Maskulin bilisme gjør veien utrygg for syklister

‒ Det handler om en kamp om trafikkrommet, som for syklister kan være både skremmende og voldsom, sier Dag Balkmar.

Han har forsket på maskulinitet, trafikk og transport i ti år, og er selv sykkelpendler til jobben som forsker ved Örebro universitet.

En del av problemet er trafikkhierarkiet og trengsel, mener Balkmar. Det er fremdeles bilen som er kongen på veien, en posisjon noen bilister aktivt opprettholder og politikere kvier seg for å utfordre. Selv om sykkelen i disse klimakrisetider omtales som et politisk satsningsområde.

‒ Bilismen er en del av moderniseringsprosjektet og har vært norm så lenge at bilen og bilistens rett til trafikkrommet har blitt noe selvfølgelig, sier Balkmar.

Syklistene på sin side, må forhandle og tilpasse seg for å få lov til å være på veien.

Oppleves utrygt

Svenske tall viser at sykkelandelen av daglig transport i landet har stått bom stille på 9 prosent de siste 15 årene, til tross for holdningskampanjer og politiske ambisjoner om å få flere til å sykle. Tilsvarende tall for Norge er 4 prosent i henhold til den siste reisevaneundersøkelsen fra 2009.  

Syklingen i storbyen Stockholm har økt, men det er vanskelig å få flere til å sykle så lenge det oppleves som utrygt og risikofylt, mener Balkmar.

‒ For storbysyklister kan sykkelturen til jobb være en av de mest utsatte posisjonene de opplever i løpet av en vanlig dag, sier han. 

‒ Da holder det ikke med holdningskampanjer om miljøvennlig adferd og trivsel.  

Mannen bak rattet

Svensk forskning viser at det er et flertall av menn som eier og har tilgang til bil. Langt flere enslige menn enn enslige kvinner eier bil.  Den norske reisevaneundersøkelsen viser at også norske menn har bedre tilgang på og bruker bilen mer enn kvinner.

I Balkmars forskning om trusler og vold i trafikken er det stort sett mannlige bilister som utsetter andre trafikanter for fare.

‒ Tradisjonelt så bruker menn bil og vil ha bil i større grad enn kvinner. Det er historisk sett et maskulint kompetanseområde som menn forventes å interessere seg for og forstå seg på, sier Balkmar.  

‒ Bilen kan forstås som et symbol på maskulinitet, som kan uttrykke status og maskulin identitet. Noen ganger uttrykkes dette ved å bevisst kjøre risikofylt og opptre aggressivt i trafikken.

Usynlig og utsatt

For å undersøke hvordan kjønn og vold kommer til uttrykk i trafikken har Balkmar studert medieoppslag, politiske rapporter og debattforum for syklister. I tillegg har han intervjuet syv kvinnelige syklister i alderen 35-60 år.

‒ Kvinnene jeg har intervjuet ser blandingstrafikk, når syklister deler veien med bilister, som veldig utrygt. Flere av dem syklet bare dersom det fantes sykkelvei hele veien frem til dit de skulle, forteller Balkmar.

De kvinnelige syklistene beskrev en følelse av å være usynlige for bilistene. «Jeg må gå ut i fra at bilene ikke ser meg, så jeg følger nøye med på dem», fortalte en.

Må regne med ulykker

En 57 år gammel kvinne som syklet hele året, fortalte om de tre gangene hun hadde blitt påkjørt av bilister.

De to første gangene bare kjørte bilistene videre. Den tredje gangen kom en ung gutt ut av bilen og skjelte henne ut fordi hun ikke hadde sett seg for. Til tross for at det var han som hadde kjørt rett på henne, mens hun holdt opp armene for å beskytte hodet sitt.

Kvinnen unnskylder imidlertid den unge mannens sinte reaksjon: «Han var vel sjokkert, og sur fordi det ble bulk i bilen hans.»

Kvinnen anmeldte ingen av påkjørslene, hun var bare glad for at hun hadde overlevd.

‒ Utrygghet i trafikken synes å være normalisert på en slik måte at det ikke er rart om man som syklist blir utsatt for noe før eller siden, sier Balkmar.

‒ Hvis en bilist ble påkjørt eller bilen fikk en skade så er det en selvfølge å anmelde det, til politiet eller til forsikringen sin. Det er ikke selvfølgelig for en syklist å gjøre det samme, så vi har store mørketall når det gjelder aggressivitet og vold mot syklister i trafikken.

Sinne eller slengkyss

I nettdiskusjonene som Balkmar har undersøkt, er det først og fremst mannlige syklister som diskuterer hva de har blitt utsatt for i trafikken, og hvordan de håndterte det.

‒ De beskriver utsatthet i termer av maktdemonstrasjoner der mannlige bilister i enkelte tilfeller bruker bilen som våpen, forteller Balkmar.

