Når «vi» blir gravide

– Å få barn sammen er noe veldig forenende for to mennesker. Samtidig blir forskjellene, mellom den kroppen som er gravid og føder og den som ikke gjør det, mer betydningsfull enn ellers. Vi er nysgjerrige på hvordan det virker på folks tanker om likestilling og kjønn.

Det sier Kristin Spilker og Malin Ravn, begge antropologer og forskere ved Senter for kjønnsforskning på NTNU. Under prosjektledelse av professor Merete Lie skal de to studere kvinner og menn som venter eller ønsker seg barn.

– Hva kan likestilling være når kvinner og menn er ulike og har ulike roller i det som skjer? Er det sånn at kroppslige forskjeller utfordrer likestillingsprosjektet? Og motsatt: Kan likestillingsidealet endre måten vi tenker om kropp og kjønnsforskjeller, spør Spilker.

– Vår kultur har jo gått bort fra mange forestillinger om kjønnsforskjell. Andre holder vi fast ved, hvorfor gjør vi det? Vi ønsker å ta på alvor hvordan forskjellene oppleves for folk og hvordan de snakker om dem, sier Ravn.

– Vi har som utgangspunkt at kjønnsforskjellene betyr noe for folk. Å produsere forskjell oppleves som noe av magien og meningen ved det heteroseksuelle. Vi er ikke ute etter å påpeke at dette er feil, men å forstå mer om kjønnsforskjellenes betydning, erklærer Spilker.

– Temaet, og kroppens store betydning for reproduksjonen, gir oss en alternativ inngang til kjønn og kropp. Mer enn «kjønn som sosial konstruksjon», vil vi forsøke å få tak i kroppen som levd erfaring, legger Ravn til.

Hvem er gravid?

– «Vi er gravide» sier mange likestillingsorienterte par, og det har helt klart vokst fram et ideal om at far skal være deltakende i alle faser av reproduksjonen. Samtidig opplever nok mange partnere at de blir veldig «nummer 2» i forhold til den gravide kvinnen, sier Ravn, som skrev doktoravhandling om kvinners erfaringer med svangerskap. Nå skal hun ta for seg gravide kvinners partnere.

– Det at farskap har blitt så betydningsfullt representerer en endring i maskulinitetsidealet de siste tiårene. Jeg er nysgjerrig på hvordan partnerne opplever og snakker om kroppslig forskjell. Hvor involvert har han vært i valgene som er tatt? Er det noen grenser for hva han kan være med på å bestemme? Blir kvinnekroppen et hinder for mannens medbestemmelse, for hans deltakelse og forståelsen av han som delaktig?

– Den potensielle konflikten mellom to samtidige idealer; fars deltakelse på den ene sida og kvinnens rett til å bestemme over egen kropp på den andre, er et viktig utgangspunkt for hele prosjektet, legger Spilker til.

Hvem bestemmer?

Etter sommeren skal Spilker på feltarbeid på fertilitetsklinikken på St. Olavs hospital. Her regner hun med å treffe både lesbiske par som får assistert befruktning via sæddonor og heterofile par der den ene eller begge har fertilitetsproblemer.

– Jeg er nysgjerrig på hvordan beslutninger tas når et par går til fruktbarhetsbehandling. Hvem bestemmer når behandlingen skal settes i gang og når den skal avsluttes? Den som har det medisinske problemet eller den som ønsker seg barn mest? Eller er det uansett kvinnen, siden det er hennes kropp som er mest sentral i behandlingsprosessen? Hvem er enheten, paret eller individet, spør Spilker. Også hun har en doktorgrad på reproduksjonsfeltet bak seg. Avhandlingen hennes handlet om foreldreskap, genetikk og reproduksjonsteknologi.

Spilker vil følge et utvalg par gjennom hele behandlingen, fram til de lykkes med en graviditet eller gir opp. Hun er ute etter både parenes egne opplevelse og hvordan de blir møtt av dem som jobber på klinikken.

– Hvordan tenker ekspertene om kjønn og likestilling? Hvilke forskjeller forventer de mellom kvinner og menn? Og ikke minst: Hvordan former ekspertenes forventninger og forestillinger parenes opplevelse?

Lik, men forskjellig

Både Ravn og Spilker vil sørge for å ha likekjønnspar blant sine informanter.

– Også hos lesbiske par som får barn vil rollene være forskjellige, siden bare en blir gravid og føder av gangen. Men her knyttes jo ikke forskjellen til ulike biologiske kropper. Hva betyr det for hvordan man tenker likhet, forskjell og likestilling? Dette er interessant i seg selv, og vil trolig også kaste lys over hvordan forskjell og likhet produseres i heteroparene, sier Ravn.

Nye teknologier og nye posisjoner

NTNU-prosjektet vil også kartlegge og analysere den politiske debatten rundt reproduksjon. Teknologi i rask utvikling skaper stadige kontroverser på feltet, ikke minst knyttet til kjønn og likestilling.

– Vitenskapsfolk og politikere bringes sammen i stadig pågående diskusjoner om hvordan ny teknologi eventuelt skal innpasses og reguleres. Sentralt i debattene finner vi forestillinger om kjønn, likhet og forskjell, sier Spilker og trekker fram homofiles rett til biologiske barn som eksempel:

– Likestilling var et viktig argument for å gi lesbiske par samme tilgang som heterofile på donorsæd og assistert befruktning. Eggdonasjon og surrogatmødre gir nye muligheter for homofile menn til å få biologiske barn uten en mor med juridiske rettigheter, men dette er forbudt i Norge. De som kjemper for å tillate denne teknologien her i landet, bruker imidlertid i påfallende liten grad homsenes rettigheter som argument. Dette er i seg selv interessant, og tyder på at det fortsatt er sentralt å undersøke forståelser av kjønnsforskjeller når det kommer til reproduksjon og foreldreskap, forteller Spilker.