Er mer makt til velgerne bra for kvinnelige politikere?

Når velgerne får spørsmål om hva som er viktig når de gir personstemmer kommer kjønn og etnisitet langt ned på lista. Det er saker og synlighet som styrer. Tidligere politisk erfaring og plassering på partilistene.

Samtidig viser forskning fra flere tiår tilbake at kvinnelige politikere ved norske kommunevalg taper på at personstemmer teller.

Og den hyppige strykningen av folk med innvandrerbakgrunn fra listene var en av årsakene til at ordningen med strykning ved kommunevalg ble fjernet i 2003. Også ved Stortingsvalget i 2013 meldte mediene om at stortingskandidater med flerkulturelle navn ble strøket mest av velgerne.

‒ Viser ikke det at etnisitet og kjønn kan være viktig for en del velgere? Selv om de ikke oppgir dette når dere spør?

‒ Joda, det kan du si. Det er ikke sikkert folk innrømmer sånt, eller er klar over sin egen forskjellsbehandling, sier Johannes Bergh fra Institutt for samfunnsforskning, ISF.

Han er en av forskerne bak rapporten Personvalg ved stortingsvalg, som er utarbeidet på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Kommunalminister Jan Tore Sanner skal etter planen legge frem forslag om nye personvalgregler for stortingsvalg neste år.

Kjønn har ikke betydning ved stortingsvalg

‒ Ved stortingsvalg kommer kvinner og menn like godt ut, uavhengig av om vi teller personstemmer eller ikke, forteller Bergh.

Store effekter i forhold til innvandrerbakgrunn finner de heller ikke på stortingsnivå. Ved noen beregninger kommer det inn flere med slik bakgrunn enn de som ble valgt inn i 2013. Med 5 prosent sperregrense kommer det også inn en ekstra kvinne sammenlignet med i dag.

Ved forrige stortingsvalg ga 12 prosent av velgerne personstemmer. Enten som en symbolsk handling eller fordi de ikke er klar over at personstemmer ikke gjelder ved stortingsvalg per i dag.

Basert på disse 12 prosentene, har Bergh og kollegaer beregnet effekten av ulike personvalgordninger på Stortingets sammensetning.

‒ Flertallet stemmer på de kandidatene som topper listene, det er hovedmønsteret. Men det er mange nok som stemmer på andre kandidater til at det ville ført til en reell endring dersom disse stemmene hadde telt, forteller Bergh.

Særlig synlige og populære kandidater som Prableen Kaur, Ketil Solvik Olsen, Ola Borten Moe og Eskil Pedersen ville blitt valgt inn på Stortinget i 2013 ved ulike beregninger av personstemmene.

Flest personstemmer får Høyres Fabian Stang. Han har en såkalt hedersplass langt nede på lista. Det er ikke partiets mening at han skal velges inn på Stortinget.  

Les også: Kvinnelige minoritetspolitikere favoriseres

Kjendispolitikerne til topps

Med økt makt til velgerne, øker også presset på politikerne om å være synlige og populære. Det er kjendispolitikerne som sanker mest ekstrastemmer.

‒ Personvalg kan således føre til en endring av politikertyper som blir valgt inn, sier Bergh.

‒ Hvis politikerne åpner for en ordning med mye velgerinnflytelse, og velgerne bruker muligheten til å påvirke, så kan det påvirke rekrutteringen til Stortinget, mener han. 

‒ Når synlighet og popularitet blir viktigere får vel også mediene mer makt? 

‒ Ja, det kan man nok si. Først og fremst er det mer makt til velgerne. Men de baserer gjerne sine avgjørelser på det de leser i media. Så det blir mer makt til media og mindre makt til partiene, når det gjelder utvelgelse, sier Bergh.

Rapporten tar også opp temaet finansiering av personlige valgkamper og et eventuelt behov for økt regulering av dette. I Finland og Danmark der personstemmer ved valg er mer avgjørende enn i Sverige, som har en mer begrenset ordning, har personlige valgkamper blitt viktigere.

Les også: Kvinnelige politikere får stadig mer tyn i media

Kvinner forsvinner ved kommunevalg 

Et mulig utfall av personvalg er at arbeidet partiene har lagt ned i sammensetning av valglister kan utfordres. Partienes hensyn til sammensetning av kjønn, alder, geografi, etnisitet og politisk ståsted kan overprøves av velgerne.

På kommunenivå har forskning over tid vist at kvinnelige politikere i sum taper på at velgerne får gi personstemmer.

‒ Det er ikke kjempestore forskjeller i hvor mange stemmer menn og kvinner får, men de er systematiske, sier Bergh.

Etter valget i 2007 utgjorde kvinner i norske kommunestyrer 37,5 prosent. Dersom velgernes personstemmer ikke hadde telt, ville kvinneandelen ligget på 42,3 prosent. «Velgernes personstemmer ved kommunevalg har altså en negativ effekt på representasjon av kvinner», slår forskerne fast.

‒ Hva ligger bak denne effekten?

‒ Det kan være at på nasjonalt nivå er politikk i større grad en profesjon, noe man driver med på fulltid. På lokalt nivå er det gjerne ikke det, det blir mer som en hobby. Og da kan det være lettere for menn å være synlige og aktive enn for kvinner som har større ansvar for familieoppgaver, spekulerer Bergh.

Seiglivede kjønnsforskjeller i kommunene

I rapporten skriver forskerne at det er tenkelig og sannsynlig at den negative effekten av velgernes personstemmer på kvinnelige politikere på lokalt nivå vil forsvinne helt ved framtidige valg.

‒ Hva baserer dere den antakelsen på?

‒ At effekten har blitt mindre over tid. Den var mye større på 1970- og 80-tallet. Samtidig er den seiglivet, for den har jo ikke forsvunnet enda.

Bergh mener at kjønnsforskjellen som følger av velgernes personstemmer ikke har med kjønn i seg selv å gjøre – det handler om synlighet i lokalpolitikken.

‒ Det er logisk å tenke at dette vil jevne seg ut, all den tid kvinneandelen i lokalpolitikken går opp ved hvert valg, og det blir stadig flere synlige kvinnelige lokalpolitikere.

Kjønnsbalanse kommer ikke av seg selv

Ingrid Guldvik, professor ved Høgskolen i Lillehammer, har forsket på kjønn og kommunevalg. Hun mener det ikke er noen grunn til å tro at kjønnsforskjellene i kommunepolitikken vil gå over av seg selv.

‒ Det vil ta uendelig lang tid. Andelen kvinner i kommunestyrene har økt med bare to prosent siden 2003. Det er derfor et politisk spørsmål om man ønsker å ta i bruk virkemidler for å endre dette.

Men det er ikke velgernes personstemmer som er det største problemet – det er partienes nominasjonslister.

‒ Ved siste kommunevalg gikk tre av fire topplasseringer til menn i partilistene. Dette var gjennomsnittlig for alle partier. De som står på toppen er mest synlige og får mest gjennomslag. Vil man endre kjønnsbalansen må partiene ha kjønnsbalanse i toppen av listene.

Guldvik mener også media har et ansvar.

‒ Media bør være mer bevisste på å få frem like mange kvinnelige som mannlige politikere. Og hvis kvinner trenger litt mer overtalelse for å bli med, ja så må mediene gjøre den jobben.

Personstemmer kan bygge karriere

Svensk forskning viser at personstemmene kan ha stor betydning for hvem som oppnår topplassering på valglistene ved påfølgende valg, og dermed for den enkelte lokalpolitikers karriereforløp. Personstemmene kan også påvirke hvilke tillittsverv man oppnår i partiorganisasjonen.

Karriereveien inn i nasjonalpolitikken går ofte via det lokale. At kvinner ikke når opp lokalt kan dermed ha en effekt nasjonalt.

‒ Samtidig er det på nasjonalt nivå man har lykkes best, påpeker Johannes Bergh.

‒ Så det nasjonale speiler ikke bare det lokale.

Advarer mot medietilpasset politikk

Forskning har vist tydelige mønster i hvordan kvinnelige og mannlige politikere omtales ulikt, avbildes ulikt, og gjerne stilles ulike spørsmål.

Studier har også vist at mannlige stortingspolitikere er flinkere til å kontakte media og utvikle relasjoner med journalister, og at de tilpasser seg medias logikk i større grad en kvinnelige politikere.

Medieviter Elin Strand Hornnes har skrevet doktorgrad om kvinnelige politikere utsatt for medieskandaler. Flere av dem ender med å gå av – ikke fordi overtrampet var utilgivelig eller uforenlig med politikken, men fordi mediedekningen ble for aggressiv og umuliggjorde retrett.

‒ Politikerne mister stadig makt i forhold til mediene. Det er media som bestemmer hvem som kommer på, og hva det skal snakkes om. Også setter de karakterer i etterkant, sier Hornnes.

Hun er bekymret for effekten av at synlighet og popularitet blant velgere blir stadig viktigere i politikken. I avhandlingen sin advarer hun mot gjennomskolerte politikere som fullstendig tilpasser seg medielogikken, på bekostning av politikken.

‒ Både kommunevalg og stortingsvalg har blitt mer personfokusert de siste 10-15 årene. Det er ikke positivt at det blir viktigere å vise frem hvem du er som person enn det du mener politisk.