Til sengs med mobilen

Aldri før har flittige fingre knipset, tastet og scrollet så ivrig som nå. Ny teknologi har ført til en mer kroppsnær og privat kommunikasjon enn tidligere.
Mobiltelefoner med kamera har endret vår forståelse av hva som er privat og hva som er offentlig. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com)

Etter at digitalkameraene, og ikke minst mobiltelefoner med kamera, ble allemannseie, har vi råd og mulighet til å knipse i vei på en måte som ikke var mulig tidligere. Før tenkte vi oss nøye om før vi trykket på utløserknappen. Vel hjemme ble bare utvalgte bilder limt inn i albumet. I dag poster vi i vei på Facebook, Instagram, Flickr eller andre sosiale medier.

− Det private er ikke lenger forbeholdt den private sfære, samtidig som omfanget av hva som kommuniseres av private ting ut i offentligheten er mye større. Det vi tenker som privat, er ikke nødvendigvis lenger forbeholdt private rom. Man skalerer hvor privat noe er. Forståelsen av hva som er privat og hva som er offentlig må med andre ord formuleres på nye måter, sier medieviter Lin Prøitz.

Flere familieøyeblikk

Tidligere tiders familiealbum var gjerne en polert parade av bursdager og høytider, der alle var glade og pene.

− Det har skjedd en endring i hvem som slipper til. Tidligere var det først og fremst foreldrene som tok bilder, og de hadde sin agenda. I dag kommer unge til orde i offentligheten i langt større grad, blant annet gjennom bilder de tar. Det forandrer bildene vi får av familien.

I dag poster tenåringene bilder av slitne foreldre og gretne søsken på nettet. Hverdagen avbildes i en helt annen grad enn hva den gjorde før.

− Bildene blir mer mangfoldige, slik familiene faktisk er, der selv hunden og katten får regnes med. Også hva som regnes som familieøyeblikk, endres. 

Det har absolutt blitt mer av det lykkelige, slik mye av kritikken mot bilder på sosiale medier har påpekt.

− Men samtidig har det ikke-lykkelige også fått en plass. Slik forsterkes de stereotype, tradisjonelle bildene av familieøyeblikk, samtidig som man får nye og andre bilder.

Ferskvare

I perioden 2008-2012 har Prøitz arbeidet med prosjektet Kjønn, seksualitet og intimitet i autobiografiske digitale sjangre under Forskningsrådets kjønnsforskningsprogram. Her har hun forsket på tekstmeldinger, nettdatingsider, familiebilder tatt med mobiltelefon, samt personlige blogger. 19. april er hun en av flere som holder innlegg på Litteraturhuset i Oslo når Forskningsrådet markerer avslutningen på Program for kjønnsforskning.

«Intimitet er en ferskvare», skrev Prøitz i en tidlig prosjektbeskrivelse. For en som forsker på ny teknologi, er også mye av materialet ferskvare.

− De teknologiske endringene går så raskt. Bare i løpet av disse årene jeg har holdt på med dette forskningsprosjektet, har mye endret seg. Før var vi for eksempel på Facebook på pc’en og leste tekstmeldinger på mobilen. Med de nye smarttelefonene og nettbrettene har vi alt samlet, og det blir ikke lenger det samme skillet mellom «her» og «der». Alt er «her», sier Prøitz.

Dermed blir hvor nær du er, hvor når du er, hvor aktiv du er, det som preger ditt forhold til denne teknologien. Den nye teknologien er så kroppsnær og dermed privat på en annen måte. Vi sover jo omtrent med mobilen.

Men heller ikke teknologien slipper unna hierarkisk inndelte forestillinger om for eksempel kjønn og seksualitet.

Lin Prøitz. (Foto: Siri Lindstad)

Likevel viser min forskning at dette ofte handler om nettopp forestillinger. Det finnes langt flere og varierte praksiser som kommer til syne gjennom bruk og kommunikasjon gjennom de ulike mediene, enn det normative hverdagsbildet mange idealiserer.

Gutter og jenter tekster likt

Ferskvare til tross: Prøitz har kunnet gjøre bruk av tekstmeldinger hun samlet inn allerede i forbindelse med hovedoppgaven hun leverte i 2003. Hun hadde et utvalg informanter midt i tenårene som ga henne innsyn i tekstmeldinger de sendte til foreldre, venner og gutter eller jenter som de flørtet med.

