‒ Latskap å bare forske på hannmus

‒ Latskap å bare forske på hannmus

Et overveldende flertall av all forskning på mus gjøres på hannmus. Men frykten for at variasjonen i hunmusenes syklus gir ustabile data er ubegrunnet, ifølge den kanadiske professoren Jeffrey Mogil.

Forskere går glipp av vesentlig kunnskap dersom de bare forsker på hannmus, ifølge den kanadiske professoren Jeffrey Mogil. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

‒ Hannrotter og mus utgjør en overveldende majoritet i forskningsstudier av rotter og mus. Det er en skandale, sier Jeffrey Mogil.

Det er egentlig tilfeldig at akkurat han har blitt talsperson for å inkludere hunnmusene i forskning. På laboratorier avler man gjerne frem egne mus. Mogil, som har forsket på mus siden 1992, syntes det var sløsing å hive de kvinnelige musene.

‒ Så vi inkluderte dem i studiene. Og da oppdaget vi kjempeinteressante kjønnsforskjeller, som viste seg å være vesentlige, forteller han entusiastisk.

Det er smerte som er hans fagfelt. Men det var kjønnsforskjeller mellom mus han var invitert til Norge for å snakke om under konferansen EnGendering Excellence nå nylig.

Ikke bruk mensen som unnskyldning!  

Forklaringen, eller unnskyldningen, er velkjent i laboratorieverdenen. Vi kan ikke forske på kvinner, eller hunnmus, på grunn av menstruasjonssyklusen. Den gjør at kroppen er i stadig endring, og dataene vil variere i takt med syklusen. Følgelig må det større utvalg til, og mye mer arbeid og penger, for å få svar på det man lurer på.

Helt feil, slår Mogil ettertrykkelig fast.

‒ Faktisk er det større variasjon i hannmusene, hevder han.

‒ De slåss masse med hverandre i burene, det gjør ikke hunnmusene. Og den slåssinga gjør faktisk at dataene fra mus med hankjønn har større variasjon enn data fra mus med hunkjønn.

Effekten av testosteron i mannskroppen er grovt undervurdert, mener professoren.

‒ Alle er så opptatt av østrogen og den kvinnelige syklusen. Men det handler ikke om syklusen. Det handler om hormoner og hvor mye man har av dem. Hos mus kan vi forsterke effekten av noe ved å injisere dem med mer testosteron.

Når man gjør forsøk, kan man kontrollere for variasjon på grunn av hormoner som østrogen og testosteron, så vel som menstruasjon hos både kvinner og hunnmus, insisterer Mogil.

Les også: Norske forskere: ‒ Vi bruker mus av begge kjønn

Foretrekker damemus

Skal man først velge å bare forske på et kjønn, så kan det være lurere å velge hunnmus, mener Mogil.

De er gjerne billigere å kjøpe, og fordi de er mindre tar de mindre plass og det kreves mindre doseringer av medisiner du skal teste. De er også mindre aggressive, så det er lavere risiko for at de biter forskerne.

Men den smarte tingen å gjøre, mener Mogil, er å alltid starte med et jevnt antall hankjønn og hunkjønn blant forsøksdyrene. Hvis man ikke finner noen forskjell i resultatene, så kan man bare fortsette å ha et blandet utvalg. Finner man derimot en stor kjønnsforskjell, er det åpenbart vesentlig å forske videre på dette. Er kjønnsforskjellen svak, må man avgjøre om det er verdt å forske videre på eller bare la ligge.

Mogil selv er ofte ikke ute etter å finne kjønnsforskjeller, men all den tid han alltid forsker på hunkjønn og hankjønn og analyserer data i henhold til dette, dukker de stadig vekk opp.

‒ Hvor ofte finner man ingen, små eller store kjønnsforskjeller?

‒ Det går ikke an å svare på, i og med at det er så få som forsker på både hankjønn og hunkjønn, sier Mogil.

Han tror også at det er risiko for skeivfordeling, i og med at det ofte vil være mer interessant å forfølge de store forskjellene. Dette vil igjen generere flere publikasjoner, og man risikerer at store kjønnsforskjeller fremstår som mer vanlig enn det egentlig er.

‒ Dessuten er ikke jeg den rette til å spørre om dette. Jeg ser jo kjønnsforskjeller overalt.


Jeffrey Mogil mener effekten av testosteron i både musekroppen og mannekroppen er grovt undervurdert og underutforsket. (Foto: Ida Irene Bergstrøm)

Kjønn er lett å ta høyde for

En annen vanlig innvending mot å studere både hankjønn og hunkjønn, eller menn og kvinner, er spørsmålet om hvorfor stoppe der. Hvorfor ikke da også insistere på å inkludere andre faktorer som kan påvirke resultater, som alder og etnisitet hos mennesker.

‒ Det er selvfølgelig helt riktig at disse andre faktorene er viktige, og må forskes på. Forskjellen er at kjønnsforskjeller kan du alltid forske på, uten at det medfører kostnader av noe slag, mener Mogil.

‒ Kjønn er i stort sett et binært fenomen, det finnes hankjønn og hunkjønn. De andre variablene kan ikke deles i to, de distribueres på en skala av ulik styrke. Kjønn er lett å definere, og lett å få tak i. Det er mye vanskeligere å få tak i rett gruppe minoriteter, eller babyer, eller personer i en viss alder.

