Gjenglederen

– Det har vært et gründerarbeid. Men det å skape noe nærmest fra grunnen av, er veldig tilfredsstillende. Da jeg startet som leder for Senter for kvinne- og kjønnsforskning her i Bergen i 2005, hadde vi to og halv stilling. Nå blir vi femten, konstaterer Ellen Mortensen fornøyd.

Et samlingspunkt

«Vi var i gjengen rundt Ellen». Det er uttrykket en av litteraturprofessorens tidligere medfeminister bruker når hun skal fortelle om det aktivistiske livet i Bergen på begynnelsen av 1980-tallet. Og dermed har hun egentlig sagt ganske mye om Ellen Mortensen.

For «gjengen rundt Ellen» er en betegnelse som duger i mange sammenhenger når Mortensens liv og virke skal beskrives. Hun står nemlig tilsynelatende alltid i midten av en flokk med folk. Nå har hun gjengen på Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKOK) rundt seg. Tidligere var det alle gutta på litteraturvitenskap. Og en gang var hun altså et samlingspunkt for lesbiske feminister og homoaktivister i Bergen.

Så trives hun da også veldig godt som senterleder for SKOK, forteller hun.

– Dette har vært en fin avveksling fra min vanlige stilling som vitenskapelig ansatt på litteraturvitenskap. Selvfølgelig er det en utfordring å være leder, ettersom du må ta alle forefallende saker som kastes på deg i løpet av en dag. Da blir det viktig å skjerme seg litt innimellom, for å få tid til egen forskning.

Derfor står hun akkurat nå på reisefot til Paris, der hun skal sitte og skrive i to uker.

Ville videre

Mye er resultatet av tilfeldigheter, sier Ellen Mortensen flere ganger når vi snakker om retningen livet har tatt. Likevel er det lett å se mønstre i veiene hun har valgt, der språk, litteratur, kjønn og seksualitet står som merkestikker langsmed tråkkene.

– Jeg flyttet fra Fauske til Bergen for å studere da jeg var ferdig med gymnaset på begynnelsen av 1970-tallet. Den gangen var det for øvrig et krav om at man måtte ha to språkfag før man fikk ta litteraturvitenskap, så jeg tok fransk og engelsk mellomfag først. Man skulle kunne jobbe innenfor to nasjonallitteraturer.

Det var imidlertid ennå ikke mulig å gå videre med hovedfag i litteraturvitenskap i Bergen på den tiden, så derfor ble det i stedet engelsk hovedfag. Oppgaven hadde tittelen Lesbianism. A closeted existence within the contemporary American lesbian/feminist novel?, med to romaner av de feministiske ikonene Rita Mae Brown og Marge Piercy som materiale for analysene.

Samtidig var Ellen Mortensen aktiv både i Homofil Bevegelse i Bergen (HBB), og i den temmelig løst sammensatte lesbiskfeministiske gruppen Sappho Lesbisk Front. Her oversatte hun blant annet tekster av den amerikanske feministiske poeten Adrienne Rich, som de andre leste og skjønte minimalt av, ifølge anonyme kilder.

– Jeg så nok for meg at jeg skulle bli lektor i skolen, den gangen jeg begynte å studere. Det var det man ble. Men etter noen år i Bergen, med en litt alternativ livsstil som lesbisk feminist, var ikke bygde-Norge det jeg hadde lyst på etter endt hovedfag. Det var jo derfra jeg kom, så jeg visste hva som fantes der. Jeg var sulten på mer faglige utfordringer, ikke på å bygge meg Block Watne-hus og bli lærer i Indre Kvæfjord. Og i Bergen var det ikke mulig å oppdrive lektorjobber, så man måtte i distriktet.

Fransk feministisk følgesvenn

Lykkeligvis hadde Ellen Mortensen i løpet av hovedfaget oppdaget boka New French Feminisms av den amerikanske litteraturviteren Elaine Marks, som kom ut første gang i 1980. Den ble en banebrytende introduksjon til de nye franske teoretikerne – Julia Kristeva, Helene Cixcous og ikke minst Luce Irigaray.