Dermed fikk hun mulighet til å se på forestillinger om kjønn og telefoni, blant annet i en artikkel hun skrev sammen med medieviterkollega Beathe Due. Her viser de hvordan kjønnete forventninger og konvensjoner om bruk av telefon utvikles allerede når telefonen lanseres i Norge på slutten av 1800-tallet. «Det går ikke lang tid før kvinners anvendelse av telefonen blir sett på som uriktig», skriver de. Kvinners telefonsamtaler blir sett på som lange, unyttige og intime sammenlignet med mannens angivelige korte, effektive og instrumentelle samtaler.

− Tilsvarende forestillinger fant vi blant disse unge informantene mine av i dag. De hadde en formening om at når jenter skriver tekstmeldinger, er disse mye lenger og språklig mer kompliserte enn guttenes meldinger. Men når jeg går over og teller antall ord i flørtemeldinger sendt mellom jenter og gutter, så kan jeg ikke se at det er noen store forskjeller etter om avsenderen er jente eller gutt, konstaterer Prøitz.

Objektivisert mannskropp

Hun har også sett på vel 200 menns profilbilder av seg selv på nettsteder som deiligst.no og Gaysir, noe som har resultert i en artikkel som snart kommer i en spansk antologi om maskuliniteter.

− Her er det altså ikke kvinner versus menn jeg studerer, men menn med ulik seksuell orientering. Når det er sagt, har jeg jo ingen mulighet til faktisk å vite hvem disse mennene på de ulike nettstedene ønsker å bli sett av – om det er kvinner eller menn eller begge deler.

De fleste av mennene ligner idealer som blant andre kjønnsforskeren Fredrik Langeland har funnet at karakteriserer den «norske mannen», med det som kan kalles en «hard», sterk og aktiv kropp.

Likevel ser man også på deiligst.no hvordan den urbane heteroseksuelle mannen viser fram en objektivisert og erotisert kropp som man ellers ofte ser i homoerotisk porno-estetikk. Konklusjonen min er uansett at hvordan mennene framstiller seg selv, hvordan de poserer, er temmelig lik, uavhengig av om det er en i utgangspunktet «hetero» eller «homo» nettside det er snakk om, sier Prøitz. 

Kjipt i flere varianter

En viktig del av Prøitz’ forskningsprosjekt har vært å bidra til utviklingen av sjangerteori.  

− Det vil selvfølgelig alltid være en diskusjon om når en sjanger er ny. Er ikke alt bare likt alt annet vi allerede har gjort, er et vanlig spørsmål. Bare tenk deg brevveksling tidligere. Man kunne sende et brev med bud og få svar samme dag. For femti år siden gikk posten i Oslo tolv ganger om dagen. Da blir det jo som å sende tekstmelding fram og tilbake. Og likevel: Dagens tekstmeldinger har andre konvensjoner og forventninger knyttet til seg. 

Prøitz mener at sjangerforståelse gjør at vi forstår sammenhengen mellom hva slags effekt en ytring har i en viss mediekontekst. 

− Du må kunne skjønne forskjellen mellom det at en venninne skriver på Facebook-siden sin at hun har det kjipt, så alle de fem hundre vennene kan lese det, og om hun sender det direkte til deg i en tekstmelding.

 

 

Publikasjoner:

Prøitz, Lin. 2011. Disturbing Fine Memories? An empirical study of young people's camphone family pictures. Photographies 4 (2):191-207.

Lüders, Marika, Lin Prøitz, and Terje Rasmussen. 2010. Emerging Personal Media Genres. New Media and Society :1-17.  

Prøitz, Lin, and Beathe Due. 2010. Å tilskrive samtalen kjønn. En studie av kjønn og språk i en norsk telefonhistorisk kontekst. In Travelling thoughtfulness. Feminist technoscience stories., edited by P. Elovaara, C. Björkman, M.-B. Öhman and J. Sefyrin. Umeå: Department of Informatics, Umeå University.

 

Forskeren

Lin Prøitz er seniorforsker ved Norsk barnebokinstitutt.

Hun har hatt postdok stipend med prosjektet Kjønn, seksualitet og intimitet i autobiografiske digitale sjangre under Forskningsrådets kjønnsforskningsprogram 2008-2012.

Siste saker

Kalender

Nyhetsmagasinet

Vårt nyhetsmagasin er en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen.