolk som er mer folkereligiøse eller i kirkens grep, sier hun.
Analyser av kjønnsroller i Latin-Amerika tyr gjerne til begrepet machismo, for å beskrive hvordan en dominerende og erobrende maskulinitet opphøyes og kvinner enten seksualiseres eller idealiseres som mødre eller jomfruer. Men Stølen synes det er vanskelig å slå fast at dette handler om kjønnsroller eller undertrykkelse av argentinske kvinner.
– Argentinske kvinner er gjennomgående ganske tøffe. Allerede på 1970-tallet, første gang jeg kom dit, var 50 prosent av studentene på universitetet kvinner. Mange har gode muligheter i det argentinske samfunnet, og mange har tilgang på abort. Men de kjemper for at andre skal ha samme mulighet, også de fattige.
Gianella mener det er viktig å huske at den katolske kirkens rolle er annerledes i Argentina enn i nabolandene.
– Den argentinske katolske kirken hadde tette bånd til diktaturet. Derfor er deres rolle i sosiale rettighetsbevegelser ikke den samme som i land som Brasil og Peru, hvor kirken jobber for menneskerettigheter. Kirken er mektig, men altså ikke i sosiale bevegelser.
Samtidig er ikke kirken like synlig i den politiske debatten om abort.
– Du hører ikke religiøse argumenter eller bibelsitater fra politikere som argumenterer mot abort. Selv om Argentina er katolsk, er det mer sekulært enn andre katolske land.
Forener politikere fra flere fløyer
Forskjellene på by og land gjelder også i tilgang på trygge aborter. Det er vanskelig å tallfeste en illegal praksis, men tidligere anslag har ligget på rundt 460 000 aborter årlig i Argentina. Kristi Anne Stølen understreker at det er fattige kvinner som rammes av forbudet.
– Hvis du ser på urbane strøk, på kvinner med jobb og utdanning, så har de enkel tilgang på en trygg abort. Alle som har penger, får det. Slik var det allerede på 1970-tallet – de med forbindelser kunne ta abort, sier hun.
De nevnte unntakene har vært en del av grunnloven siden 1922. På 1990-tallet ville daværende president Carlos Menem stramme inn til et totalforbud.
– Ironisk nok gikk kona hans ut etter de ble skilt og fortalte at hun hadde tatt abort, med mannens støtte, påpeker Stølen tørt.
Tidligere president Carlos Menem er en av senatorene som stemte mot forslaget. Han argumenterte i en kronikk i La Nacion for at det var del av argentinske verdier å hjelpe det ufødte barnet og gravide kvinner med problemer. La Rioja er en av fire nordlige provinser hvor motstanden mot abort er total – samtlige tre senatorer stemte mot forslaget. I de fleste provinsene er det delt, også i storbyen Buenos Aires. Tidligere president Christina Kirchner, som i løpet av sin tid som landets leder var tydelig motstander av selvbestemt abort, er en av senatorene som nå stemmer for.
Camila Gianella mener abortsaken er historisk, nettopp fordi den viser Argentina som et demokrati. Det er en feministisk kvinnebevegelse som har mobilisert for abortsaken. Likevel har de oppnådd en felles plattform som inkluderer mange politiske overbevisninger.
– Det har vært mulig å ha en god debatt om dette, hvor alle sider blir hørt. Sånn er det i et demokrati, alle er ikke enige, understreker hun.
En lov er ikke alt
Den dagen en ny lov kommer på plass, skal den implementeres, og tilgang på helsetjenester skal sikres. Etter høyesterettsdommen i 2011, som gjorde det klart at en kvinne som er blitt gravid som resultat av en voldtekt, har rettmessig krav på en trygg abort ved et sykehus, har flere hatt dårlige erfaringer.
Dette har vist at endring er mulig, det er det viktigste.
– Vi vet at sykehus skaper byråkratiske barrierer for dem som kommer dit. At de må ha de riktige papirene, komme på de og de tidspunktene, og så videre, forteller Gianella.
– Men hovedbekymringen er reservasjonsrett for helsepersonell. Hva skal man gjøre hvis det er to leger ved et lite sykehus, og begge har reservert seg mot å utføre aborter av hensyn til egen samvittighet? Da blir det vanskelig. Derfor er det viktig med regler som sier at institusjoner ikke kan reservere seg. Det er en stor risiko for at det vil være vanskelig i de nordligste provinsene. Men det er neste steg – og det er bevegelsen klar over.
Hun tror kampen vil fortsette.
– Nå må de bestemme hva de skal gjøre videre. Dette har vist at endring er mulig, det er det viktigste. Jeg er sikker på at de vil prøve igjen, men det er en prosess som tar tid.