Elaine Marks var leder for Women’s Studies Research Center ved University of Wisconsin-Madison, det første kvinneforskningssentret i USA. Ellen Mortensen skrev til henne og Evelyn Beck, en av de andre professorene, og kom inn på doktorgradsprogrammet, finansiert av Fulbright-stipend.

– Elaine Marks ble en veldig viktig person for meg, blant annet som en av mine to veiledere på doktorgraden. Hun hadde jobbet mye med seksualitet, og hadde gitt ut boka Homosexuality in French Literature i 1979.      

Og dermed er vi ved ett av de viktigste omdreiningspunktene i Mortensens faglige arbeid. Få norske forskere har et så tett forhold til Irigarays tekster som det Mortensen har. Den belgisk-franske psykoanalytikeren, filosofen og lingvisten har vært en teoretisk følgesvenn og med-tenker siden doktoravhandlingen, som hadde tittelen The Feminine and Nihilsm: Reading Luce Irigaray With Nietzsche and Heidegger.

Det ennå utenkte

Men hva er det egentlig med Luce Irigaray?

– Hun har en utrolig spennende innfallsvinkel til tenkning om kjønn. Ikke bare jobber hun med nyere teoretiske retninger, men hun har hele filosofihistorien som sitt virkeområde. Jeg syntes tankene hennes rundt «la différence sexuelle», altså kjønnsforskjeller, om femininitet, og om en ny forståelse av kvinnelig seksualitet, er veldig spennende. Irigaray mener at femininitet aldri har vært utspurt i sin egen forskjellighet fra maskulinitet. I stedet har det blitt forstått bare som en negasjon av det mannlige. Femininitet er noe vi ennå har til gode å tenke, som en reell forskjell, ikke bare innenfor et motsetningspar til det maskuline, hvor det maskuline utgjør den positive normen. Innenfor Platon er femininitet alt som har med det kroppslige, det forgjengelige, materielle, kort sagt alt det som blir nedvurdert i filosofien. I Freud tenkes femininitet som et hull eller et fravær av kjønn.

Når det er sagt, understreker Mortensen at hun ikke er helfrelst på Irigaray.

– Det er først og fremst lesningen av tekster fra filosofihistorien jeg synes hun gjør bra. Derimot synes jeg hun blir mer enn suspekt når hun begynner å uttale seg om politiske spørsmål fra vår tid. Hun er for eksempel for at alle europeiske land skal bli medlem av EU, og mener at alle kvinner bør kjempe for særrettigheter som kjønn innenfor EUs rammeverk. Samtidig vil jeg påstå at hun vet svært lite om kvinners kår i andre land, ettersom hun knapt har beveget seg utenfor en radium av en kilometer i Paris sentrum det meste av sitt voksne liv.

Det er altså det teoretiske som får Ellen Mortensen i gang, språklige størrelser, filosofi, det å jobbe tett på tekster. Som leder for SKOK har hun da også vektlagt arbeidet med teoretiske og metodiske spørsmål. Man bør med andre ord møte godt uthvilt på SKOK-seminar, skal man ha en sjanse til å henge med i de filosofiske svingene.

– SKOK vil til enhver tid være preget av den som leder senteret. Jeg har ønsket å bygge bro mellom ulike felt og disipliner gjennom å vektlegge teoretiske og metodiske spørsmål. Den neste lederen vil sikkert ha et annet fokus, og det er bare sunt.

Bokprosjekt på is

Bergensmiljøet slapp unna det meste av julingen som norsk kjønnsforskning fikk i media i fjor.

