‒ Neste gang dere skal illustrere kommunikasjonsyrket med et bilde, bør det være et bilde av en kvinne som jobber i kommunesektoren eller i en etat, sa Trygve Gulbrandsen, forsker ved Institutt for Samfunnsforskning (ISF), til en fullsatt sal under rapportlansering hos ISF tirsdag 30. april.
Sammen med Ingunn Eriksen fra Proba Samfunnsanalyse står Gulbrandsen bak den ferske rapporten Kommunikasjonsrådgivere – en yrkesgruppe med innflytelse i samfunns- og arbeidsliv?
Rapporten er utført på oppdrag fra Norsk kommunikasjonsforening og baserer seg på 14 kvalitative intervjuer og en spørreundersøkelse blant foreningens medlemmer. Formålet er å forklare veksten i bransjen samt si noe om hva slags innflytelse og makt de ulike kommunikasjonsaktørene har.
Kvinnedominansen i yrket til tross, var det menn fra PR-bransjen som sto for ordstyrerjobben og publikumsdeltakelsen under lanseringen. Det speiler i så måte rapportens funn: Det er kommunikasjonsarbeiderne i toppsjiktet som har mest innflytelse, kvinnene som jobber med kommunikasjon i kommunene minst.
Skeivt i toppen
‒ I spesielle situasjoner kan kommunikasjonsrådgivere ha meget stor innflytelse, for eksempel innleide eksperter på krisehåndtering og lobbyvirksomhet, sier Gulbrandsen.
‒ Men det er viktig å understreke at gruppen som har stor, løpende innflytelse på strategiske beslutninger er relativt liten, og stort sett består av kommunikasjonsdirektører. Det store flertall er «vanlige arbeidsfolk», som utfører normale kommunikasjonsoppgaver, og hovedsakelig kan påvirke disse.
Og når det gjelder forhold som er viktige for innflytelse, så kommer kvinner litt dårligere ut enn menn, ifølge Eriksen.
Kvinner utgjør 64 prosent av kommunikasjonsyrket i Norge, menn utgjør således 36 prosent av totalen. Men de utgjør til gjengjeld 52 prosent av kommunikasjonsdirektørene.
‒ Sammenlignet med kjønnsbalansen ellers i bransjen så er det altså uforholdsmessig få kvinner i toppen, sier Eriksen.
‒ At overvekt av kvinner i et yrke ikke gjenspeiles i toppsjiktet kjenner vi fra andre bransjer også. I akademia er fenomenet kjent som «the leaky pipeline», kanalen som skal lede mot toppen lekker.
Kommunen versus PR-bransjen
Størst overvekt av kvinner gjenfinnes i kommunesektoren. Kommunikasjonsrådgiverne opplever, ifølge undersøkelsen, at deres funksjon er minst anerkjent i denne sektoren.
Overvekt av menn finner vi foruten i toppsjiktet også i PR-bransjen, der menn igjen utgjør 52 prosent.
PR-byråene selger ulike typer kommunikasjonstjenester til det øvrige arbeidslivet og er således ikke forankret i organisasjoner på samme måte som flertallet i kommunikasjonsyrket er.
Sent inn i beslutningsprosesser
Undersøkelsen viser også at kvinner rapporterer at de kommer senere inn i beslutningsprosessene enn det menn rapporterer at de gjør.
‒ Tidspunktet man kommer inn i beslutningsprosessen er et viktig mål på innflytelse, og det er grunn til å spørre hvorfor kvinner rapporterer at de kommer senere på banen enn menn – er det fordi de blir invitert senere inn av ledelsen, er de selv for trege til å kaste seg på ballen, eller er de beskjedne i rapporteringen av egen innflytelse? spør Eriksen.
Når det gjelder deltakelse i såkalte ledergrupper finner rapporten ingen forskjeller mellom kjønnene.
‒ Men å være med i en ledergruppe betyr ikke nødvendigvis at man har innflytelse, påpeker Eriksen.
Det er heller ingen funn som tyder på kjønnsubalanse i påvirkningsprosessene internt i virksomhetene.
‒ Vi fant blant annet så godt som ingen forskjell mellom kvinnelige og mannlige kommunikasjonsmedarbeidere i andelen som opplevde å få gjennomslag for sine innspill, forteller Eriksen.
‒ Dessuten rapporterer noe flere kvinner enn menn at de blir bedt av ledelsen om å ha meninger om det faglige innholdet i viktige beslutninger, ikke bare det kommunikasjonsfaglige.
Store lønnsforskjeller
Gjennomsnittslønnen for medlemmene av Norsk kommunikasjonsforening er 644 000 kroner. Undersøkelser fra foreningen viser at menn i bransjen i gjennomsnitt tjener 17 prosent mer enn kvinnene. Størst lønnsforskjeller er det på toppnivået.
Blant informasjon- og kommunikasjonsdirektørene tjener mennene 1 140 000 kroner i året, og kvinnene i gjennomsnitt 878 000 kroner.
Rapporten skiller imidlertid på sjefer og direktører, og blant kommunikasjonssjefene tjener kvinnene i gjennomsnitt litt mer enn mennene; 750 000 versus 714 000.
Blant seniorrådgivere og vanlige kommunikasjonsrådgivere tjener menn bedre enn kvinner.
Størst er forskjellen blant kommunikasjonsdirektører i PR-bransjen. Her tjener de mannlige direktørene i gjennomsnitt 1 382 000 og kvinnene 737 000 kroner.
‒ Disse lønnsforskjellene må analyseres nærmere, sier Gulbrandsen.
‒ Det kan hende forskjellen kan forklares i at kvinner jobber i små og mellomstore bedrifter, mens mennene jobber i større bedrifter.
Tallmessig få, men mektige
40 prosent av kommunikasjonsarbeiderne jobber i staten, 28 prosent innenfor privat næringsliv, 17 prosent i frivillige organisasjoner, og bare 4 prosent i kommunikasjons- og PR-byråer.
Allikevel får det mannsdominerte PR-yrket desidert mest oppmerksomhet i media. Det er ikke så rart, mener Gulbrandsen.
‒ Dette er den bransjen som vokster mest, og som jobber med å påvirke politikken direkte. De kan påvirke langt mer enn for eksempel departementenes kommunikasjonssjefer.
Gulbrandsen har tidligere forsket mye på nettopp lobbyvirksomhet, og påpeker at det ikke er et nytt fenomen.
‒ Men alt som handler om å påvirke politikk utenom de demokratiske organisasjonene våre er noe vi må studere nøye.
Trygve Gulbrandsen er forsker I ved Institutt for Samfunnsforskning.
Ingunn Eriksen jobber som forsker ved Proba Samfunnsanalyse.
Rapporten "Kommunikasjonsrådgivere – en yrkesgruppe med innflytelse i samfunns- og arbeidsliv" er utført på oppdrag fra Norsk Kommunikasjonsforening.