Inn i den kulturelle hukommelsen

Oversikt over de viktigste tekstene i et fag, en kanon, blir jevnlig kritisert for å inneholde for få kvinnelige forfattere. Mange feminister har avvist tanken om kanon fullstendig, og argumentert med at å danne slike hierarkier er noe typisk mannlig. Slik tenker imidlertid ikke forskerne i prosjektet Kjønn, kanonisitet, kritikk: Feminisme som hermeneutikk og kanontransformasjon.

– Den feministiske ideen om at kanondannelse er dårlig for kvinner har vært lite utforsket, sier prosjektleder Jorunn Økland. Hun er professor og senterleder ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Universitetet i Oslo.

– Kanoner må studeres med kjønnsblikk, nettopp fordi de følger kjønnede mønstre, påpeker hun.

Hun understreker at prosjektet hun leder ikke har som sitt viktigste mål å finne de glemte kvinnene, men å diskutere selve prosessen som har gjort at de ble glemt.

– Tidligere kanonprosjekter har hatt som mål å akkumulere kunnskap om kvinner og kompensere for deres fravær i historien. Vi er mer opptatt av «mekanismene» bak kanondannelse, og hvordan dette kulturelle fenomenet har betydning for feminismen og kjønnsforskningen, enten vi liker det eller ikke.

Ny kunnskap gjennom gamle tekster

Det å foreta en kritisk gjennomgang av gamle tekster er fortsatt nødvendig i dag, mener Økland. Man kan ikke ignorere for eksempel Bibelen i den tro at «religion er på vei til å forsvinne».

– Kulturelle og religiøse kanoner må studeres kritisk fordi de fortsatt legitimerer mønstre for kjønn og seksualitet i dag. Ved å ta disse mønstrene opp til diskusjon, vil man i de fleste tilfeller finne at de ikke holder vann i møte med moderne kunnskap om menneskers kjønnede oppførsel.

En slik kritisk tolkning av gamle tekster gjør at kanon endrer seg. Kanon er nemlig ikke fast og uforanderlig, slik den ofte framstilles. Et eksempel er bibelverset 1. Korinterne 14,36 om at kvinner ikke skal være læremestre. Det ble i århundrer tolket som at kvinner ikke kan være prester, og dessuten oppfattet som et sentralt vers. Gjennom moderne tolkning som ikke sidestiller læremester med prest, og/eller ved å si at dette er et perifert vers, har synet på kvinnelige prester endret seg.

– En slik endring av kanon er ikke et moderne fenomen, heller ikke et kulturelt tap. Slike prosesser skjer hele tiden, understreker Økland.

Går i glemmeboka uten kanon

– Et annet problem med å motsette seg kanondannelse er det faktum at enhver pensumliste er en kanon, eller en påstand om hva et akademisk felt skal handle om. Kjønnsforskningen har dermed også sin kanon. Kanonisering er grunnleggende for den kulturelle hukommelsen. Hvis feminister nekter å bruke dette virkemiddelet vil viktige verk gå i glemmeboka – slik prosjektet vårt har vist at har skjedd tidligere, sier hun.

Flere av underprosjektene i kanongruppa løfter fram tekster av kvinner som ble hyppig lest i sin samtid, men som har gått i glemmeboka når prosessen for å huske og bevare en tekst for ettertiden har slått inn.

For eksempler på glemte feministiske tenkere fra historien, les KILDENs artikkel om prosjektdeltaker Ingeborg Owesen.

Kvalitet eller penger?

– Spørsmålet om hva som får plass i kanon kan ikke skilles fra spørsmål om det materielle: Hvem er det som har ressurser til å promotere seg selv? For å si det med rene ord: Det er ikke nødvendigvis sånn at kanoniseringsprosessen handler om kvaliteten på det som er skrevet. Når man velger ut hvilke verker det er verdt å bruke arbeidstid og penger på å bevare, forsvinner mange av kvinnene, sier Økland, og fortsetter:

– Ved å inkludere det materielle, ser vi at «patriarkatet» ikke nødvendigvis arbeider i komiteer som velger ut tekster til en kanon. Historisk sett har strukturer som eiendomslover, hvem som har muligheten til å samle rikdom, og hvem som kan være et juridisk subjekt, hatt stor betydning for hvem som blir husket.

Når en kvinne som Hildegard av Bingen fortsatt huskes, er det ikke nødvendigvis fordi skriftene hennes er eksepsjonelle blant kvinner (eller menn) i samtiden.

– Som et velansett medlem av et kloster fantes det midler til å ivareta nettopp hennes tekster. Ikke bare ble Hildegard husket etter sin død av den religiøse ordenen hun tilhørte, men ordenen hadde også ressurser til å bevare bøkene hennes.

Glemt av historien

– Et eksempel på en kvinne som falt ut av kanon er Margaret Fell Fox, som burde bli husket som grunnleggeren av kvekerbevegelsen i England, men ikke er det, sier Økland.

Margaret Fell Fox startet kvekermøter i huset sitt mens hennes første, rike ektemann fortsatt levde. Etter hans død giftet hun seg med den yngre og fattigere George Fox.

– Han levde på hennes penger, og stjal hennes ideer. Det ironiske med dette tilfellet er at hun grunnla et system, kvekerbevegelsen, hvor spirituell autoritet er viktigere enn materiell. Det var til gode for kvinner generelt, men ikke for hennes ettermæle, sier Økland.

Invitert til Videnskapsakademiet

I april i år presenterte forskergruppa prosjektet sitt som del av et seminar Jorunn Økland var med og organiserte på vegne av det prestisjefylte Det Norske Videnskaps-Akademi. Temaet for seminaret var «kanonisitet som prosess». På seminaret ønsket akademiets medlemmer å løfte fram perspektiver og teorier som yngre forskere er opptatt av i dag.

Til høsten holder de sitt avslutningssymposium.