Historiene handler om biler som presser, kjører på, kjører forbi, tuter, kaster ting og roper skjellsord etter syklistene. Det kan skje i byer med trange gater, men også på landeveien der treningssyklister er ute og ferdes på langtur. Noen hevder de er utsatt for regelrette mordforsøk, ved uansvarlige omkjøringer, eller direkte påkjøring av bilister.

Nettdebattantene diskuterer to hovedreaksjoner. Den ene går ut på å lekse opp bilisten ved å vise finger eller slå på bilen. Ikke alle debattantene synes det er så lurt. Å være konfronterende kan føre til mer ubehag og mer vold, man vet aldri hvem som sitter bak rattet.

Den andre strategien handler om å tilpasse seg situasjonen og ikke bidra i voldsspillet. Disse debattantene pleier for eksempel å se ironisk inn i bilen, gi tommel opp, eller et slengkyss.

Den hensynsløse mannlige syklisten

Men syklisten omtales ikke bare som sårbar. Syklister er også hensynsløse mannlige syklister som sykler altfor fort og utgjør en fare for seg selv og andre. I Sverige og i engelskspråklige media, kalles de MEMIL – Middle-aged-man-in-lycra.

‒ Disse mennene sies å dyrke en fartsfylt sykkelstil som delvis handler om at det å sykle skal være forbundet med risiko, som igjen er forbundet med status og maskulinitet, sier Balkmar.

‒ Det er stor forskjell på syklister, og for enkelte syklister er det å ta risiko med sykkelen og håndtere den risikoen en del av moroa.

Sykkelhat og stereotypier

Syklister som ikke følger trafikkregler oppgis ofte som årsak for det mye omtalte hatet mot syklister. Men Balkmar er usikker på om sykkelhatet er så sterkt som media skal ha det til.

‒ Det er en juicy medietwist å skrive om sykkelhat. Og også den mannlige sporty syklisten som sykler fort og aggressivt er til dels en mediestereotypi som de færreste kjenner seg igjen i.

Men at noen sykler veldig fort, og at det kan være farlig, det stemmer. Balkmar mener dette er ytterligere et argument for at syklister, bilister og fotgjengere ikke bør dele samme vei.

‒ Syklister har selvfølgelig ett ansvar for å sykle trygt, men utrygghet i trafikken er først og fremst et samfunnsproblem, mener han.

‒ Trafikkmiljøet må bygges om, så det slutter å signalisere at det er bilen som hører hjemme på veien. Det er ett av de i særklasse viktigste virkemidlene for å endre maktforholdet mellom bilister og syklister, og få flere til å sykle.

Menn mer aggressive

Da Aslak Fyhri, forsker ved Transportøkonomisk institutt, skulle undersøke forholdet mellom syklister og bilister i Norge fikk rapporten navnet Krig og fred.

Som en forundersøkelse analyserte Fyhri debattforum for syklister, og fikk inntrykk av en svært opphetet situasjon. Men resultatet av den påfølgende spørreundersøkelsen var at aggresjonsnivået mellom bilister og syklister var lavt.

‒ Hovedbildet er at de fleste sykler hensynsfullt og er vant til å sykle. De utsetter ikke seg selv eller andre for spesielt stor fare.

Rapporten fant også stor sammenheng mellom det å selv være aggressiv og oppleve aggressivitet. Her var det i tillegg en kjønnsforskjell.

‒ Menn opplever mer aggresjon, men det er fordi de er mer aggressive selv, sier Fyhri.

Selv har ikke Fyhri forsket mye på kjønn i trafikken. Men han har, som Balkmar, reagert på mediestereotypien om den gale mannlige fartsgale syklisten.

I innlegget Kjønnskampen om gatearealet slår Fyhri fast at problemet med sykling i trafikken ikke er de mannlige syklistene alle elsker å hate, men hvor ekstremt dårlig tilrettelagt Norge er for sykling.

Fotgjengere i førersetet

Fyhri er langt på vei enig med Balkmar i at bilen er kongen på veien, men mener det er noen nyanseforskjeller som gjør seg gjeldene i det norske trafikkbildet.

‒ Sammenlignet med Sverige og Danmark, så er det fotgjengerne som er øverst i hierarkiet vårt, sier han.

‒ Som bilist får du alltid skylda hvis du kjører på en fotgjenger i Norge. Vi ser at bilister i stor grad tar hensyn til fotgjengere, men fotgjengere tar i liten grad hensyn til andre trafikanter. En fotgjenger kan gå ut i veien uten å se seg for. En bilist kjører aldri ut i et kryss uten å se til begge sider.

I en pågående studie undersøker Fyhri og kollegaer hva som skjer med sikkerheten for syklister når andelen som sykler øker. Teorien tilsier at jo flere syklister, jo lavere er risikoen.

Resultatene av denne studien er ikke klare enda, men foreløpige funn tyder på at bilister er mye mer oppmerksomme på syklister i byer der sykkelandelen er høy.