Et forsvar for familien

Ja jeg mente noget andet engang, jeg husker det nok, og De sa mig imot. Naturligvis var jeg dum da igjen. Børn? Det rene vidunder! Og når alderen kommer den eneste glæde, den siste glæde. Jeg skal få flere av dem, mange, å kjære, jeg vilde gjærne ha børn stående efter hverandre opover, sånn, akkurat som orgelpiper, den ene høiere end den andre. Så deilige er de…

Dette sier frøken Ingeborg Torsen i romanen Den siste glæde av Knut Hamsun fra 1912. Frøken Torsen blir framstilt som en av de nye og moderne kvinnene. Hun har utdannelse, er lærerinne, og beskrives som en selvstendig og uavhengig kvinne. Men i løpet av boka blir hun «omvendt» og gifter seg. Hun kapitulerer og innrømmer da at moderskapet er «den eneste glæde», og at hun nå, som gift kvinne, vil gjøre sitt hus til et «undfangelseshus». Da kommenterer fortellerstemmen bifallende: «Bravo, fru Ingeborg!».

− Hamsun gikk til angrep på flere sider av den moderne samfunnsutviklingen og da særlig den som handlet om «den nye kvinnen» og det nye kjønnsforholdet, forteller Britt Andersen, professor i litteraturvitenskap ved NTNU. Hun har nylig gitt ut boka Ubehaget ved det moderne – kjønn og biopolitikk i Hamsuns kulturkritiske romaner. I boka har hun analysert de seneste romanene fra Knut Hamsuns forfatterskap: Den siste glæde (1912), Markens grøde (1917), Konerne ved vandposten (1920), Siste kapitel (1923), og Ringen sluttet (1936).

Skapt til å føde

«Den nye kvinnen» er et begrep som brukes om den frigjorte kvinnen på 1920-tallet, som krevde rett til utdannelse, yrke og erotikk. Og frihet fra tvangen til å føde, som abortforkjemperen Katti Anker Møller kalte det.

− Hamsun iscenesatte den nye kvinnen i flere av bøkene sine, og hun kom i flere utgaver: som ugift lærerinne, som «ungkarskvinne», eller som flapperfeminist. Flapperfeministen var ofte ugift, hadde et yrke, kort hår og korte skjørt, var flørtende og på farten. Hos Hamsun ble hun karikert og framstilt som et tegn på degenerering og dekadanse, forteller Andersen.

Flapperfeministen Olga i romanen Ringen sluttet blir, i likhet med frøken Torsen, til slutt omvendt til moderskapet. For, som en av karakterene sier: «Hva er slikt kvindfolk som ikke vil ha børn? Hvem skal være efter os da? Spør jeg. Tvi! Det er snart ikke friske folk igjen i verden.»

Ifølge Andersen reflekterer dette en sentral debatt om befolkningspolitikk i Hamsuns samtid, en tid hvor fødselstallet sank i hele Europa, ikke minst i middelklassen i byene.

− Det synkende antall barnefødsler skapte debatt, og hos enkelte var det en angst for at befolkningen skulle dø ut. Mange mente at den lave reproduksjonen var et tegn på at noe var galt ved samfunnet. Noen koblet dette til debatten om den moderne kvinnen. Det at man hadde åpnet for utdanning for kvinner, og at kvinner fikk flere yrkesmuligheter, ble sett på som en trussel, og en forklaring på at antall barnefødsler sank, sier Andersen.

Truet maskulinitet

Hamsuns mannskikkelser i disse romanene er også preget av endringene i kjønnsforholdet.

− Hamsun framstiller det som at kvinner hadde fratatt menn deres hevdvunne makt, i familien og i samfunnet. Hamsun skildrer sårete og svekkede menn, for eksempel i Siste kapitel, som skildrer livet på et sanatorium. Det er Hamsuns bilde på en syk tid, med syke menn, fylt av sår og verkende byller. Ser man nøyere etter, ser man at de svekkede mennene eksisterer i skyggen av den nye kvinnen. Hun skaper utrygghet, ikke trygge hjem, sier forskeren.

Andersen skriver at flere av de mannlige karakterene reagerer mot nye og utfordrende seksualnormer og likhetskrav med å agere ut et «naturlig» sinne.

I boka Siste kapitel skildres for eksempel en scene der den sterke bondegutten Daniel dreper den tuberkuløse bymannen Fleming. Fleming er en tidligere flamme av Daniels kjæreste, en femme fatale kalt Julie d’Espard, som skal ha barn med Fleming. Men Fleming er en svindler som har måttet rømme fra politiet. Daniel har tatt på seg ansvaret for farskapet, men når Fleming kommer tilbake og forsøker å rømme med Julie, løfter Daniel børsa si og ender med å drepe Fleming.

− Jeg tolker Daniels drap på Fleming som et enormt forsvar for familien. At familieverdiene seirer ser vi tydelig på slutten, der vi ser at frøken d’Espard nå bor på en seter og er mor. På slutten hylles den nye kvinnen som har omvendt seg. For mens Hamsuns menn er vandrere som gjerne lever i eksil, er kvinnen utestengt fra det moderne og satt til å representere opprinnelse og tilknytning, også for mannen, sier Andersen.

Nostalgisk

− I bøkene hans leser jeg om en nostalgi til før-kapitalistiske samfunn og til et primitivt liv, der «den naturlige kvinnen» og familien står sentralt.

Andersen kaller derfor Hamsuns modernismekritikk for en «nostalgisk tradisjonalisme».

− Modernisten Hamsun ville advare om at maskuliniteten var rammet i det moderne. Litteraturforskere har ikke tematisert dette tidligere fordi de har benyttet et snevert modernismebegrep som ikke inkluderte kjønn. De har forstått reaksjonene på modernismen som fremmedgjøring og tomhet, og en følelse av desillusjonert likegyldighet. Men jeg mener at Hamsun var det motsatte av likegyldig. Han gikk til angrep på flere sider av den moderne samfunnsutviklingen, understreker forskeren.

Hun mener også det er viktig at Hamsun leses inn i en samtidig kontekst.

− Mens mannlige forskere gjerne har framlest psykologiske eller eksistensielle tema, viser boka mi at disse tekstene inngår i datidens diskurser om kjønn og biopolitikk, fra de castbergske barnelover til Katti Anker Møllers reproduksjonspolitikk.

Fortellerstemme

Andersen mener at Hamsun bruker en rekke litterære virkemidler for å understreke sin motstand mot det endrede kjønnsforholdet. For eksempel er det et gjennomgående trekk at synsvinkelen ikke delegeres til de kvinnelige karakterene, og at de mannlige karakterene gjerne får forsterket synspunktene sine gjennom en mannlig fortellerstemme som tar parti for dem og mot kvinnene.

− De fortellertekniske virkemidlene inngår i en maktdiskurs, og virker som et instrument for å vri leserens sympati i retningen av en anti-moderne ideologi, hevder Andersen.

 Les!

Andersen understreker til slutt at hun oppfordrer alle til å lese disse senere bøkene i Hamsuns forfatterskap, ikke minst dem hun har valgt å karakterisere som satirer.

− Den satiriske sjangeren rommer alltid en samfunnskritikk, men det har vært oversett.

Og måten han gjør det på, er preget av vitalitet, språklig overskudd og humor. Lysten ved ordene preger Hamsuns forfatterskap, og det burleske og fantasifulle skjuler trolig en sterk glede, sier Andersen.

− Hamsun er en stor humorist, og den vittige og til tider kyniske og intelligente humoren er et varemerke som har vært lite påaktet. Dette har stor underholdningsverdi, avslutter en entusiastisk Andersen.