– Men vi ble alle rammet av Hjernevask og de påfølgende debattene, enten vi ble intervjuet eller ikke. Jeg opplevde programserien som veldig kjip, den hengte ut både mitt fagfelt og mine kollegaer på en utrolig stygg måte. Når det er sagt, syntes jeg også det var vanskelig å gripe inn, for jeg var slett ikke enig i en del av det enkelte kjønnsforskere sa. Men noe av det som var trist, var å se skadefroen fra en del av våre kollegaer ved universitetene, som benyttet anledningen til å angripe hele kjønnsforskningsfeltet uten at de hadde noe grunnlag å uttale seg på. Det var feigt, og jeg har merket meg dem.

En av konsekvensene av Hjernevask-serien var at Ellen Mortensen la et eget bokprosjekt på is. Det hadde arbeidstittelen «Heterohelvete».

– Hadde jeg kommet med boka et halvt år før programserien, hadde det vært noe annet. Nå blir det bare feil. Dessuten kom jo Agnes Bolsø med sin bok som behandlet deler av det samme temaet. Kanskje skriver jeg i stedet noen essays basert på det halvferdige manuset.

Boka skulle invitere til en diskusjon rundt det faktum at samtidig som stadig flere tilsynelatende har et avslappet forhold til homoseksuelle erfaringer både på egne og andres vegne, står likevel heteronormative forestillinger fortsatt sterkt i samfunnet vårt.

– En ting er alle de som lever «respektable» liv, og som eksperimenterer litt seksuelt ved siden av. Noe annet er det å skulle bli tatt alvorlig som en som faktisk lever livet fullt og helt på en annen måte enn den gjengse. Jeg synes ikke nødvendigvis det har blitt så mye mer akseptabelt.

Posthumanisme og poesi

Ennå har Ellen Mortensen tre år igjen som SKOK-sjef før andre åremålsperiode går ut, og planene er mange. To nye førsteamanuensisstillinger skal for eksempel på plass, én innenfor humaniora og én innenfor samfunnsvitenskap. Dessuten skal senterets etterspurte professor II, den australske litteraturviteren Elisabeth Grosz, lede et PhD-kurs med tittelen «Feminism and the Animal».

– I motsetning til hva Harald Eia tror, har Grosz og andre hos oss lenge interessert seg for forholdet mellom kjønn, natur, biologi og evolusjon. Vi baler med spørsmål som står sentralt innenfor den posthumanistiske retningen, om hva det vil si å være og å ha en menneskekropp i verden i dag, både på bakgrunn av teknologiske nyvinninger, men også i forhold til nyere forskning innenfor biologi og medisin.

På spørsmål om hva hun selv ville ha trukket fram om hun skulle ha skrevet festtalen til seg selv, peker hun på arbeidet hun har gjort med å være en pådriver for å integrere tekster om kjønn og å få inn tekster skrevet av kvinner på pensum. Mortensen har jobbet mye med spesielt lyrikk og lyrikkteori fra det 19. og 20. århundre, både anglo-amerikansk, fransk og nordiske forfattere – Emily Dickinson, Gunvor Hofmo, Karin Boye, Cecilie Løveid, Karin Moe.

– Men jeg forsker jo ikke bare på kvinnelige forfattere. Jeg har også skrevet om for eksempel Shakespeare, Hamsun, Ibsen og Baudelaire. Fellesnevneren for de fleste av mine større forskningsarbeider er at jeg har kjønn og seksualitet som en uttalt problematikk. De aller fleste av mine mannlige kollegaer på litteraturvitenskap tror selv at det de holder på med, er objektiv forskning, når de i praksis jobber ut fra et mannlig heteroseksuelt perspektiv. Når jeg derimot kommer med mitt perspektiv, blir det plutselig snakk om ideologisk forskning, sukker Ellen Mortensen oppgitt.

Hun ser likevel ikke mørkt på det å skulle tilbake til fagmiljøet sitt ved HF-fakultetet om noen år.

– Jeg gleder meg absolutt til å igjen bli litteraturviter på heltid, til å være i et fagmiljø som tross alt er svært kompetent, til å kunne få mer tid til forskning, og til å undervise mer igjen.