Ubrukt bevismateriale i voldtektssaker

En kvinne blir utsatt for en voldtekt, og bringes til overgrepsmottaket ved Oslo kommunes legevakt. Der får hun medisinsk hjelp, og blir tatt vare på. I tillegg gjør mottaket rettsmedisinsk arbeid: De samler biologiske sporbevis, gjør medisinske undersøkelser og dokumenterer skader gjennom tekst, tegninger og foto. Deretter må kvinnen bestemme seg for om hun vil anmelde overgrepet til politiet. Men selv når hun velger å gå til anmeldelse er det ikke alltid politiet velger å hente inn dokumentasjonen fra overgrepsmottaket og bruke dette i etterforskningen.  

I sin doktorgrad i medisin har overlege Helle Nesvold sett på hele saksforløpet, fra den overgrepsutsatte kommer til mottaket, til anmeldelse hos politiet, fram til saken havner i retten og hvorvidt det blir en fellende dom. I studien har hun tatt for seg alle saker ved mottaket fra årene 1996 og 1999.

– Det kan ha betydning for det rettslige utfallet av saken at politiet henter ut dokumentasjonen fra mottaket. I min studie delte jeg alle de anmeldte sakene i to grupper: en gruppe for de sakene der politiet hadde innhentet rettsmedisinsk dokumentasjon, og en gruppe der de ikke gjorde det. I den første gruppa ble det rettssak i langt flere saker, og 22 prosent av sakene fikk fellende dom, i den andre gruppa førte bare 6 prosent til fellende dom.

– De som kommer tidlig, anmelder gjerne raskt. Da får man både sikret biologiske spor på best mulig måte, og politiet gjør oftere åstedsundersøkelser og kan ha flere vitner å intervjue. Dermed blir det større sannsynlighet for fellende dom. Jeg kaller det Matteuseffekten.

Matteuseffekten henspeiler på at den som har mye skal få mer. Blant de som kom raskt til mottaket etter hendelsen, var det flere som anmeldte til politiet enn blant de som kom senere til mottaket, ifølge Nesvold. Av de 354 sakene fra årene 1996 og 1999 ved overgrepsmottaket i Oslo, ble 180 saker politianmeldt.

Men blant de som velger å gå til anmeldelse er det flere faktorer som avgjør om politiet bruker dokumentasjonen fra mottaket.

Inkonsekvent koding

– Politiet hentet rettsmedisinske dokumenter i 84 prosent av de anmeldte tilfellene der slik informasjon var tilgjengelig. De analyserte biologisk spormateriale i kun halvparten av tilfellene der det var tilgjengelig. Her er det viktig å legge til at man ikke hadde DNA registre på den tiden jeg har hentet sakene fra, slik at det hadde lite hensikt å analysere biologiske spor hvis gjerningspersonen var ukjent. Med dagens etablerte DNA registre vil derfor situasjonen være helt annerledes.

Nesvold undersøkte i hvilke tilfeller politiet valgte å bestille skadedokumentasjon og sporanalyser, og fant at flere faktorer hadde betydning for dette.

For det første var måten politiet kodet forbrytelsen på avgjørende. Dersom den ikke var kodet som voldtekt var det mindre sannsynlig at politiet hentet inn skadedokumentasjon eller bestilte sporanalyser. Politiet opererer med en hovedkode i registeret sitt, men dersom de tar ut tiltale i en sak kan de ha flere tiltalepunkter etter flere paragrafer. Nesvold har sett på hovedkoden i sakene. I en tredjedel av de sakene der politiet ikke hadde kodet saken som voldtekt, hadde den fornærmede beskrevet et overgrep som innebar penetrasjon, men saken ble kodet for eksempel som seksuell omgang/handling med barn under 16 år, eller som utnyttelse av stilling.

– Kodingen til politiet virket inkonsekvent i forhold til den utsattes beskrivelse til oss. Derfor bør ikke kodingen være et kriterium for bruk av materialet, sier Nesvold.

Hun legger til at det å analysere spormateriale i flere saker, også forsøk på voldtekt, kan være hensiktsmessig i forhold til etterforskningen av serie-overgripere fordi man ofte ser at disse utfører ulike type handlinger mot sine ulike typer ofre.

Budsjettspørsmål

For det andre viser Nesvolds undersøkelse at dersom anmeldelsen kom i løpet av de siste fire månedene i kalenderåret, var det mindre sannsynlighet for at politiet bestilte dokumentasjon og analyser.

- Antakelig er dette et budsjettspørsmål, siden det enkelte politikammer måtte betale for å innhente materialet. Denne situasjonen er delvis bedret de siste årene, ettersom analyse av biologisk spormateriale som DNA går av en sentral pott. Men det enkelte politikammer må fortsatt betale for innhenting av skadedokumentasjon.

Et tredje funn i Nesvolds gjennomgang viste at det var mindre sannsynlig at politiet innhentet skadedokumentasjonen dersom det var mistanke om at den fornærmede hadde et rusproblem.

Til slutt viste studien også at dersom den fornærmede var under 20 år, var det mer sannsynlig at politiet bestilte sporanalyse.

– Jeg mener at politiet kunne gjort en systematisk innhenting av alt tilgjengelig bevismateriale fra mottaket i de sakene der den undersøkte ga tillatelse til det. I løpet av saksgangen fram til rettssak eller henleggelse av saken, vurderer politi og påtalemyndighet saken og etterforskningstiltak ut fra foreliggende bevis, troverdighet og sjanser for domfellelse. Annen forskningslitteratur påpeker hvordan denne vurderingen er basert på skjønn, og at den ofte er påvirket av myter og stereotyper. I en slik sammenheng kan dokumentasjonen fra overgrepsmottaket være viktig, sier Nesvold.

Hun legger til at dette også er viktig i et menneskerettighetsperspektiv, der den fornærmede har krav på å få det anmeldte saksforhold grundig belyst, uten en vurdering av sjansene for dom. I tillegg har god etterforskning også betydning for spørsmålet om voldsskadeerstatning, som ikke nødvendigvis henger sammen med fellende dom.

Kommer sent

Nesvold har i studien også kartlagt hvordan de utsatte benytter seg av mottaket, hvem som kommer raskt og hvem som venter med å søke hjelp. Hun fant at de yngste, og de som har vært utsatt for overgrep fra en kjent person, venter mer før de søker hjelp. I tillegg henger sen ankomst også sammen med hvilken form tvangen har tatt. De som har blitt tvunget verbalt kommer senere til mottaket enn de som har blitt tvunget ved fysisk vold.

 – Mange forholder seg til en stereotyp forståelse av voldtekt der en kvinne blir brutalt overfalt av en fremmed mann, og der overgrepet innebærer mye fysisk vold. Derfor er det mange som har vanskelig for å definere situasjonen som voldtekt, selv om det kanskje juridisk er det.

En annen forklaring på at mange kommer sent til mottaket, er at overgrepet medfører traumereaksjoner. Traumereaksjoner kan oppstå etter sterke, sjokkartede hendelser, og omfatter reaksjoner som forvirring, skyldfølelse, skam, og ikke minst unngåelsesreaksjoner; man vil ikke minnes på hva som har skjedd.

– Derfor er ikke alle i stand til å ta grep om situasjonen og dra til mottaket og anmelde med en gang. Nære omgivelsers støtte kan være avgjørende i en slik situasjon, forteller Nesvold.

Mottaksordning viktig

Tidligere var det sånn at man først måtte anmelde voldtekten hos politiet, deretter kunne politiet etterspørre en rettsmedisinsk undersøkelse. Nå fungerer det slik at mottaket kan gjøre undersøkelse, og sikre spor, senere kan den utsatte ta stilling til anmeldelse. Og selv om man anmelder sent, har ikke dette betydning for kvaliteten på det medisinske bevismaterialet hvis det er sikret i tide.

I doktorgraden sammenligner Nesvold, i samarbeid med flere forskere, situasjonen i Oslo med hovedstedene på Island, Danmark og Finland. Island har i likhet med Norge overgrepsmottak, mens dette mangler i Danmark og Finland. Der må ofrene først anmelde til politiet, deretter vurderer politiet om de skal bestille en rettsmedisinsk undersøkelse.

Forskerne fant at mottakene i Oslo og Reykjavik ser 2-3 ganger så mange anmeldende kvinner som i de andre to byene (henholdsvis 33 og 58 versus 12 og 18 per 100 000 kvinne). I utregningen har forskerne kompensert for byenes ulike befolkningsstørrelse. Og denne forskjellen gjaldt særlig for unge personer under 25 år og i saker der gjerningspersonen er kjent.

– Forklaringen på dette kan være at det er en lavere terskel for å komme til et mottak enn til politiet. Vi legger til rette for å kunne anmelde, gjør undersøkelser og sporsikring, men personen kan selv bestemme om de vil anmelde.

Selv om tallene i undersøkelsen til Nesvold er gamle, mener hun at studien fortsatt er relevant.

– Saksgangen fra overgrep til mottak og rettsapparat skjer på samme måte som tidligere. Siden politi og helsevesen ikke rutinemessig kan utveksle saksinformasjon, kjenner vi ikke omfanget i dagens situasjon, men vi opplever fortsatt at politiet ikke innhenter dokumentasjon og spormateriale i alle anmeldte saker. Vi antar imidlertid at frekvensen av sporanalyser har økt. Studien kan også brukes som en baseline, et sammenligningsgrunnlag, for å studere utviklingen hvis man får tillatelse til å gjenta den.