‒ Hva med transpersoner og intersex-personer, som ikke enkelt kan plasseres i motsetningsparet mann-kvinne?

‒ Det er ikke nok av dem! Derfor kan de ikke alltid inkluderes. Men det finnes ingen unnskyldning for å ikke alltid inkludere både kvinner og menn.

Kvinner er mer følsomme for smerte

Så var det dette med smerte.

Kroniske smerter er et av verdens mest utbredte helseproblemer, og det rammer kvinner mer enn menn, ifølge Mogil.

‒ Uavhengig av hvordan du måler det, er det altså slik at kvinner er mer følsomme for smerte enn menn. Dette er sant for mus, og for mennesker.

Ut i fra dette har Mogil forsket på hva som forårsaker smerte hos hunnmus og hannmus. Han har også gjort eksperimenter med opplevelse av smerte hos mennesker.

Mogil har blant annet funnet at noen typer smerte er forårsaket av ulike gener hos menn og kvinner. Det kan bety at en medisin som funker på menn, ikke nødvendigvis funker på kvinner.

Lukten av testosteron  

Mogil er også mannen bak en mye omtalt studie som fant at kjønnet på den som befinner seg i laboratoriet sammen med musene når en test utføres, påvirker stressnivået hos hankjønnsmusene, og dermed utfallet av studien.

Først lurte de på om det var fordi de mannlige forskerne var større enn kvinnene. Det slo de så fra seg, da noen av damene også var ganske store. De testet litt til frem og tilbake, før de fant den utløsende faktoren: testosteron.

‒ Vi testet med min elleve år gamle sønn i rommet, og med en pensjonert eldre mann. Disse har samme testosteronnivå som kvinner, så de utgjorde ingen forskjell.

Voksne menn derimot, stresset musene. Samme effekt fikk forskerne av å legge en t-skjorte som en mann hadde sovet i en hel natt inn i laboratoriet.

‒ Alle mannlige pattedyr lukter det samme. Så det vi har lyst til å teste nå er om alle pattedyr har en innebygget frykt for mannlige pattedyr. Dette gjør i så fall at stressnivået øker, helt til man skjønner at det ikke kommer til å bli noen slåsskamp.

For å unngå at en mannlig forsker påvirker labresultater, bør han være tilstede i laboratoriet med musene mellom 30-60 minutter før eksperimentet utføres, slik at musenes stressnivå stabiliserer seg. Dette tror imidlertid ikke Mogil at folk kommer til å gjøre. Han anbefaler derfor at kjønnet på de som har utført eksperimentene i laboratoriet alltid opplyses når forskningsresultater publiseres.

For mye kjønnsfokus?

‒ Kan du risikere å overdrive kjønnsforskjeller med forskningen din? Noe av det du har fortalt om så langt kan tolkes veldig stereotypt; svake hunner som er mer følsomme for smerte, og aggressive hanner i stadig beredskap for slåsskamp?

‒ Det er et godt spørsmål. Men altså, her er greia: Smerte er subjektivt. Det går ikke an å måle smerte på en objektiv måte. Smerte er det folk forteller deg at det er, der de forteller deg at deres smerteterskel ligger. Jeg tror menn underdriver smertenivået sitt, fordi de er opplært til at det forventes av dem å være tøffe.

‒ Hvordan får man til balansegangen mellom å forske på og snakke om kjønnsforskjeller uten å forsterke disse sosiale kjønnsnormene?

‒ Altså, jeg forsker på biologiske kjønnsforskjeller. Ikke sosiale kjønnsforskjeller. Hvis det vi finner i mus også er å finne i mennesker, så handler ikke det vi finner om sosiale kjønnsforskjeller. Biologisk og sosialt kjønn har selvfølgelig mye med hverandre å gjøre, men jeg tror biologisk kjønn kommer først, så følger sosialt kjønn. Hos mus er det ingen sosial struktur som kan skape disse sosiale kjønnsforskjellene.

Håper å nå yngre forskere

Mogil reiser rundt med foredraget sitt om kjønnsforskjeller i mus og mennesker 1-2 ganger i måneden. I mai er det konferansesesong, så da blir det ekstra mange foredrag.

‒ Har det noen effekt? Begynner folk å forske på hunnmus og kvinner når du reiser hjem?

‒ Alle er alltid veldig entusiastiske, og sier «jøss du har rett, dette må vi begynne med». Men jeg har holdt på en stund, og det er vel ikke så mye som har forandret seg de siste 10-20 årene, sier Mogil.

‒ Så jeg vet ikke hvor stor effekt jeg har på feltet. Men det jeg håper er at jeg når frem til de yngre forskerne. 50-åringene har funnet sin måte å gjøre ting på, de kommer ikke til å forandre seg. Men hvis jeg når 25-åringene, tror jeg vi kan få til noe.

Referanser:

Mogil, Jeffrey S. and Mona Lisa Chanda, The case for the inclusion of female subjects in basic science studies of pain, Pain, 2005.

Sorge, Robert E. m. fl., Spinal Cord Toll-Like Receptor 4 Mediates Inflammatory and Neuropathic Hypersensitivity in Male But Not Female Mice, The Journal of Neuroscience, 2011.

Sorge, Robert E. m. fl., Olfactory exposure to males, including men, causes stress and related analgesia in rodents, Nature methods, 2014.